Jo, andelen unge i utenforskap har økt

I KAI-kronikken 21.10.2022 argumenterer Kjetil van der Wel for at utenforskap blant unge ikke har økt over tid, i motsetning til det forskere, media og politikere har påpekt. Van der Wel mener dermed at forskere bør være forsiktige med å rope varsku om at stadig flere unge står utenfor arbeid og utdanning.

Vi er uenige med Van der Wel, og mener det er god grunn til både bekymring og til å iverksette tiltak rettet mot å redusere utenforskap blant unge.

Andelen unge uføre er mer enn doblet

Van der Wel viser til at andelen NEETs (unge under 30 år som verken er i utdanning eller arbeid) har ligget uendret på omtrent 8 prosent siden 1997. Videre viser han til at andelen unge under 30 år som mottar trygdeytelser samlet sett har falt fra 1992 til 2017 (med henvisning til Kann og Sutterud, 2017). Dette skyldes i hovedsak at færre mottar dagpenger, som både skyldes endringer i dagpengereglene og at unge er lengre i utdanning og derfor er en lavere andel unge i arbeid.

Samtidig påpeker Kann og Sutterud (nav.no) at andelen unge som mottar helserelaterte ytelser (AAP og uføretrygd) har økt. Andelen unge på uføretrygd har økt fra 0,8 prosent i 2000 til 2,6 prosent i 2021. Bare den siste tiårsperioden er andelen unge uføre mer enn doblet. Det er dette som er den store bekymringen.

Hvorfor er det mer bekymringsfullt med helserelaterte ytelser enn dagpenger?

For det første er varigheten av dagpenger begrenset, mens uføretrygd er varig. Unge dagpengemottakere kan i større grad forventes å komme over i arbeid igjen etter en kortvarig periode utenfor arbeidslivet, sammenlignet med unge som er innvilget varig uføretrygd.

For det andre tilsier innvilgelse av uføretrygd at det er helsen som er utfordringen, altså at de unge ikke kan jobbe, uavhengig av etterspørselen etter arbeidskraft. Når andelen unge på helserelaterte ytelser har økt, så forteller det oss at andelen unge med utfordringer som tilsier at de ikke klarer å jobbe, har økt.

Dette sammenfaller også med situasjonsbeskrivelsen til Leseth m.fl. i to KAI-kronikker denne høsten:

• "Fell" for mange unge utanfor skule og arbeid?
• Stadig flere unge faller utenfor skole og arbeid. Hvorfor lar vi det skje?

Selv om de unge samlet sett på mange områder klarer seg bedre, for eksempel ved at den samlede andelen som fullfører videregående har økt, så har de mest utsatte ungdommene fått større utfordringer med å henge med.

Flere unge med diagnoser innvilges varig uføretrygd

Vår forskning (idunn.no) viser at mye av økningen i unge uføre den siste tiårsperioden skyldes økt innstrømning til uføretrygd av 18-åringer med diagnoser innen psykisk utviklingshemming og autisme. Økningen i denne gruppen skyldes til dels at flere blir raskere avklart til uføretrygd (nav.no). Der de tidligere kunne gå flere år, kanskje i noe utdannings- eller arbeidsrettet aktivitet, går disse nå mer direkte inn i uføretrygd.

Samtidig viser vi at det også har vært en økt innstrømning til uføretrygd blant personer med psykisk utviklingshemming og autisme i 20-årene. Det er altså ikke bare sånn at de som tidligere fikk uføretrygd i 20-årene, nå får det ved 18 år. Det er totalt flere under 30 år som får uføretrygd med disse diagnosene.

Verken psykisk utviklingshemming eller autisme er i utgangspunktet uforenelig med arbeidsevne. Begge disse diagnosegruppene dekker et bredt spekter av tilstander, som også inkluderer personer med arbeidsevne.

I tillegg til gruppen med utviklingshemming og autisme, er det også en økende andel unge som uføretrygdes i 20-årene med diagnoser innen atferdslidelser, angst og depresjon. Dette er lidelser som potensielt kan behandles og som ikke nødvendigvis er kroniske. Det er derfor bekymringsfullt at flere unge innvilges varig uføretrygd på grunnlag av denne type lidelser.

Hva medfører det å få en psykisk diagnose?

Oslo Economics og Frischsenteret har i en rapport (osloeconomics.no) tidligere vist at andelen unge som blir diagnostisert med psykiske lidelser har vokst betydelig siden starten av 2000-tallet. Dette gjelder også diagnoser innen utviklingshemming og autisme. Dette må vi anta at har direkte sammenheng med økt tilførsel av ressurser til psykisk helsevern, som har gjort det mulig for helsetjenesten å utrede, diagnostisere og behandle flere barn.

Det reiser spørsmål om hva det medfører for et barn eller en ungdom å få en psykisk diagnose. En empirisk studie av Markussen og Røed (idunn.no) gir indikasjoner på at det å sende ungdommer til helsetjenesten for utredning og diagnostisering i seg selv øker sannsynligheten for frafall fra videregående og senere mottak av trygdeytelser, for de som i utgangspunktet er «på marginen» til å bli sendt til helsetjenesten eller ikke.

Dette støtter opp under den såkalte «medikaliseringshypotesen»: Dersom sosiale eller «vanlige» utfordringer blant barn og unge behandles som et potensielt helseproblem, kan det bidra til sykeliggjøring og dessuten forhindre at det settes inn innsats på andre områder som kanskje er utløsende årsaker til problemene, for eksempel i skolen, familien eller sosialt.

Det er fortsatt uklart hvilken rolle den generelle økningen i diagnostisering av psykiske lidelser spiller i økningen av unge uføre, men vi mener dette gir grunnlag for bekymring.

– Manglende kvalifisering er trolig en viktig årsak

Mange peker på at arbeidslivet har blitt mer krevende, arbeidsinnvandring og automatisering har gjort at det er færre arbeidsplasser for ungdom som er dårlig kvalifisert, og at unge som tidligere kunne vært i arbeid, dermed ikke får plass i arbeidslivet.

Vi har undersøkt denne hypotesen ved å studere sammensetningen av unge som innvilges uføretrygd over tid. Hvis årsaken til økningen av denne gruppen over tid skyldes et mer krevende arbeidsliv, skulle det tilsi at gruppen unge uføre totalt består av friskere eller mer velfungerende mennesker over tid.

Det gjør den imidlertid ikke. Vi finner derimot at gruppen unge uføre i gjennomsnitt har blitt dårligere kvalifisert over tid, når vi ser på utdanningsresultater i form av karakterer fra grunnskolen og fullføring av videregående skole. Dette er typisk før de unge skal etablere seg i arbeidsmarkedet. Manglende kvalifisering er trolig en viktig årsak til at de så sliter med å etablere seg i arbeidsmarkedet i ung voksen alder.

Vi mener altså, som Leseth m.fl., at det er godt grunnlag for å si at andelen unge i utenforskap har økt. Det er også grunn til å tro at det er mulig å gjøre noe for å inkludere flere av disse i arbeidslivet. Tiltakene som foreslås av Leseth m.fl. virker som et godt utgangspunkt.