Denne kompleksiteten må anerkjennes og ses på som en mulighet for innovasjon og forbedring.
Skal være skreddersydd
Alle land i Europa har gjennomført reformer med målsetting om at personer med komplekse helsemessige og sosiale utfordringer i større grad kan få delta i arbeidslivet. Disse reformene har gjerne hatt som mål å skape tjenester som er tilpasset utfordringene knyttet til hver enkelt person. Tjenestene skal være ‘integrerte’, ‘helhetlige’, ‘sømløse’, ‘persontilpassede’ og/eller ‘skreddersydde’.
For å kunne tilby helhetlige og tilpassede tjenester må mange ulike aktører samarbeide, som for eksempel helse, skole og arbeidsgivere. Den underliggende antagelsen i disse reformene er at arbeidsinkludering ikke er noe hver enkelt aktør kan oppnå på egenhånd. Snarere kreves samarbeid og koordinering på tvers av tjenester og sektorgrenser. Samarbeid mellom aktører som hver for seg besitter ulike ressurser og kompetanser er nødvendig for å oppnå bedre løsninger.
Silotenkning
Det er imidlertid ikke alltid at reformforsøkene med integrerte tjenester er vellykkede. En tilbakevendende kritikk i det offentlige ordskiftet er mangel på samarbeid og såkalt ‘silotenkning’. De enkelte aktører søker heller å avgrense seg, løse egne oppgaver, og ivareta sitt eget mandat istedenfor å samarbeide med andre. Samarbeid er vanskelig fordi det støter mot ulike forståelser og tilnærminger til hvordan problemene best kan løses. Samtidig er det nettopp summen av forskjellig kunnskap og kompetanse som kan bidra til bedre oppgaveløsning.
Basert på arbeidet i kjerneforskningsmiljøet INTEGRATE og en nylig gjennomgang av den internasjonale forskningen om interorganisatorisk samarbeid knyttet til arbeidsinkludering vil vi fremheve fem erfaringer.
Lite forskning på arbeidsinkludering
For det første foregår det mye forskning på tjenestesamarbeid som også har relevans for arbeidsinkludering. Hovedvekten av forskningen om integrerte tjenester er imidlertid innenfor helse- og omsorgstjenestene. Helse- og omsorgstjenestene kjennetegnes av mange ulike tjenester, organisasjoner og profesjoner og har derfor lang erfaring med utfordringer knyttet til samarbeid. Innenfor disse tjenestene har blant annet ‘integrated care’ blitt en sentral satsing både politisk og i forskningen. Det er kun de senere årene at forskningen på samarbeid handler om andre utfordringer enn de rent helsemessige, og dermed handler om tjenester knyttet til arbeidsinkludering.
Fire forskningsstrømmer
For det andre er samarbeid forsket på og beskrevet på ulike måter innenfor ulike forskningsstrømmer. Vi har identifisert og beskrevet fire.
- Rehabiliteringsforskningen som har vært opptatt av samarbeid for å bistå personer som har eller har hatt en arbeidstilknytning, tilbake i arbeid.
- Funksjonshemningsforskningen som særlig har dreid seg om personer som vokser opp med ulike former for funksjons- eller utviklingshemming, og på hvilke måter ulike aktører i samfunnet (bl.a. arbeidsgivere) kan samarbeide slik at personer med slike utfordringer kan delta i samfunns- og arbeidsliv på lik linje med andre.
- Velferdsforskningen som primært har fokusert på samarbeidsutfordringer mellom tjenesteutøvere og -organisasjoner, utfordringer knyttet til politisk initierte reformer, enten studert innenfor et land eller som sammenligning mellom ulike velferdssystemer.
- Governance-forskningen, det vi på norsk kan kalle ‘samstyringsforskning’, som særlig har vært opptatt av de styringsmessige og i noen grad organisatoriske (reform-)utfordringer knyttet til samarbeid på tvers av ulike sektorer og hierarkiske styringslinjer.
Som separate kunnskapssamfunn
Vår tredje observasjon er at disse fire forskningsstrømmene i begrenset omfang «snakker sammen». De fremstår som ulike kunnskapssamfunn som har sine egne forskningsagendaer og begreper, sine egne brukergrupper, og bestemte tidsskrifter hvor denne kunnskapen blir publisert og formidlet. Forskningen om samarbeid innebærer med andre ord begrenset samarbeid mellom forskere fra ulike tradisjoner og felt. Eller sagt med andre ord, forskningen på tjenestesamordning er preget av nettopp den samme ‘silotenkningen’ den søker å løse.
Uklare budskap
For det fjerde tyder vår litteraturgjennomgang på at mange empirinære enkeltstudier ikke drar nytte av verken tidligere forskning, etablert kunnskap, analytiske forståelser eller teoretiske perspektiver. Det samme bildet viser en oppsummering av norsk samhandlingsforskning. Slik vi ser det, er det også mange effektstudier som ikke kan si nok om hvordan gode, eller dårlige, resultater oppstår. I tillegg er det mange enkeltstudier av samarbeidsprosesser som ikke kan si nok om hvorvidt samarbeidet også kommer brukerne til gode eller bidrar til økt inkludering i arbeidslivet.
Arbeidsgiverne må med
For det femte, og kanskje det viktigste: Arbeidsinkluderingsoppgaven gjør problemene og samarbeidsrelasjonene enda mer komplekse enn på andre felt. Her er gode resultater ikke bare avhengig av tjenestene, men også av arbeidsgiveren. Dessverre er det kun en liten del av forskningen som faktisk har studert på hvilken måte arbeidsgiverne kan bidra mer effektivt i samarbeidet, og hva som kan gjøres for å få til dette.
Se sammenhenger
For å komme nærmere målsetningene om arbeidsinkludering trengs kunnskap som ser aktørene i sammenheng i stedet for enkeltvis. Sagt på en annen måte vil kunnskap om samarbeid måtte inkorporere og/eller forholde seg til ulike typer kunnskap knyttet til de involverte aktørene og organisasjonene, samt de ulike kunnskapsstrømmene de forholder seg til.
Samarbeid knyttet til arbeidsinkludering kan vurderes og vektes ulikt avhengig av om man vurderer det i forhold til en:
- rehabiliteringsforståelse (ble personen rehabilitert?)
- en funksjonshemmingsforståelse (kunne personen delta på lik linje med andre?)
- en velferdsforståelse (ble brukerens sammensatte behov ivaretatt?)
- en samstyringsforståelse (er samarbeid et godt virkemiddel for å politiske målsettinger?)
Samarbeid kan organiseres på ulike måter. Det er ikke slik at ‘one size fits all’, men snarere slik at mange forhold kan ha betydning for hvilke samarbeidsformer som fungerer, hvordan samarbeidsprosessene forløper og dermed også hva som kommer ut av samarbeidet. Derfor trengs analyser som fanger opp hvordan samarbeidsformer, -prosesser- og resultater både på positive og negative måter kan påvirkes av sammenhengene de foregår innenfor. Dette mener vi etter hvert vil fremskaffe et kunnskapsgrunnlag som politikere og andre beslutningstakere kan bruke for å bedre betingelsene for arbeidsinkludering.
Kompleksitet som mulighet
Det er ikke lett å se seg selv utenfra, men samarbeid mellom selvstendige aktører innebærer på mange måter nettopp det – at man ser seg selv og sin forståelse av arbeidsinkludering i et samspill bestående av ulike forståelser og tradisjoner.
Det finnes utallige argumenter for og eksempler på beskrankninger for tverrfaglig og interorganisatorisk samarbeid, men samarbeid på tvers kan være en nødvendig betingelse for god arbeidsinkludering, så vel som for god forskning. Kompleksiteten i slike samarbeid må sees på som en mulighet for innovasjon og nytenkning. Vi kan alle la oss utfordre av andres blikk på egen tilnærming og forsøke å gjøre (nye) koblinger og tolkninger på tvers av etablerte forståelser.
Videre lesing
Andreassen, T. A., Breit, E., & Saltkjel, T. Research approaches to networked employment services: A systematic review. Social Policy & Administration (onlinelibrary.wiley.com)
Andreassen, T. A. Tilnærminger i forskning om samordning og samarbeid. på samordning av helse- og velferdstjenester (library.oapen.org)
Anvik, Cecilie Høj, Trond Bliksvær, Janne Paulsen Breimo, Christian Lo, Esben Olesen og Johans Tveit Sandvin. Forskning om koordinerte tjenester til personer med sammensatte behov (forskningsradet.no)
