Med jevne mellomrom har mediene oppslag som skaper inntrykk av at forbruket av trygdeytelser, og spesielt av helserelaterte trygdeytelser som sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd, holder på å eksplodere i Norge. Det er feil.
Med unntak for den siste månedens dramatiske økning i arbeidsledigheten som følge av korona-krisen, har andelen av befolkningen i yrkesaktiv alder som mottar trygd vært preget av stabilitet de siste 20 årene. Men spiller nivået på trygdeytelsene noen rolle for tallet på trygdemottakere og for sysselsettingen?
Tyder på sammenheng
Svært mye tyder på at det generelt er en sammenheng mellom sjenerøsiteten og bruken av diverse trygdeordninger. Det finnes tilstrekkelig med forskning i Norge og internasjonalt som på en overbevisende måte dokumenterer dette – både for ordninger som sosialhjelp og arbeidsledighetstrygd og for de helserelaterte trygdeytelser.
Men om mottaket av den enkelte trygdeordning lar seg påvirke av endringer i stønadsnivået, så kan en vesentlig del av effekten stamme fra tilpasninger i forbruket av andre trygdeordninger. Når forbruket av én type av trygdeytelser går ned, kan samtidig forbruket av andre trygdeytelser gå opp, og omvendt. Da overgangsstønaden til enslige forsørgere ble strammet kraftig inn på slutten av 1990-tallet, så var det en betydelig andel av de tidligere mottakerne som i stedet havnet opp som mottakere av andre typer av trygdeytelser og sosialhjelp (papers.ssrn.com).
Norge har sammenlignet med andre land svært mange mottakere av helserelaterte trygdeytelser og relativt få mottakere av de ikke-helserelaterte ytelsene som arbeidsledighetstrygd og sosialhjelp
I Norge er de helserelaterte trygdeordningene jevnt over mer sjenerøse enn arbeidsledighetstrygden. Arbeidsavklaringspenger og uføretrygden er i motsetning til arbeidsledighetstrygden også tilgjengelige for personer som har stått helt utenfor arbeidsstyrken.
Dette bidrar etter alt å dømme til at vi i Norge sammenlignet med andre land har svært mange mottakere av helserelaterte trygdeytelser og relativt få mottakere av de ikke-helserelaterte ytelsene som arbeidsledighetstrygd og sosialhjelp. Betyr dette at om man gjennomfører generelle innstramminger i samtlige trygdeordninger så vil det ikke ha noen særlig effekt på det samlede trygdeforbruket?
Sverige strammer inn
En del av våre naboland og da ikke minst Sverige har gjort akkurat dette og erfaringene derfra tilsier at det faktisk er mulig å oppnå en betydelig reduksjon i forbruket av trygdeytelser om ytelsesnivået generelt reduseres i kombinasjon med tilstramminger i tilgjengelighet og varighet (samfunnsforskning.no).
Mens Sverige ved inngangen til 1990-tallet hadde et av verdens klart mest sjenerøse trygdesystemer, har de over de siste tiårene gjennomført harde innstramminger slik at det svenske trygdesystemet nå generelt er klart mindre sjenerøst enn det norske. Andelen av befolkningen i yrkesaktiv alder som mottar en eller annen form for trygd har blitt vesentlig redusert i den samme perioden og alt tyder på at det er en klar årsakssammenheng mellom disse to utviklingstrekk.
Økt fattigdom
Reduksjonen i andelen mottakere av trygdeytelser har vært ledsaget av en økning i yrkesdeltakelsen og sysselsettingen, men økningen i sysselsetting har ikke på langt nær vært så kraftig som reduksjonen i mottaket av trygd. Resultatet er at en større andel av den voksne befolkningen står helt uten vesentlige inntekter fra hverken lønn eller trygd. Dette er en voksende gruppe i Sverige som i beste fall nå har blitt avhengig av forsørgelse innen familien.
I perioden der svenskene har lykkes med å redusere mottaket av trygd har fattigdomsratene i Sverige vist en relativt kraftig økning – både blant befolkingen som helhet og blant barnefamiliene spesielt. De mange familiene som fortsatt står utenfor arbeidslivet, blir bare fattigere. Et tilsvarende mønster ser vi i Tyskland, med en i for seg vellykket satsing for å få redusere andelen trygdemottakere, men med sterkt økte fattigdomsrater som resultat.
Sjenerøsitet og antall mottakere henger sammen
Det er åpenbart en sammenheng mellom trygdenes sjenerøsitet og andelen mottakere, men den blir svakere når man ser på hele trygdesystemet under ett. Erfaringene fra våre naboland Sverige og Tyskland viser at den eventuelle negative sammenhengen mellom sjenerøsiteten i trygdesystemet, yrkesdeltakelsen og sysselsettingen er enda svakere, fordi det bare en er en liten gruppe blant mottakerne som reagerer på endrede økonomiske insentiver med å komme i jobb.
De fleste mottakerne er enten helt ute av stand til å jobbe av helsemessige grunner eller de kan ikke skaffe seg en jobb i det eksisterende arbeidsmarkedet. Begge disse gruppene må bare finne seg i å se at inntekt og levekår blir forringet, hvis trygdeytelsene blir lavere.
Ingen sikker vei
Offentlige dokumenter argumenterer ofte for at det å være i jobb er den sikreste beskyttelsen mot fattigdom. Det kan nok være, men det betyr ikke at politikk som sikter mot å maksimere sysselsettingen på bekostning av kvaliteten på det sosiale sikkerhetsnettet er en sikker vei til å redusere fattigdomsproblemene i samfunnet.
Bør vi øke sjenerøsiteten?
Det er ikke nok å argumentere for at trygdene må bli mindre sjenerøse fordi det vil føre til reduksjoner i mottaket og (kanskje) en viss økning i yrkesdeltakelse og sysselsetting. Man må i tillegg klargjøre hvor sterk en svekkelse av inntektssikringen for de som blir værende igjen i trygdesystemet og hvor stor en økning i inntektsfattigdommen man er villig til å akseptere for å oppnå relativt beskjedne reduksjoner i andelen mottakere og marginale økninger i sysselsettingsratene.
Omvendt kan det meget vel tenkes at det hadde vært fornuftig å vurdere å øke sjenerøsiteten og tilgjengeligheten til for eksempel arbeidsledighetstrygden, også selv om man kan forutsi at vil føre til en viss økning i mottaket av ytelsen.
