Sosial inkludering i samfunnet er et mål for sosialt arbeid, enten sosialarbeideren er ansatt i Nav, barneverntjenesten eller helsetjenestene.Sosial inkludering innebærer deltakelse på sentrale arenaer i samfunnet, og en sentral arena for inkludering er arbeidslivet.
Arbeidsinkludering er dermed ett av flere mulige utfall av sosialt arbeid for å motvirke ekskludering av utsatte grupper.
Gjennom arbeid skapes sosiale fellesskap, gode levekår, det skapes rytme i hverdagen og det er en arena for selvrealisering og deltakelse. I dagens samfunn er arbeid både en rettighet, en nødvendighet og et gode. Arbeid kan også være sykdomsfremkallende eller marginaliserende dersom den er preget av dårlige materielle eller psykososiale arbeidsvilkår, og kvaliteten i arbeidet som man inkluderes til må derfor også vies oppmerksomhet.
Til tross for at vi har relativt lav arbeidsledighet i Norge (3,7 prosent i desember 2018) ser vi samtidig at 5,4 prosent av befolkningen i yrkesaktiv alder er registrert med nedsatt arbeidsevne (Nav 2019). Andelen uføretrygdede er på 10,2 prosent av befolkningen i alderen 18-67 år, og den økende andelen unge mennesker med uføretrygd gir grunn til bekymring (Nav 2019). Utfordringen er dermed å inkludere flere mennesker som erfarer ulike sosiale- og/eller helsemessige utfordringer i livene sine i arbeid.
Arbeid – en rettighet
Retten til et arbeid er nedfelt i Menneskerettighetserklæringen artikkel 23.
Enhver har rett til arbeid, til fritt valg av yrke, til rettferdige og gode arbeidsforhold og til beskyttelse mot arbeidsløshet.
Det er også nedfelt i Grunnloven §110 som slår fast at det er statens myndigheter som er ansvarlige for at borgernes rettigheter til arbeid og selvforsørgelse blir ivaretatt. I et rettighetsperspektiv er det også sentralt at dagens politikkutforming knytter stadig flere rettigheter til et arbeidsforhold.
Å stå utenfor arbeidslivet får dermed store konsekvenser i et rettighetsperspektiv. I den nylig utgitte boka Arbeidsinkludering i sosialt arbeid (Glemmestad og Kleppe (red.), 2019) som vi er redaktører for, hevder vi at arbeidsinkludering er en spesialisering i sosialt arbeid hvor sosialarbeidere bidrar til at utsatte grupper kan få sine rettigheter til arbeid og deltakelse ivaretatt gjennom tradisjonelle sosialfaglige tilnærmingsmåter, kombinert med en utvikling av spesifikke arbeidsretta metoder i samhandling med den arbeidssøkende, arbeidsgivere og øvrige samarbeidspartnere.
Komplekse problemer krever en helhetlig tilnærming
Årsakene til at noen ikke kommer inn på arbeidsmarkedet er mange og sammensatte. Dårlig oppvekst og skoleerfaringer, psykiske problemer, dårlig helse, vanskelige boforhold eller dårlig økonomi er eksempler på problemområder som bidrar til arbeidsekskludering.
Å jobbe med arbeidsinkludering krever dermed en bred og helhetlig tilnærming for å kunne møte behovene til mennesker i slike sårbare og krevende livssituasjoner. Det krever ofte langvarig oppfølging og er noe mer enn jobbformidling og raske løsninger. Sosialarbeiderne er ofte blitt kritisert for å ville «skjerme» brukerne fra arbeidslivet, med en holdning om at øvrige livsutfordringer må løses før lønnet arbeid kan bli aktuelt.
Vi mener dette er en seiglivet myte, og at sosialarbeideren tvert imot vil bidra med kompetanse i å koordinere og jobbe parallelt med de ulike problemene som brukeren opplever. Rett og slett med den erkjennelsen at de forskjellige livsdimensjonene henger sammen, og at man sjelden kan se det ene atskilt fra det andre. Det er med andre ord ingen motsetning mellom «place-train» tilnærmingen til arbeidsinkludering, og den helhetlige forståelsen som ligger til grunn for sosialt arbeid.
Etikk
Sosialt arbeid har en klar etisk forankring som skal sikre en forsvarlig tilnærming til sosiale problemer generelt og sosialt vanskeligstilte personer spesielt, og vektlegger verdier som solidaritet, anerkjennelse og troen på menneskets egenverd – uavhengig av kjønn, etnisitet eller politisk ståsted. Sosialt arbeid er med andre ord ikke bare et sett av vitenskapelige, metodiske teknikker i møte med mennesker – det vi kan kalle «teknikkpraksis» eller «manualpraksis». Sosialt arbeid har en verdimessig forankring, og sosialfaglige intervensjoner er derfor basert like mye på bestemte holdninger til hvordan man forstår og møter sosiale problemer i samfunnet og hos enkeltpersoner.
Vi tenker at det er svært verdifullt for et så krevende og komplekst arbeidsområde som arbeidsinkludering representerer, at man har sosialarbeidere som har en forståelse av de spenningsfeltene praksisfeltet står i, og som dessuten evner å håndtere dem på en god og etisk forsvarlig måte.
Jobbveiledere vil f.eks. kunne komme opp i etiske dilemma, slik som hvordan man skal forholde seg til aktivitetsplikten som potensielt kan komme på kant med den grunnleggende verdien om frivillighet og deltakelse fra brukerens side i all sosialfaglig intervensjon. En etisk kompetent veileder vil kunne både gjenkjenne og forholde seg til etiske dilemma når de oppstår, noe som er en trygghet for alle involverte parter.
Kompetanse
Sosialarbeideren jobber i, men og gjennom relasjoner (Levin og Ellingsen 2015). I arbeidsinkluderingsarbeidet innebærer dette relasjoner til både brukere og arbeidsgivere – og i mange tilfeller også andre samarbeidsaktører. Evne til å etablere, utvikle og styrke relasjoner med og mellom de ulike aktørene er avgjørende for å oppnå mål om arbeidstilknytning, samt endringer i eventuelt andre problematiske deler av brukerens livssituasjon.
Jo mer komplekse problemer som er bakteppe for den arbeidsretta oppfølgingen, jo større krav settes det til de relasjonelle evnene til jobbveilederen. Gode relasjoner preges av tillit, åpenhet og tilgjengelighet – at noen er der når vi trenger dem. Mange forsøk på arbeidsinkludering for utsatte brukergrupper har strandet på manglende stabilitet i oppfølgingen – særlig gjelder dette dårlig oppfølging på arbeidsplassen til både arbeidssøker, leder og kolleger når problemer har oppstått.
Det er derfor avgjørende at ansatte som jobber med arbeidsinkludering av utsatte brukergrupper med sammensatte utfordringer har evnen til å se helheten i brukers livssituasjon, forstå eller forutse hvilke problemer som kan oppstå, og evnen til å kommunisere og finne løsninger sammen med dem det gjelder.
Kanskje er det ikke latskap som gjør at arbeidssøkeren ikke møter opp til jobb, men angstproblematikk eller praktiske utfordringer med transport eller omsorgsoppgaver hjemme? Eller kan det være utfordringer knyttet til selve arbeidsoppgavene eller arbeidsmiljøet på arbeidsplassen?
Referanser
- Glemmestad, H. og Kleppe, L. C. (red.). 2019. Arbeidsinkludering i sosialt arbeid. Oslo: Fagbokforlaget
- Levin, I. og Ellingsen I.T. (2015). Relasjoner i sosialt arbeid. I Ellingsen m.fl. (red.). (2015). Sosialt arbeid - en grunnbok. Oslo: Universitetsforlaget
