Nav er sentrale i arbeidet med å bistå arbeidstakere og arbeidsgivere med arbeidsinkludering. Nav forvalter samtidig lover som stiller aktivitetskrav til brukerne. Når utdanningssystemet skal lære studenter kunnskap og ferdigheter knyttet til arbeidsinkludering, er det derfor vesentlig å ha med forvaltningskonteksten som arbeidsinkludering befinner seg innenfor.
Arbeidsinkludering lite etablert
I henhold til Forskrift om nasjonal retningslinje for sosionomutdanning (1.7.19, fra og med opptak til studieåret 2020–2021), skal studentene ha «kunnskap om arbeidets betydning for helse og velferd, arbeidsinkludering og forhold som regulerer norsk arbeidsliv». Arbeidsinkludering skal altså bli en del av den definerte sluttkompetansen for sosionomer, som utgjør en stor yrkesgruppe i Nav.
Arbeidsinkludering er imidlertid lite etablert som kompetanse innenfor sosialt arbeid. Mye av forskningen om arbeidsinkludering er effektstudier innenfor økonomi- og helseforskning. Det har også kommet bidrag som tar for seg arbeidsinkludering som kompetanse, og mer spesifikt hvordan dette kan integreres i sosialt arbeid. Kompetansespørsmålet knyttes til kunnskap om arbeidslivet, om oppfølging og tilrettelegging for personer med helseutfordringer, språkutfordringer eller annet, om relasjonelle ferdigheter, om å løse praktiske utfordringer, og annet som oppstår i relasjonen mellom arbeidstaker og arbeidsgiver.
Krav til aktivitet
Et element som imidlertid ikke er særlig vektlagt er at arbeidsinkludering også forutsetter det å kunne håndtere spørsmål om vilkår og sanksjoner. For de fleste livsoppholdsstønadene som dagpenger, arbeidsavklaringspenger og økonomisk sosialhjelp, er det et vilkår for stønaden å være i aktivitet. En viktig komponent ved Nav-veilederes arbeid er derfor å stille krav til aktivitet for stønadsmottakerne. Å stille vilkår etter at en stønad er innvilget, handler om å endre eller påvirke individuell adferd mens stønaden mottas. Aktivitetsplikt er derfor noe Nav-veilederne må gjøre i relasjon til brukerne – gjennom dialog og som en integrert del av oppfølgingsarbeidet. Ofte innebærer dette at brukerne må delta i et arbeidsrettet tiltak for å beholde stønaden. Selv om dette er et støttende tiltak som handler om arbeidsinkludering, er det også et krav. Når brukerne ikke ønsker å delta, eller uttrykker at de ikke kan på grunn av helsemessige årsaker eller annet, er det veiledernes oppgave å vurdere om det er legitime grunner til å ikke delta, og på hvilket tidspunkt brukerne igjen kan sies å være i stand til å delta.
Skjønnsmessig kontroll
Kontroll. Arbeidsinkludering er altså ikke bare et støttende tiltak, men har også et tydelig kontrollelement ved seg. I vurderingen av legitime grunner for ikke å kunne delta i tiltak, ligger muligheten for veilederen til å sanksjonere brukeren gjennom trekk eller stans i stønaden. For at arbeidsinkludering skal fungere som et vilkår for å motta ytelsen, må nødvendigvis også brudd på vilkåret kunne sanksjoneres. Nav har ikke myndighet overfor arbeidsgivere og deres vilje til å bidra til arbeidsinkludering, men altså en sterk kontrollfunksjon overfor stønadsmottakerne. Det ligger med andre ord en betydelig grad av skjønnsmessig kontroll av brukerne i arbeidet med arbeidsinkludering.
Spenningsforholdet mellom hjelp og kontroll er grunnleggende i faget og utdanningen
Arbeidsinkludering må derfor også vektlegge kompetanse til å håndtere kontrollerende tiltak, i tillegg til kunnskap om støttende tiltak. For sosionomer er ikke dette nytt. Spenningsforholdet mellom hjelp og kontroll er grunnleggende i faget og utdanningen, og bør få en sentral plass i utviklingen av arbeidsinkludering som nytt kompetanseområde. Det vil gjøre sosionomer merkompetente til å arbeide i Nav, og gi Nav en mer relevant yrkesgruppe å rekruttere fra. Det vil også være et tydelig bidrag til Navs satsning på kompetanse.
