Frontlinjearbeideres suksessfortellinger om funksjonshemming og arbeidsinkludering befinner seg i et vanskelig grenseland mellom anerkjennelse av funksjonshemmede, og en verdsetting av motivasjon og arbeidskapasitet som peker mot ekskluderende faktorer.
Artikkelen "Is there an ableist paradox" (sjdr.se) er basert på 13 gruppeintervjuer med 40 frontlinjearbeidere – veiledere, jobbspesialister og markedskoordinatorer – ved fem lokale NAV-kontorer.
I artikkelen undersøker jeg deres fortellinger om hva de oppfatter som vellykket arbeidsinkludering i tråd med politikkens mål om flest mulig i ordinært, lønnet arbeid.
Ableist-paradokset
Det engelske begrepet ableism kommer fra funksjonshemmingsforskningen som er opptatt av at fenomenet funksjonshemning beskrives på en begrensende måte. På norsk brukes blant annet begrepene ‘funkofobi’, ‘funksjonssjåvinisme’, og ‘ableisme’ om det samme (Lid 2022).
Ableism er diskriminering, negative forventninger til og fordommer mot personer med funksjonsnedsettelse eller personer som antas å ha funksjonsnedsettelse (Campbell 2009).
Begrepet bidrar til en bevisstgjøring om samfunnets og organisasjoners verdsetting av de som er ‘able’ – personer som er motiverte, produktive og kompetente, problemer med dette og hvordan en slik verdsetting kan utfordres.
I organisasjoner der en todeling mellom funksjonshemmede og antatt ikke- funksjonshemmede opprettholdes er det lettere at ableisme finner fotfeste. I arbeidsinkluderingspolitikken utfordres en slik todeling: funksjonshemmede er både arbeidsdyktige og ikke-funksjonshemmede, og ikke-arbeidsdyktige og funksjonshemmede på samme tid.
Begrepet ‘ableist paradoks’ er utviklet av begrepet ableism og speiler den tvetydige posisjonen kategorien funksjonshemming har i arbeidsinkluderingspolitikken.
Funksjonshemming er assosiert med uføretrygden og retten til ikke å jobbe. Samtidig skal funksjonshemmede ha rett til å delta i arbeidslivet. Det innebærer at mens frontlinjearbeidere skal gi veiledning og støtte for å avgjøre hvem som skal få stønader og tilrettelegging på arbeidsplassen, må de samtidig se etter ressurser og kartlegge arbeidsmarkedet.
Om stønader og tilrettelegging får for stor plass, blir det vanskeligere å få øye på ferdigheter og kompetanse. I motsatt fall – om ferdigheter og kompetanse fremheves i for stor grad, får viktige spørsmål om behov og tilrettelegging mindre plass. Dette er en spenning som frontlinjearbeiderne stadig må håndtere.
Studie av frontlinjearbeidernes suksessfortellinger
Ableist-paradokset er utgangspunktet for en studie av frontlinjearbeideres suksessfortellinger. I disse fortellingene tar frontlinjearbeiderne sikte på å rette opp funksjonshemmedes underordnede posisjon, samtidig som de selv uttrykker forbauselse og normer om attraktive arbeidstakere.
Jeg spurte ikke aktivt etter suksessfortellinger i intervjuene. Frontlinjearbeiderne brakte de spontant opp da de ble spurt om strategier og praksiser med arbeidsinkludering. Derfor er betegnelsen suksess også frontlinjearbeidernes egen.
Mellom anerkjennelse og diskriminering
Frontlinjearbeiderne fortalte hvordan de brukte suksessfortellinger som motivasjon for videre arbeid, som profilering av funksjonshemming overfor arbeidsgivere, og som kilde til læring.
Frontlinjearbeidernes bruk av suksessfortellinger som motivasjon innebar at fortellingene motiverte dem til å stå i tungt og krevende arbeid med 'sykdom og elendighet'.
Arbeidssøkeres motivasjon og ønske om å komme seg i arbeid, samtidig med at man håndterer større helseutfordringer, oftest psykososiale, var sentralt. For eksempel sa en jobbspesialist det slik: "Selv om han til tider er så syk at han nesten ikke mestrer sin egen helse så ønsker han å få til jobb. Det synes jeg er spennende at vi får lov til."
Når frontlinjearbeiderne brukte suksessfortellinger som profilering fortalte frontlinjearbeiderne hvordan det å formidle arbeidsgivere om gode eksempler på vellykket arbeidsinkludering kunne engasjere de til å ansette funksjonshemmede.
Mobilitetshemmede i rullestol inngikk i flere av profileringsfortellingene. Arbeidssøkeren presenteres som motivert, og klar for arbeid. Slik en sa om motivasjon og valget av hvor du skal jobbe:
Hvis du virkelig vil, klarer jeg å engasjere den aktuelle arbeidsgiveren, til tross for funksjonshemming. Selv om du sitter i rullestol. Vi har en god historie nå. Han serverer kaffe til kurs og konferanser. I rullestol! Så han har mange tilpasninger.– NAV-ansatt
Fortellingen indikerer hvordan en spesifikk funksjonsnedsettelse minker under tilpassede omstendigheter, samtidig som ferdighetene presenteres som en fascinasjon, noe utenom hva en forventer av funksjonshemmede.
Frontlinjearbeiderne brukte også suksessfortellinger for å lære seg nye måter å se funksjonshemming på i lys av ressurser og kompetanse som potensielle arbeidstagere, og ikke som et problem som må håndteres og løses.
For eksempel fortalte flere av veilederne hvordan de brukte suksessfortellinger som en form for læring på ukentlige gruppemøter på kontoret.
For frontlinjearbeiderne innebar læringsfortellinger gjerne en bevisstgjøring om at egne, institusjonaliserte holdninger og forventninger kunne representere en mulig barriere mot å se funksjonshemmede som ressurser i arbeidslivet.
Frontlinjearbeidernes suksessfortellinger om funksjonshemming og arbeidsinkludering befinner seg i et vanskelig grenseland mellom anerkjennelse, og å være fortellinger som peker mot en noe problematisk verdsetting av ressurser og kompetanse.
Anerkjennelse fordi fortellingene utfordrer negative forventninger om funksjonshemmede i arbeidslivet. Dette er problematisk fordi de samtidig er dels motstridende med målet til arbeidsinkluderingspolitikken: å utvide vanlige oppfatninger om hvem som kan stå i arbeidslivet for slik å problematisere hvem som representerer en attraktiv arbeidstager.
Arbeidsinkludering forutsetter en respekt for menneskelig mangfold, mens suksessfortellingene omfatter funksjonshemmede som kan tilpasses arbeidslivets normer for god arbeidskraft.
Implikasjoner av ableist-paradokset
Suksessfortellingene belyser hvor vanskelig det er å finne et språk og et syn som ivaretar funksjonshemmedes verdighet og som skal oppfattes som ikke-diskriminerende.
Trolig fremhever frontlinjearbeiderne funksjonshemmede som kompetente og motiverte for at de skal fremstilles som mer lik samfunnets forståelse av god arbeidskraft.
Samtidig peker en slik anerkjennelse mot mulige ekskluderende faktorer. Det ved at frontlinjearbeidere søker å se forbi borgerens funksjonshemming, og opplever det som en suksess at borgeren i det hele tatt får seg en jobb. Dette kan ha en nedsettende effekt og undergrave ferdighetene til borgeren.
Dessuten, om borgeren i realiteten trenger mye tilrettelegging, kan det bli vanskeligere å se dette, noe som kan hindre muligheter til likeverdig deltagelse i arbeidslivet.
At inkludering også kan ha en ekskluderende effekt er en generell utfordring fra forskning som tar opp inkluderingsspørsmål av marginaliserte grupper. Ofte er det en risiko for at marginaliserte gruppers posisjon forsterkes snarere enn rettes opp.
Suksessfortellinger kan også forklares som en mestringsstrategi i en situasjon med organisatorisk skapte ambivalenser eller paradokser som det blir opp til den enkelte frontlinjearbeider å løse.
Paradokset sier noe om hvorfor det hele tiden oppstår spenninger, ikke minst i frontlinjearbeidernes arbeid, for å iverksette allmenn politikk og sjonglere med forhold som er motstridende.
Frontlinjearbeiderne arbeider i en organisatorisk kontekst hvor funksjonshemming har en tvetydig posisjon, og det er vanskelig å komme seg unna en slik tvetydighet. Ableist-paradokset åpner opp for videre diskusjon om hvordan disse paradoksene kan håndteres i politikkutforming på inkluderingsområdet.
Å jobbe mot et arbeidsliv med mindre diskriminering er en forutsetning for lik deltagelse i arbeidslivet.
Referanse
Campbell. 2009. Contours of ableism: The production of disability and abledness: Springer.
Lid, Inger Marie. 2022. "Ableisme på norsk: –om diskriminering på grunnlag av funksjonsnedsettelse." Nytt norsk tidsskrift (3):231-241.
Mer om arbeidsinkludering
Hvilken rolle har arbeidsgivere i å inkludere personer som av ulike årsaker står utenfor arbeidslivet? Og hvordan kan de bli støttet i å ansette personer som har utfordringer med å komme i arbeid? Vi spør professor ved Universitetet i Utrecht Rik van Berkel, en av ekspertene på forskningsfeltet, i KAI-podden (soundcloud.com).
