Ulike tidsforståelser i arbeidsinkluderingen

Den politiske oppfatningen om arbeidsinkludering av unge sosialhjelpsmottakere er et moralsk prosjekt som impliserer en bestemt lineær tidsforståelse; unge skal fra en passiv tilværelse med mye dødtid til en aktiv tilværelse som arbeidstaker. Ved å ta utgangspunkt i unges egne erfaringer med arbeidsdeltagelse, synliggjøres arbeidsinkludering som en kontinuerlig prosess som også må være en gjensidig prosess mellom unge og aktører i arbeidslivet, for å lykkes. 

Det er et politisk mål at unge som ikke er i arbeid eller utdanning skal komme raskt inn i arbeidslivet. Arbeidsinkludering for unge i en sårbar livssituasjon kan imidlertid innebære vel så mange ekskluderende som inkluderende erfaringer. Så hvor «raskt» foregår egentlig arbeidsinkludering for unge?

I artikkelen Time to Work (springer.com) basert på intervjuer med 16 unge mennesker med erfaring med aktivitetsplikt i NAV, undersøker vi spenningen mellom politiske intensjoner knyttet til arbeidsinkludering og målgruppens egne erfaringer med arbeid. Vi finner at unges erfaringer med arbeidslivet ikke nødvendigvis utgjør en rettlinjet vei fra NAV til arbeid. Unge personer som strever med å få fotfeste i arbeidslivet har variert bakgrunn. Noen har fullført videregående skole, men lykkes likevel ikke med å få jobb. Andre har ikke fullført videregående, og noen slutter fordi de ikke får læringsplass.

De unge vi intervjuet hadde tidligere fått oppfølging av NAV som følge av aktivitetsplikt som mottakere av økonomisk sosialhjelp. Deres jobberfaringer er gjerne preget av flyktige forbindelser, heller enn stabil inkludering. Å miste en jobb er en like vanlig erfaring som å få en jobb. Arbeidsinkludering handler derfor vel så mye som å miste jobben eller å slutte i jobben.

Ulik oppfatning av tempo i jobbsøking

De unge i vår studie hadde mottatt økonomisk sosialhjelp og hadde aktivitetsplikt. Aktivitetsplikten innebærer gjerne at brukerne må møte opp til et fast tidspunkt hver morgen og følge en bestemt aktivitet i et visst antall timer, f.eks. tilnærmet lik en arbeidsdag. På denne måten skal de lære punktlighet og arbeidslivets rutiner.

De unge kan gjerne ha et ønske om å komme raskt i jobb, ofte raskere enn NAVs aktivitetssentres tidsplan. En av de unge, «Siri» sa følgende: «Da jeg kom til aktivitetssenteret ble jeg vist inn i et rom med PC-er hvor jeg skulle sitte og skrive CV og jobbsøknader. Skulle vi ikke jobbe, tenkte jeg. Men etter noen uker startet vi å hugge ved for salg. Da ble det ordentlig arbeid».

NAVs oppfatning av hvordan jobbsøking skal foregå, og i hvilket tempo, tilsvarer ikke nødvendigvis de unges forventinger og oppfatninger – Heidi Moen Gjersøe og Anne Leseth

Andre fikk jobb gjennom nettverk, enten gjennom ansatte ved aktivitetssenteret på NAV, eller gjennom slektninger eller bekjente. Mona, en 19 år gammel kvinne, fikk for eksempel jobb ved sykehjemmet der moren hennes jobbet. NAVs oppfatning av hvordan jobbsøking skal foregå, og i hvilket tempo, tilsvarer ikke nødvendigvis de unges forventinger og oppfatninger. Mens vedkløyving blir oppfattet som at det «skjer noe», blir søknadsskriving oppfattet som at tiden står stille. Å finne arbeid gjennom nettverk kan oppleves som det raskeste.

Når de unge opplever at de ikke oppfyller de formelle kompetansekravene som arbeidsmarkedet etterspør fordi de for eksempel ikke har høyere utdanning, fullført videregående skole eller har førerkort, blir mer uformelle kvalifikasjoner avgjørende for å få jobb, slik som god personkjemi med arbeidsgiver, vise stå-på-vilje, gi et godt førsteinntrykk, og å være en som er lett å snakke med. Det å komme i arbeid handler derfor om at de lykkes med å etablere en god relasjon med arbeidsgiver og arbeidsstedet, og at de klarer å overbevise om at de er hardtarbeidende. Denne prosessen står i kontrast til den mer formelle jobbsøkingsprosessen som foregår i NAVs lokaler.

Gode og dårlige arbeidserfaringer

Det å bli værende i en jobb kan fortone seg som utfordrende. «Judith» beskrev det å være i butikkjobben hun hadde fått på et kjøpesenter, som bra – men likevel usikkert fordi hun bare fikk en måneds kontrakt av gangen. Hun uttrykte stolthet og glede over å bli valgt ut "for en gangs skyld".

De unge vi intervjuet hadde ulik arbeidserfaring. Noen hadde jobbet på bensinstasjon, som lærerassistent i skolen, som snekker, pleieassistent, gartner, barnehageassistent og gårdsarbeid. For mange er jobb det å utføre fysisk arbeid.

Judith vektla ikke det å stå alene i butikken som noe negativt, men samtidig trekkes ofte det sosiale ved å jobbe frem. Mange snakker om det å ville jobbe med mennesker etter å ha hatt en positiv erfaring på en arbeidsplass hvor sjefen for eksempel er «kjempehyggelig» eller hvor det er «veldig god stemning i teamet». De unge forteller om glede over å møte andre hyggelige folk på lageret eller i verkstedet.

Et felles kjennetegn med de unge voksnes jobbhistorier er at de har en start og en slutt. Jobben representerer ikke noe stabilt i livet – Heidi Moen Gjersøe og Anne Leseth

En del har erfaring med at arbeidet er litt ensformig, ikke svarer til forventingene, eller at man opplever usikkerhet. «Lasse» er redd for å gjøre feil når han kjører gravemaskin i en jobb han har. Lasse graver langs kabler og sier har «såpass konsentrasjonsproblemer, så selv om det ikke er slitsomt å sitte i en graver så er jeg helt ødelagt når kvelden kommer». Lasse sier han «stresser og forstyrrer seg» og er «livredd for å spa den ledningen». Et kjennetegn ved mange av våre informanters erfaringer når de har fått jobb, er at kontraktene er midlertidige og kortvarige, eller at de jobber uten kontrakt. Deres erfaringer med arbeidet viser at arbeidslivet ikke bare består av inkluderende praksiser. Det å være i arbeid svarer ikke nødvendigvis til forestillingene om arbeidsinkludering.

Å miste jobben

Til tross for ung alder, kan mange ha hatt en rekke ulike jobber, noe som også innebærer at det å miste jobben er like vanlig som å få en jobb. Det å miste jobben er derfor også en sentral del av erfaringene med arbeidslivet. Noen slutter etter eget valg, for eksempel fordi de ikke synes arbeidsoppgavene svarer til forventningene, eller at arbeidet er fysisk tungt. Noen mistrives fordi de ikke føler seg akseptert i arbeidsmiljøet; de oppfatter seg som mislikt eller at kolleger ser på dem som unyttige. Andre mister jobben av mer utenforliggende årsaker, som nedbemanning eller at bedriften slår seg konkurs. Noen har useriøse kontrakter og får ikke lønn som avtalt. Én mistet jobben dagen før julaften.

«Sven» beskriver hvordan han mistet jobben på verkstedet som følge av at mistet førerkortet: «Jeg ville jo gjerne jobbe som bilmekaniker. Men da må du ha lappen, ikke sant – du må kunne kjøre bilen inn og ut av garasjen. Når jeg søkte og fikk jobben så hadde jeg lappen – men så kommer jeg og møter første dag, så kommer jeg med bussen, ikke sant. Jeg tror tilliten fikk en sprekk da.»

Et felles kjennetegn med de unge voksnes jobbhistorier er at de har en start og en slutt. Jobben representerer ikke noe stabilt i livet.

Deltakelse i arbeidslivet kan ofte være svært skjørt fordi måten de unge håndterer utfordrende relasjoner eller kjedelige og vanskelige oppgaver kan gjøre veien ut av arbeidet kort. Sirkelen der man gjentatte ganger får jobb og mister jobb, viser også noe om de strukturelle begrensningene for denne gruppen unge.

Ikke trege og passive

Forestillingen om at unge trenger aktivitet for å komme i arbeid, kan skape en oppfatning av at de er trege og passive. Vår studie viser imidlertid at de unge kan oppleve det motsatte, nemlig at den formelle aktiveringsprosessen representerte noe saktegående, mens deres egen rytme i møte med arbeidslivet er rask: inn og ut, tilbake inn igjen, og så videre. Denne rytmen forteller oss ikke bare noe om de unges arbeidserfaringer, men også om kjennetegn ved arbeidsmarkedet som de skal inkluderes i. En bevisstgjøring av arbeidsinkluderingens kontinuerlige og gjensidige aspekt er nødvendig for at unge i sårbare situasjoner skal få en mer stabil tilknytning til arbeidslivet og bidra med sine kompetanser.