Denne kronikken ble først publisert i Klassekampen 12. september 2022.
Et samlet utvalg konkluderer at pensjonsreformen var nødvendig, og at den så langt har virket omtrent som forventet og ønsket da den ble vedtatt av Stortinget i 2009.
Utvalget foreslår likevel justeringer av reformen som tar sikte på å bedre ivareta sosiale hensyn, men disse forslagene gjør ikke synderlig inntrykk på Wergeland som mener at reformen var unødvendig og burde reverseres i sin helhet.
Les Ebba Wergelands svar på Klassekampen.no (bak betalingsmur).
I kronikken, som også er publisert som KAI-kronikk, går Wergeland flere stedet i rette med utvalgets gjengivelse av den foreliggende forskningen, men hennes kritikk av utvalgets bruk av forskning er dessverre av den polemiske sorten.
Wergeland medgir at pensjonsreformen ser ut til å ha fått mange til å jobbe lenger i tråd med reformens intensjon, men hun går hardt i rette med utvalgets påstand om at «økningen i yrkesaktivitet har vært bred» og at den «synes å være uavhengig av tidligere inntekt, utdanning, yrke og helse» (rapportens s. 295-6).
I stedet fremhever hun som et alvorlig tankekors at den forskningen som utvalget viser til ved nærmere ettersyn konkluderer med at det faktisk i noen grad er blant mindre privilegerte grupper – altså grupper med lav lønn, lav utdanning, lav forventet levealder – ja til og med blant grupper med dårlig helse at økningen i pensjoneringsalderen og yrkesdeltakelsen har vært størst.
Forklaringen er, ifølge Wergeland, at dette er grupper som ikke har råd til annet enn å respondere på de sterke økonomiske insentivene til å jobbe lenger som reformen har skapt.
Wergeland velger å feiltolke utvalget slik at vi skulle hevdet at denne studien én gang for alle viser at antallet arbeidsføre år, både nå og i fremtiden, øker i takt med levealderen– Axel West Pedersen
Når utvalget formulerer seg slik, skyldes det at vi på forhånd kunne frykte det motsatte bildet: at det primært var bedre stilte grupper blant de eldre som hadde tilpasset seg ved å jobbe lenger, mens dårligere stilte grupper ikke har mulighet for å jobbe lenger og derfor bare må akseptere en lavere årlig pensjon livet ut.
Hvis det hadde vist seg å være tilfellet, ville mange – inklusive Ebba Wergeland – med rette slått alarm og påpekt at dette tyder på at reformen ikke tar hensyn til sosiale forskjeller i de reelle mulighetene til å jobbe lenger. Nå er i stedet hovedbildet, som utvalget skriver, at økningen i yrkesdeltakelse blant 60-åringene har favnet bredt.
Kanskje til og med en viss tendens til sterkere økning blant gruppene der man på forhånd kunne frykte at mulighetene til å jobbe lenger var dårligst.
Dette er gode nyheter som Wergeland med sitt retoriske grep prøver å gjøre til noe entydig negativt, samtidig som hun utnytter dette til å sette spørsmålstegn ved utvalgets vilje til å gjengi den foreliggende forskningen på en dekkende og balansert måte.
Men selv om utviklingen i sysselsettingen blant de eldre så langt i hovedsak har vært positiv og i tråd med reformens intensjoner, så er det ikke sikkert at det vil fortsette slik. En viktig premiss bak levealdersjusteringen er at mulighetene til å jobbe lenger vil forbedre seg i takt med fremtidige økninger i den forventede levealderen.
Det stiller store krav til arbeidslivets evne til å nyttiggjøre seg de eldres arbeidskraft, og det forutsetter at folk blir stadig mer friske og arbeidsføre ved hvert alderstrinn når levealderen øker. Her er det ikke så mye forskning å støtte seg på.
Når det gjelder de helsemessige forutsetningene for forlengelse av arbeidslivet refererer utvalgsrapporten til en norsk studie som konkluderer at antallet år uten alvorlige funksjonsnedsettelser har økt omtrent like raskt som den forventede levealderen i perioden 1995-2017.
Wergeland velger å feiltolke utvalget slik at vi skulle hevdet at denne studien én gang for alle viser at antallet arbeidsføre år, både nå og i fremtiden, øker i takt med levealderen.
Realiteten er at ingen vet sikkert hvordan dette vil utvikle seg fremover, og det en av grunnene til at utvalget foreslår at pensjonssystemet bør evalueres om lag hvert 10. år for å se om det er behov for justeringer i lys av ny kunnskap og nye politiske vurderinger.
