Færre bostedsløse i Norge

Høsten 2020 ble den syvende landsomfattende kartleggingen av bostedsløse gjennomført i Norge. Resultatene er nå publisert, og den positive trenden fra forrige periode fortsetter.

– Da vi presenterte de forrige tallene i 2017 så vi en kraftig reduksjon på 36 prosent over fire år. Antallet går fortsatt ned, selv om reduksjonen på 15 prosent over de siste fire årene er klart mindre enn sist.

Det forteller forsker Evelyn Dyb ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR, OsloMet. Hun har forsket på temaet i en årrekke, og ga i fjor ut boka «Bostedsløs. Politikk og praksis» på Gyldendal Akademisk.

Hun leder den nasjonale kartleggingen av bostedsløse, som siden 2008 har blitt gjennomført en gitt uke av året hvert fjerde år. Dette danner et øyeblikksbilde over personer i Norge som ikke disponerer egen eid eller leid bolig (se faktaboks).

De som blir regnet som bostedsløse i Norge utgjør 3 325 personer. Dette tilsvarer 0,62 per 1 000 innbyggere for landet som helhet.  Ved forrige kartlegging i 2016 var antallet 3 909, tilsvarende 0,75 per 1 000 innbyggere. Nedgangen de siste fire årene er dermed på 15 prosent.

Selve kartleggingen ble gjennomført før jul i fjor, og publiseres nå i 2021 etter en grundig kvalitetssikringsprosess. Prosjektet gjennomføres på vegne av Husbanken, og funnene presenteres i sin helhet i rapporten «Bostedsløse i Norge 2020 - en kartlegging» (Dyb & Zeiner, NIBR-rapport 2021:10) (oda.oslomet.no).

Langvarig nedgang

– Siden de første undersøkelsene i 1996 har antallet bostedsløse i Norge blitt redusert med hele 46 prosent, forteller Dyb. 

Da var det om lag 1,5 bostedsløse per 1 000 innbyggere i landet. Størstedelen av nedgangen har skjedd siden 2012.

– Da vi undersøkte årsakene til den kraftige nedgangen det siste tiåret fant vi at den viktigste grunnen var at kommunene, og særlig de store og mellomstore, har jobbet systematisk over lang tid med å redusere bostedsløshet, sier Dyb. 

Langvarig innsats som en suksessfaktor bekreftes også av evalueringen som undersøkte den nasjonale strategien «Bolig for velferd 2014–2020» (osloeconomics.no), som NIBR gjennomførte i samarbeid med Oslo Economics i 2020.

Et storbyproblem

Det er ikke unaturlig at de store byene prioriterer dette temaet. De største byene er kraftig overrepresentert i tallene. Slik har det vært tidligere, og sånn er det også i år. Bergen, Oslo, Trondheim og Stavanger har i snitt 1,09 bostedsløse per 1 000 innbyggere.

Dette er om lag dobbelt så mye som i mellomstore kommuner (40 000 innbyggere og mer, unntatt de fire storbyene), og fire ganger så mye som i den minste gruppen kommuner (færre enn 10 000 innbyggere).

– Bostedsløse oppholder seg i og hører hjemme i alle typer kommuner, men majoriteten både i absolutte og relative tall oppholder seg i byene, forteller Dyb. 

Hun påpeker at det er bostedsløshet også i små kommuner og rurale strøk, men både antall og andel bostedsløse i forhold til befolkningen reduseres sammen med kommunestørrelse. Dette mønsteret er gjennomgående i store deler av verden, forklarer hun.

Det er få som sover ute

I tillegg til å presentere overordnede tall for landet og for kommunene, ser forskerne også nærmere på livssituasjonen til de som ikke disponerer egen bolig.

Kartleggingen viser at gjennomsnittsalderen for bostedsløse i Norge er 38 år, og at de vanligste inntektskildene er sosialhjelp og uføretrygd.

– I løpet av 24 år med innsamling av statistikk om bostedsløshet har bildet på hvem som er bostedsløs blitt noe nyansert. Kvinneandelen har økt litt, men fremdeles i 2020 er 71 prosent menn og 29 prosent er kvinner, forteller Dyb.

Videre har andelen bostedsløse med rusavhengighet gått noe ned, fra nesten 60 prosent i 2008 til 50 prosent i 2020. Andelen med psykiske lidelser er en av tre, omtrent det samme som ved forrige måling. Tallene viser også at andelen født utenfor Norge har økt i samme periode. For 2020-tallene er andelen bostedsløse født i Norge på 67 prosent.

Et annet funn er at det er svært få uten egen bolig som sover ute eller i et natthjem uten opphold på dagtid (såkalte akutt-tilbud). De aller fleste bostedsløse har et midlertidig overnattingstilbud. En tredjedel forteller at de bor i midlertidige botilbud, og en tredjedel opplyser at de overnatter hos venner og bekjente eller hos familie og slektninger. 

En av fem rapporterer at de snart skal skrives ut fra institusjon eller soning uten å ha en bolig å komme hjem til, dette tallet har gått noe ned siden 2016. 13 % av de bostedsløse er imidlertid vanskelig å plassere. Dette kan være fordi bosituasjonen deres er uavklart eller at den endrer seg raskt fra dag til dag.

– Noen beveger seg mellom flere steder. Noen oppgir for eksempel at de bor i en campingvogn som eieren har ordnet selv, de kan bo i bil eller i båt. Enkelte har oppgitt at de midlertidig har flyttet hjem til foreldre eller andre pårørende og forklart tydelig at dette er en uholdbar og kortsiktig løsning, sier Dyb.

Bostedsløse og korona

Det har vært lite oppmerksomhet om pandemien, smittesituasjonen, nedstengning og andre tiltak har hatt betydning for ulike grupper av bostedsløse. 

– Vi har heller ikke undersøkt om pandemitiltakene har påvirket livssituasjonen for bostedsløse, særlig de som er langvarig bostedsløs. Vi kan heller ikke si noe om denne gruppen har benyttet tjenestene i kommunene mer eller mindre i perioden, forklarer Dyb.

Selv om kartleggingen ikke kan belyse spørsmål om pandemitiltakene har påvirket registreringen av bostedsløse, er smitteverntiltakene i Norge av en så omfattende karakter at forskerne trekker det frem som en faktor som kan ha betydning for tallene. Det kan også tenkes at restriksjonene har påvirket forhold ved institusjonstilbud og soning i norske fengsler.

– Bostedsløse utgjør en heterogen gruppe, men langvarig bostedsløse med rusavhengighet er den store undergruppen, som favner mange personer med behov for kommunale tjenester og tjenester fra spesialisthelsetjenesten, forteller Dyb.

Dersom bostedsløse eventuelt har hatt mindre tilgang til disse tjenestene, for eksempel ved større press på NAV-kontorene, kan dette ha medvirket til at færre bostedsløse har blitt fanget opp i kartleggingen. Ifølge Dyb er det ingenting som tyder på at dette har vært tilfelle.

– En tenkt konsekvens kunne vært at tjenestene, og særlig NAV, som fikk stor pågang fra permitterte og arbeidssøkende, ikke hadde mulighet eller kunne prioritere å delta i den nasjonale kartleggingen. 

Det er imidlertid ingen av kommunene og tjenestene som har meldt at kartleggingen har hatt lavere prioritet i 2020 enn i tidligere år. Svarprosenten er også om lag den samme som i de siste foregående undersøkelsene. Deltakelsen fra storbyene og de aller fleste andre store kommunene er svært høy og like solid som tidligere. 

En krevende gruppe å kartlegge

Norge har ifølge fagmiljøet opparbeidet seg en god definisjon av hvem som faktisk regnes som bostedsløse. Til fremtidige undesøkelser kan det imidlertid være nødvendig med flere drøftinger og konkretiseringer rundt hvem som skal regnes med og hvem som skal defineres ut av kategorien. Det har for eksempel vært diskusjoner om hvordan man best skal fange opp personer med en mer flyktig tilknytning til Norge.

– Bostedsløse er en vanskelig gruppe å kartlegge. Gruppen med midlertidig opphold i landet er enda vanskeligere å nå, og det er spørsmål om den «nordiske» metoden som benyttes for kartlegging av bostedsløse er egnet til å nå personer i gruppen vi karakteriserer «med midlertidig opphold» i landet, avslutter Dyb.

Referanser

• Dyb (2019): Færre bostedsløse - hva er forklaringen? NIBR-rapport 2019:9 (oda.oslomet.no)
• Dyb (2020): Bostedsløs – politikk og praksis (gyldendal.no). Gyldendal Akademisk.
• Dyb & Zeiner (2021): Bostedsløse i Norge 2020 – en kartlegging, NIBR-rapport 2021:10 (oda.oslomet.no)
• Oslo Economics / NIBR (2020): Evaluering av Nasjonal strategi – Bolig for velferd, delrapport 1 (osloeconomics.no)
• Oslo Economics / NIBR (2020): Evaluering av Nasjonal strategi – Bolig for velferd, delrapport 2