Halvparten av utenlandsadopterte i Norge har opplevd forskjellsbehandling

En nylig publisert NIBR-rapport viser at omtrent halvparten av utenlandsadopterte har opplevd forskjellsbehandling på grunn av utseende eller adoptivbakgrunn.

– Forskjellsbehandlingen skjer på ulike arenaer som skole, jobb eller «på gata», den er både direkte og mer subtil, og de utsettes for forskjellsbehandling både fra fremmede og bekjente, og i nærere relasjoner, sier prosjektleder Mariann Stærkebye Leirvik.

Rapporten er skrevet på oppdrag for Barne- ungdoms- og likestillingsdirektoratet (Bufdir). Forskerne bak rapporten er Mariann Stærkebye Leirvik, Vilde Hernes, Tone Maia Liodden og Kristian Rose Tronstad.

Hvor møter utenlandsadopterte forskjellsbehandling?

Forskerne fant at det er på jobb, skole og i offentlig rom hvor flest utenlandsadopterte opplever forskjellsbehandling.

– Funnene våre viser at mellom 20-25 prosent av de utenlandsadopterte har opplevd forskjellsbehandling på arbeidsplassen og ved utdanningsinstitusjoner. De har også opplevd forskjellsbehandling på andre arenaer som på gata, på kafeer, restauranter og utesteder, i private og sosiale sammenkomster, i butikker og på kollektivtransport, forteller forsker Hernes.

Hernes fortsetter:

– Omtrent 40 prosent av de vi spurte har opplevd forskjellsbehandling på mellom en og fire av disse arenaene, mens 15 prosent har opplevd å bli forskjellsbehandlet på fem arenaer eller mer i løpet av de siste to årene.

Selv om de utenlandsadopterte opplever forskjellsbehandling i samtlige livsfaser – fra barndom til voksenliv - utmerker ungdomstida seg som tidspunktet der flest har opplevd forskjellsbehandling. Halvparten av de utenlandsadopterte har opplevd forskjellsbehandling på barne- og ungdomsskolen.

Forskjellsbehandles på samme nivå som innvandrere

Forskerne har sett på i hvilken grad de utenlandsadopterte opplever forskjellsbehandling ved å sammenlikne deres erfaringer med andre grupper i samfunnet.

Ettersom de utenlandsadopterte er oppvokst i Norge og behersker norsk språk og kulturelle koder, kunne det tenkes at de opplevde mindre forskjellsbehandling enn innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre.

– Men vi fant at utenlandsadopterte jevnt over opplever å bli forskjellsbehandla i like stor grad som disse gruppene. Det var også interessant at begge gruppene opplevde at «på gata» var den arenaen hvor de ble utsatt for mest forskjellsbehandling, sier forskerne.

Hvem er de utenlandsadopterte?

Utenlandsadopterte er en svært sammensatt gruppe med mennesker som har kommet til Norge i løpet av de siste 60 årene. Det betyr at de adopterte er både unge og godt voksne. Derimot er det er en klar overvekt av unge voksne.

Etter årtusenskiftet har antallet utenlandsadopterte gått kraftig ned. I 2019 var det ifølge SSB under 100 utenlandsadopsjoner i Norge.

Sør-Korea, Colombia og Kina er de tre landene flest er adoptert fra. Adopsjoner fra Kina har nærmest stoppet helt opp de siste årene. Colombia og Sør-Korea er fremdeles blant landene hvor det kommer flest utenlandsadopterte.

Hva slags erfaringer er det snakk om?

Over 40% har opplevd å få skjellsord knyttet til hudfarge/ansiktstrekk

I klasserommet: «Jeg husker for eksempel vi hadde om andre verdenskrig og da var det noen gutter som sa at de skulle ønske at Hitler hadde vunnet krigen for da hadde alle vært blonde og vært så pene og fine. Så det var på det nivået.»
På gata: «så går jeg forbi en eldre dame, som egentlig bare stopper meg, og så ser hun på meg. Og så sier hun bare sånn: «Du vet at de har gasskamre i Norge»? Og det var jo ganske heftig å få midt i trynet.»

Omtrent 40% har opplevd mistenkeliggjøring pga. adoptivbakgrunn/utseende

På flyplassen: «Det er aldri én eneste gang at jeg er på Gardermoen og ikke blir luka ut for en dobbeltsjekk. Det skjer hver eneste gang jeg er på Gardermoen. Det slår aldri feil. Og de skal swipe, de skal ditt og de skal datt (...).
I butikken: «Det var når jeg var yngre, at jeg ofte ble sjekka i butikker, da. Sekken min ble sjekka, og veska mi ble sjekka (...). Når du går inn og ser på klær, og så på vei ut igjen, så blir du stoppa, og så blir ikke vennene dine stoppa».
Spre smitte under koronapandemien: Det er også personer som er adoptert fra et asiatisk land – som før det ble påbudt med munnbind på offentlig transport – opplevde at medpassasjerer seg i mellom sa: «Hvorfor har ikke hun på seg munnbind?» eller direkte kommentarer av typen «Sånne som deg burde gå med munnbind».

1 av 3 har opplevd seksualiserte kommentarer, dataene viser at kvinner opplever dette oftere

I datingsituasjoner: «Spesielt sånn på Tinder og når det ... En del som jeg har pratet med av det motsatte kjønn, at da har de vært veldig sånn der – «å, jeg har aldri ligget med en guling før», eller «å, jeg lurer på hvordan det er å ha sex med en asiat eller en chinky" eller hva det nå er de bruker, at de gjør deg til en ... Eller de på en måte lager en sånn slags fetisj ut av det, fordi jeg har også fått høre en del sånn der, «jeg har så yellow fever nå».
Uteliv i baren: «Jeg er ikke så mye ute på byen lenger, men tidligere, så har jeg jo vært ute på byen. Og da har jeg vært veldig bevisst med å ha med meg norske venninner. Jeg kaller dem det, fordi de er hvite, ikke sant. For å føle meg trygg, fordi jeg blir jo satt i bås og får ... Ja, fikk en del tilbud om sex ute på byen. Da var det gjerne i baren, da, hvor mannfolka la fra seg nøkkelen, og viste at de var på et hotell og ga romnummeret»

Nær halvparten har opplevd eller erfart fysiske angrep eller truende oppførsel sjelden eller av og til, 5% sier det skjer ofte eller svært ofte.

På fritiden: Mia forteller at når hun gikk på barneskolen var det en gutt på ungdomsskolen som hun syns var litt kjekk. En dag når hun og noen klassevenninner var på skolen kom han bort og plutselig la han en kniv mot halsen hennes og sa «dra hjem der du kom fra».
På fotballbanen: Da Noah spilte fotballkamp på en bortebane på et mindre sted, opplevde han at publikum angrep ham og en lagkamerat, som begge er født i et afrikansk land, når de spilte. Publikum lagde apelyder og de kasta stein på dem på banen.
På arbeidsplassen: Theo forteller at det møtte opp sju nynazister på arbeidsplassen hans som oppførte seg truende. Sånn han har forstått det hadde noen av dem sett ham på gata, og deretter funnet ut hvor han arbeidet

Om rapporten

Rapporten bygger på en spørreundersøkelse med 413 utenlandsadopterte og kvalitative intervjuer med 22 utenlandsadopterte.

For å sammenligne utenlandsadoptertes erfaringer med innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldrediskriminering er mange av spørsmål identiske med spørsmålsformuleringer fra SSBs levekårsundersøkelse blant innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre fra 2016.

Hvem opplever mest forskjellsbehandling?

Forskerne har også undersøkt hvem som utsetter de utenlandsadopterte for forskjellsbehandling. Her fant de ikke så overraskende at 2 av 3 oppgir at de blir forskjellsbehandla av fremmede og 1 en av 3 av bekjente.

– Litt mer overraskende var det at 30% svarte at de hadde opplevd forskjellsbehandling av nær familie, slektninger eller venner, sier Leirvik.

Denne typen forskjellsbehandling har gjerne et subtilt uttrykk. Det kan blant annet dreie seg om en opplevelse av at ikke-adopterte søsken blir favorisert eller innvandringskritiske kommentarer.

– Vi fant for eksempel at nesten dobbelt så mange kvinner som menn svarte at de hadde opplevd forskjellsbehandling av nærmeste familie og slektninger, sier Hernes.

Felles for opplevelsene med diskriminering og rasisme – av fremmede og i nære relasjoner - er at de kan gjøre noe med tilhørighetsfølelsen til egen adoptivfamilie og til Norge.

– Blant de utenlandsadopterte vi intervjuet var det flere som har opplevd at personer som står dem nær ikke tror på eller anerkjenner at de utsettes for rasisme fra fremmede og bekjente, forteller Liodden.

Plasseres utenfor «det norske»

I rapporten kommer det også frem at mange av de utenlandsadopterte føler seg norske, men opplever at andre setter spørsmålstegn ved det.

Flere av de adopterte forteller at hudfargen deres tillegges vekt i samhandling med andre. Dette er grunnen til at de ikke blir sett på som «norske» eller «norske nok» i andres øyne.

– Det å gå i bunad eller stå på ski kan utløse reaksjoner fra fremmede. Flere av de vi intervjuet fortalte om opplevelser med at folk automatisk snakket engelsk til dem, spurte «hvor er du (egentlig) fra?», eller stilte svært personlige spørsmål om adopsjonshistorie, sier Leirvik.

Spørsmål om hvor de er fra og adopsjonshistorie er ikke nødvendigvis vondt ment. Ettersom utenlandsadopterte opplever å få slike spørsmål og reaksjoner på utseende deres i stor grad, blir slike spørsmål og kommentarer en belastning.

– Det handler ikke om akkurat den ene som spør, den ene gangen, men at den ene er en av veldig mange som gjør akkurat det samme. Det blir en stadig påminnelse om at andre mener at de ikke helt hører til i Norge, sier Leirvik.

Tiltak og anbefalinger

Funnene peker i retning av at det er behov bevisstgjøring om at rasisme og diskriminering forekommer i Norge. Det å vokse opp i en etnisk norsk familie beskytter ikke adopterte fra rasisme og diskriminering.

– Det er også særlig behov for bevisstgjøring blant adoptivforeldre, slik at erfaringene til de adopterte ikke avfeies, men blir møtt med forståelse og anerkjennelse, sier Hernes.

Hun forteller videre at de i rapporten skisserer ulike anbefalinger for framtidig arbeid. Anbefalingene er basert på innspill fra respondentene i spørreundersøkelsen og innspill fra prosjektets referansegruppe.

– Denne rapporten er et første steg i å kartlegge omfanget av utenlandsadoptertes erfaringer med rasisme, diskriminering og forskjellsbehandling. Funnene i rapporten viser hvor viktig det er at denne gruppa inkluderes i arbeidet mot rasisme og diskriminering, sier prosjektleder og forsker Mariann Stærkebye Leirvik.

Hele rapporten kan leses her (oda.oslomet.no).