Legers faglige beslutninger er under press

Hvert år undersøker et forskerteam ved Arbeidsforskningsinstituttet AFI hvordan det står til med opplevelsen av medbestemmelse i norsk arbeidsliv. Medbestemmelsesbarometeret finansieres av seks fagforeninger: Lederne, Den norske legeforening, Politiets fellesforbund, Norsk Tjenestemannslag (NTL), Forbundet for ledelse og teknikk (FLT) og Forskerforbundet.

Gjennom prosjektet undersøker forskerne hvordan nye styrings- og ledelsesformer virker inn på selve arbeidet og arbeidsutøvelsen til deres medlemmer. Alle forbundene har i år pekt på hvordan målstyring legger et press på mulighetene for å opptre faglig forsvarlig.

Legene opplever at administrasjonen ofte har lite kunnskap om hva som skjer på avdelingene, og liten forståelse for kunnskapen som ligger til grunn for deres vurderinger, ifølge årets barometer. Legene sier at de må bruke mye tid på å forklare sine prioriteringer, og at administrasjonen ikke alltid har tillit til deres faglige skjønn.

- Dette fører til stor frustrasjon blant legene, som må bruke mye tid på å forklare sine avgjørelser. Kommunikasjonen flyter dårlig. – Seniorforsker Ida Drange ved Arbeidsforskningsinstituttet, OsloMet.  

Det faglige fellesskapet under press

Leger rapporterer om at de har fått mer papirarbeid, og savner å bruke mer tid på pasientene. Det er ikke alltid tid til praten før og etter operasjonen, siden legene må løpe tilbake på kontorene sine og fylle ut skjemaer.

Legene opplever også at legekollektivet er under press. De har ikke lenger alltid tid til faglige oppdateringer eller morgenmøter, og de treffer kanskje ikke kollegaene sine til lunsj heller. 

- De sier at det er vanskelig å finne tid til å prioritere et kollegium og å videreutdanne seg. Sykehusets behov går alltid først, sier Drange.

Stort press på unge leger

Kontrollsystemene tilrettelegger for etterprøving og måling av produktivitet. Administrasjonen kan for eksempel følge med på hvor lang tid forskjellige operasjoner eller inngrep tar, og når og hvor lenge operasjonsrom er i bruk. Dette kontrolleres på individnivå, noe som fører til et press på enkeltleger. 

Sykehusene får en basisbevilgning pluss en innsatsstyrt finansiering, som beregnes gjennom et system kalt diagnoserelaterte grupper (DRG, se faktaboks). Noen pasientgrupper gir kort sagt mer penger i sykehuskassa, og er altså mer økonomisk lønnsomme. Legene opplever et press på å prioritere lønnsomme operasjoner.

- Det er en grunn til at det er kort ventetid på de operasjonene som gir mest penger, sier Ida Drange.

De tillitsvalgte er bekymret for de yngre legene, som opplever det vanskeligere å hevde og fremme sitt faglige skjønn, og i stedet føyer seg etter systemene i større grad enn legene med mer erfaring.

Ønsker standardisering velkommen, men med større faglig frihet 

Legene uttaler at de er positive til en standardisering for å sikre bedre og likere behandling, men de ønsker seg også frihet til selv å avgjøre når de skal følge standarden, og når det er fornuftig å fravike den. 

De ønsker seg også tilstrekkelig medvirkning til å kunne påvirke hvordan standarder utformes. Legene opplever også at det som burde være drøftingsmøter blir rene infomøter, og ikke reell medbestemmelse. Avgjørelsene tas før de slipper til. 

Kartet passer ikke til virkeligheten, sier Drange. Et eksempel er enkle versus komplekse brudd i ortopedien – de tar ikke like lang tid å behandle, men følger samme standard. 

- En lege som prioriterer operasjoner av komplekse brudd, eller som fraråder en ellers lønnsom operasjon, vil i styringssystemene kunne framstå som mindre produktiv. – Seniorforsker Ida Drange

Enda vanskeligere i psykiatrien

Standardisering, mindre vekt på faglig skjønn og en vesentlig styrking av pasienters rettigheter er særlig blitt et problem i psykiatrien, ifølge årets Medbestemmelsesbarometer.

– Psykiatere uttaler at pasientene har fått så sterke rettigheter at det er vanskelig å behandle dem. I hvilken grad er en psykotisk pasient samtykkekompetent? Hvor lenge skal legene vente før de kan behandle? Og hvor mye dårligere må en pasient bli før de kan gripe inn? sier Drange.

- Det er blitt vanskelig å rekruttere psykiatere til de offentlige helseforetakene, der de i sin arbeidshverdag sitter mer på kontoret og deler ut medisiner, og har mindre tid å bruke sammen med pasientene. De opplever, som andre leger, at deres faglige skjønn må vike for et standardkart som ikke passer med terrenget, avslutter forsker Ida Drange.