Forskerne finner blant annet at lokale tiltak, dialog og informasjon på eget språk kan få ned smitten i innvandrerbefolkningen.
Forskningsrapporten (fagarkivet.oslomet.no) er en del av et prosjekt By- og regionforskningsinstituttet NIBR gjennomfører på oppdrag fra IMDi. Bakgrunnen for prosjektet er den økte andelen smittetilfeller i innvandrerbefolkningen (se faktaboks).
Funnene i rapporten kan bidra til å forbedre informasjonen overfor utsatte grupper av befolkningen og legge grunnlag for innspill ved eventuelle fremtidige pandemier.
Informasjonen når bedre fram når:
- Tiltakene er relevante for målgruppenes egen livssituasjon og hverdagsliv.
- Tiltakene viser muligheter for hvordan man kan opprettholde livskvalitet selv om restriksjonene gir begrensninger i hverdagen.
- Den som formidler informasjonen og kanalen som benyttes har troverdighet og tillit i målgruppen.
- Tiltakene bruker målgruppenes språk, der både enkelt og klart språk og kulturforståelse er ivaretatt.
- Tiltakene har et tydelig budskap som ikke kan misforstås, og legger vekt på kulturforståelse ved bruk av begreper.
Lokale tiltak virker, men er situasjonsavhengig
Rapporten viser at det er flere tiltak som når fram til målgruppene.
– For eksempel gikk smitten blant somaliere ned etter ambassadørprosjektet i Bydel Gamle Oslo; et tiltak der ressurspersoner fra innvandrergruppene samarbeidet med bydelen som videreformidlere av informasjon inn i eget miljø. Det sier forsker og prosjektleder Ragnhild Skogheim ved NIBR.
I tillegg har andre lokale organisasjoner jobbet parallelt med samme mål, noe som antakelig også bidro til at smitten ble redusert.
– Mange stoler jo mer på folk fra nærmiljøet sitt eller venner og familie. Det handler både om tillit og forståelse: Tillit fordi man ofte stoler mer på folk fra nærmiljøet sitt, og forståelse fordi én til én-kommunikasjon fra organisasjonene er mer tilpasset folks situasjon, sier kunnskaps- og integreringsminister fra Venstre, Guri Melby på regjeringen.no.
– Samarbeidet vårt med frivillige organisasjoner er derfor helt avgjørende for at vi skal nå ut med informasjon til de som trenger det, fortsetter hun.
Toveis-kommunikasjon
– Organisasjonene vi har snakket med, legger alle vekt på fordelen med toveiskommunikasjon til én eller få deltakere. Det bidrar til å likestille den som formidler og den som mottar informasjonen, ved at dialogen åpner for at mottaker kan spørre om det de lurer på. Det åpner mer for en samtale til forskjell fra en-veis informasjon, forteller Skogheim.
Skogheim sier videre at gjennom slike samtaler får organisasjonene ny kunnskap om nye informasjons- og tiltaksbehovene der ute. De får også kunnskap om hvorfor informasjonen fra myndighetene om koronasituasjonen ikke når fram til alle, samt hva som skal til for at det skal kunne skje.
Nettsider og tiltak på eget språk
Organisasjonene anbefaler å ha brukervennlige nettsider. Det bør være kort vei til informasjon på eget språk, altså hvor det er nødvendig med færrest mulig klikk for å nå fram til relevant info. Tegn som flagg eller språket skrevet med det respektive alfabetet er nyttig.
Alle organisasjonene oversetter og formidler informasjon på mottakernes morsmål av personer som selv snakker dette språket. Det betyr at det samtidig foregår en kulturoversettelse og kontekstualisering til mottakernes livssituasjon.
I rapporten påpekes det at forskerne finner at selv godt integrerte innvandrere setter pris på å få informasjon på eget språk fordi det bidrar til å øke forståelsen av innholdet.
Spredning av informasjon i kanaler som brukes av målgruppene
Kontakten som organisasjonene og bydelene har med utsatte grupper, viser at de bruker forskjellige kanaler for å skaffe seg informasjon. Tett kontakt med miljøene er derfor helt sentralt for å treffe rett, mener forskerne.
– For eksempel bruker somaliere WhatsApp, ungdom Instagram, noen kommuniserer på SMS og Viber, mange hører på innvandrerradioen når det er sendinger på eget språk, og noen må ha/eller foretrekker informasjon direkte på telefon eller ved fysiske møter. Andre igjen kan informere via Zoom for å nå ut, ramser Skogheim opp.
Eksisterende og nye tiltak
Forskerne mener at flere av tiltakene som er rettet mot målgruppene og som viser seg å ha en positiv virkning, er de som bygger på allerede robuste tilbud og tiltak.
Dette dreier seg om etablerte nettverk i nærmiljøene rettet mot sårbare innvandrergrupper, og som er organisert i eksisterende strukturer som for eksempel nærmiljøsatsingene i Groruddalen. Det samme gjelder Primærmedisinsk verksted som har jobbet med integrering av innvandrergrupper i Gamle Oslo i 25 år.
Samtidig har pandemien vist at det har vært et stort engasjement i små og store innvandrerorganisasjoner for å bidra og finne fram til nye måter å nå utsatte grupper i innvandrerbefolkningen på.
Kjennskap til målgruppen, engasjement og kreativitet har sammen bidratt til et bredt spekter av tiltak som supplerer eller spiller sammen med mer etablerte tiltak.
– Rapporten viser at direkte kommunikasjon fra lokale ressurspersoner har betydning for å spre informasjon til personer med innvandrerbakgrunn, sier Libe Rieber-Mohn, direktør for Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, som har bestilt rapporten.
Livskvalitet og normalisering
Flere av tiltakene som bydelene og organisasjonene gjennomfører kan bidra til å styrke livskvalitet og gjøre hverdagslivet bedre hos målgruppene under pandemien.
Dette gjelder spesielt nærmiljøtiltakene som skaper arenaer der sårbare innvandrergrupper får møte andre i samme situasjon, enten det dreier seg om turgåing eller samtalegrupper, og der tiltakene er tilpasset målgruppenes utfordringer i hverdagen.
På den måten bidrar også de lokale tiltakene til å fremme fellesskap og normalisering i en ellers utfordrende hverdag. Turgrupper fungerer også som informasjonsarenaer.
Funnene viser at informasjonstiltakene høsten 2020 er blitt mer målrettet mot de utsatte gruppene, og det brukes mer direkte kommunikasjon og dialog.
Referanse
- Skogheim, Orderud, Ruud og Søholt (2021): Informasjon og tiltak rettet mot innvandrerbefolkningen i forbindelse med Covid-19: Delrapport 2, NIBR-rapport 2020:27, By- og regionforskningsinstituttet NIBR, OsloMet
