Norge må tilpasse seg lavere fødselstall

Mann og dame sitter i en sofa med et barn på fanget og en som står på fanget til mannen.

– Det er mye som tyder på at moderne samfunn som Norge og andre vestlig land ikke er det vi kan kalle fertilitetsvennlige, sier professor Einar Øverbye ved OsloMet.

I Norge har vi ikke reprodusert oss selv siden 1970-tallet, det vil si at vi har hatt en fødselsrate under 2,1 barn per kvinne. Og ingenting tyder på at utviklingen vil snu – uansett hvor mange familievennlige tiltak myndighetene setter i gang.

Ingen land som har gått under den magiske grensen på 2,1 barn per kvinne, har noensinne kommet over igjen i mer enn korte perioder. I 2017 ble det født i gjennomsnitt 1,6 barn per kvinne i Norge.

– Uansett hvor mye ekstra ressurser vi bruker for at familier skal velge å få flere barn, så vil ikke fødselstallene stige over 2,1 i overskuelig framtid, sier professor Øverbye. 

Mønsteret er det samme

Øverbye har gått gjennom hva statistikken sier om befolkningens sammensetning, ikke bare i Norge, men i verden som helhet. Analysene er presentert i artikkelen «Fødsel og Død» i boka Sosialt arbeid og sosialpolitikk i samhandling (se faktaboks).

Norge har gått gjennom det forskerne omtaler som «den demografiske overgangen», som betyr at vi har gått fra et samfunn der kvinner føder mange barn, men de fleste dør tidlig, til et samfunn der kvinner føder få barn, men de fleste lever opp og blir gamle, forklarer Øverbye.

– Dette er en oppsiktsvekkende statistisk tendens som går gjennom alle land uavhengig av kultur. Selv om årsakene kan være ulike, så er mønsteret er det samme, sier professoren.

Dramatiske fall i fødselstallene

Det er også liten grunn til å tro at vi kan løse utfordringene gjennom arbeidsinnvandring, ifølge Øverbye. Synkende fødselstall og stadig flere eldre er nemlig ikke bare et fenomen i Vesten. 

Fertiliteten er på vei ned i alle verdensdeler. Land som Iran og Tyrkia har for eksempel opplevd dramatiske fall i fødselsraten. Mer enn 70 land har i dag en fødselsrate under 2,1 per kvinne.

Befolkningen eldes ikke bare i Europa. Gruppen over 60 år er den raskest voksende befolkningsgruppen i verden som helhet.

Trolig mindre arbeidsinnvandring

I Øst-Europa, som har forsynt Norge og Vest- Europa med arbeidskraft, så har de fleste landene lavere fertilitet enn Vest-Europa, og befolkningen eldes raskere.

Det vil trolig bety at migrasjonsstrømmene fra øst til vest som har vært kraftig siden EU ble utvidet i 2004, gradvis blir mindre.

Bare i Afrika sør for Sahara er fertiliteten fortsatt høy. Befolkningen i Nigeria forventes for eksempel å vokse fra cirka 180 millioner i dag til over 700 millioner i 2100, ifølge FN. Nigeria forventes da å være verdens tredje mest folkerike land, etter India og Kina.

Velferdssamfunnet må endres

– For Norges del betyr denne utviklingen at dagens velferdssamfunn må endres og tilpasses et samfunn med en større andel eldre enn yngre, sier han.

Forskeren påpeker at vi må utvikle et velferdssamfunn som er tilpasset en fertilitetsrate som er godt under 2,1 barn per kvinne, som er grensen for om et samfunn på lang sikt klarer å føde nok barn for å veie opp for dem som dør.

– Hvis velferdssamfunnet er avhengig av en fertilitetsrate på 2,1 barn per kvinne, så har vi et problem.

Denne utviklingen vil bety hardere prioriteringskonflikter mellom eldre og yngre, og det store spørsmålet er hvordan vi som samfunn håndterer disse konfliktene, ifølge Øverbye.

Kan politikk snu trenden?

Ingen land som har satt i gang med familievennlige reformer, har sett fertiliteten krype varig tilbake over 2,1-merket.

Norge og de øvrige skandinaviske landene er spesielt interessante i denne sammenhengen, fremhever Øverbye. 

– Våre land har jo ført en familievennlig – og dermed fertilitetsvennlig – sosialpolitikk lenger enn de fleste andre land, men selv her stopper fødselstallene opp under 2,1.

Dette er situasjonen selv om Norge er det landet i Skandinavia som har høyest fertilitet, og vi føder langt flere barn enn land som for eksempel Singapore og Italia, som ligger enda lenger nede i antall fødte barn per kvinne.

Hvordan blir fremtiden?

Det er generelt vanskelig å spå om fremtiden, men det vi vet ganske mye om er befolkningens sammensetning, forklarer Øverbye.

Vi vet for eksempel det maksimale antallet 80-åringer som vil leve i 2098. Av den enkle grunn at de er allerede født.

– Disse tallene gjør det mulig å forutsi hvordan verden utvikler seg, og det gir også et grunnlag for å planlegge politikk, sier han.

Andre sykdommer blir utbredt

For eksempel vil aldringen av befolkningen få konsekvenser for hvilke sykdommer som er mest utbredt, hva slags omsorg og tilrettelegging som trengs.

I et samfunn som Norge blir det mer av sykdommer som eldre lider av, og mindre av sykdommene barn får.

– Vi vet også at befolkningen eldes raskere på bygda enn i byene, for de yngre flytter til byene mens de eldre blir igjen på bygda. Så bygdekommunene vil først og sterkest merke endringene i sykdomsbildet.

Fortsatt stor usikkerhet

Men mye forblir usikkert, blant annet hvor lang pleietiden vil bli i fremtidens eldredominerte samfunn. Og pleietiden er viktig for velferdssamfunnets bærekraft.

Selv om en god og forebyggende sosialpolitikk skulle bidra til å holde eldre funksjonsfriske lenger, er dette ingen garanti for at kostnadene til helse- og pleiekostnader blir lettere å håndtere, påpeker Øverbye.

– For at kostnadene ikke skal stige, er det brutalt sagt ikke så viktig hvor lenge de eldre holder seg funksjonsfriske. Det avgjørende er hvor lang tid det går fra de trenger helse og pleie, til de dør. Jo kortere tid, jo mindre kostnad, sier professoren og understreker:

– De studier som er gjort, tyder ikke på at pleieperioden ved livets slutt har blitt kortere, selv om folk lever lenger før de trenger pleie.

Fakta

Einar Øverbyes analyser er presentert i hans artikkel «Fødsel og Død» i boka Sosialt arbeid og sosialpolitikk i samhandling som kom ut tidligere i år.
Boka har bidrag fra en rekke forskere, og ser blant annet på hvordan tettere samhandling mellom fagfeltene sosialt arbeid og sosialpolitikk kan bidra til bedre velferdstjenester.

Referanser

Sosialt arbeid og sosialpolitikk i samhandling. Fagbokforlaget 2019 (fagbokforlaget.no).

Publisert: 16.08.19
Sist oppdatert: 20.08.19
Tekst: Stig Nøra
Foto: Maskot