– Det å sitte og se på uten å kunne hjelpe er en prøvelse

Flere ansatte på sentrene beskriver det som at de opplever «å måtte sitte på hendene» når de ser barn og foreldre med behov for deres veiledning og hjelp, ifølge forskere.

Sentre for foreldre og barn

Sentre for foreldre og barn bistår barneverntjenesten med utredning av omsorgssituasjonen for barn 0-6 år.
Sentrene kan også tilby omsorgsendrende hjelpetiltak til familier.
Det har de siste 5 årene vært en sterk nedgang i bruk av det som i dag heter Sentre for foreldre og barn (SSB, 2021).
Etter ny barnevernslov (2021) med en endring av sentrenes mandat, er det bestemt at utredninger skal prioriteres foran hjelpetiltak.

Hvorfor er det nye mandatet problematisk?

– De ansatte formidler at det nye mandatet krever at man skiller mellom det å utrede foreldrenes omsorgskapasitet, jamfør Barnevernslovens paragraf 2-3, og det å hjelpe og veilede foreldrene, jamfør Barnevernslovens paragrafer 3-1 og 3-4, og at når man utreder så skal man ikke samtidig veilede, forteller Marianne Buen Sommerfeldt.

Sommerfeldt har sammen med Tonje Steen, Hilde Anette Aamodt og Edda Stang undersøkt hvordan ansatte opplever det nye mandatet.

Flere av de ansatte sier til forskerne i undersøkelsen at mandatet innebærer at de under utredning skal observere uten å forstyrre.

– De beskriver dette også som å sitte på hendene når de ikke kan gi foreldrene tips eller veiledning under en observasjon, forteller hun.

Hvorfor skilles rollene som hjelper og observatør?

– De ansatte forteller at de under en utredning skal være en observatør, slik at de får best mulig informasjon om hvordan foreldrene faktisk fungerer, uten at de forstyrrer gjennom å hjelpe, og dermed dekker over hvordan omsorgskapasiteten egentlig er, forteller Tonje Steen.

Steen forklarer at flere beskriver at det med det nye mandatet har blitt et tydelig skille mellom utredningsrollen og veiledningsrollen når familier får oppfølging fra sentrene. Hun viser til en ansatt på et senter som sa:

«Og vi skal jo ikke veilede, vi skal ikke gå inn i noe form for systematisk veiledning, så det er litt mer sånn tilbakelent rolle, hvis man kan si det, at det er å sitte litt mer på hendene og bare se på hva som spiller seg ut, rett og slett».

En sandkasse med noen leker utenfor en bygning.

Derfor er det problematisk å skille rollene

Forsker Edda Stang forteller at flere av de ansatte kommuniserte en uro og noen påpekte at de opplevde det som uetisk å ikke skulle hjelpe sårbare familier som er under utredning. For eksempel sa en ansatt:

«Det å sitte og se på uten å kunne hjelpe, det er også en prøvelse, å finne balansen i hva man kan se på uten å bryte inn og gi veiledning av hensyn til barnet».

– Vi mener at sosialfaglig arbeid alltid forutsetter en relasjonell tilnærming, hvor det å måtte håndtere en spenning mellom makt og hjelp ikke kan defineres bort. Vi har i dette prosjektet blitt opptatt av hvilket syn på kunnskap som legges til grunn når de ansatte instrueres til å være passive observatører. Vi hevder at en utredning av foreldres omsorgskapasitet må inkludere hjelp og veiledning for å kunne danne et tilstrekkelig grunnlag for de ansattes vurderinger, sier Hilde Aamodt.

En ansatt uttrykte seg slik:

«Jeg gir bare veiledning, jeg. Jeg velger rett og slett å ikke forholde meg til mandatet når det gjelder det. Det må bare bli sånn. Hvordan skal jeg ellers kunne vite hvordan omsorgskompetansen er?».

Bruken av sentrene går nedover

Forskerne mener at når bruken av Sentre for foreldre og barn er i sterk nedgang, kan man frykte at sårbare familier ikke får den hjelpen de har behov for. Også fordi sentrene er pålagt å prioritere utredning foran hjelpetiltak.

De mener at man dermed også kan frykte at der man tidligere lyktes med å forhindre omsorgsovertakelser, gjennom omfattende hjelp, i dag risikerer at hjelpen kommer for sent eller at foreldre og barn ikke får hjelpen de har behov for.

Undersøkelsen er en del av prosjektet Sentre for foreldre og barn.