Papirløse migranter opplever i dag en livssituasjon med svært begrenset helsehjelp.
Trine Myhrvold ved Fakultet for helsevitenskap på OsloMet har undersøkt papirløse migranters psykiske helse, livskvalitet og levekår. I den forbindelse har hun intervjuet 90 papirløse migranter. I en artikkel nylig publisert i Journal of Clinical Nursing, har hun spesielt sett på livskvalitet hos disse migrantene.
Hovedfunnet i forskningen dokumenterer at flyktningene har dårlig livskvalitet.
– De har marginale levekår med dårlig økonomi, opplever å ikke ha mulighet til å bestemme over eget liv, men er prisgitt andre, sier Trine Myhrvold.
Respondentene er rekruttert på Helsesenteret for papirløse migranter i Oslo, et gratis lavterskeltilbud drevet av frivillige helse- og sosialarbeidere. Dette er et viktig tilbud til denne gruppen (se faktaboks).
Papirløse migranter
Papirløse migranter er mennesker uten gyldig oppholdstillatelse i det landet de befinner seg. De fleste er asylsøkere som har fått avslag på søknaden, men gruppen består også av personer som ikke har papirer ved ankomst til andre land og personer som aldri har vært registrert hos myndighetene. Noen er såkalte ureturnerbare.
– Det innebærer at de ikke kan reise tilbake til opprinnelseslandet, blant annet fordi opprinnelseslandet ikke aksepterer tvangsreturer eller retur uten identifikasjonspapirer, sier Myhrvold.
Hovedårsakene til at Myhrvolds respondenter flyktet er krig og forfølgelse og økonomisk usikkerhet. Hos oss opplever de svært begrenset psykologisk og sosial støtte og samtidig begrenset tilgang til helsetjenester og sosial velferd. Rett til helsehjelp er i prinsippet ivaretatt for alle i Norge gjennom menneskerettighetsloven og pasient- og brukerrettighetsloven.
– I praksis er denne retten likevel med få unntak begrenset til akutthjelp for papirløse migranter, understreker Myhrvold.
Men mangel på tilgang til helsehjelp gagner ingen. Og selv om papirløse migranter får hjelp mange steder, er hjelpen i dag vilkårlig og det er for mange eksempler på at svært syke ikke får hjelp.
– Det kan være folk med diabetes som ikke får insulin, eller som ikke kan skaffe seg nødvendig medisinsk utstyr som for eksempel stomiutstyr ved utlagt tarm. Også kreftsyke opplever mangel på hjelp, sier Myhrvold, og i praksis er papirløse utestengt fra psykisk helsehjelp.
Politisk vedtak nødvendig
Forskeren mener at å yte helsehjelp må løftes opp på et politisk nivå, og at det handler om systemet i seg selv, ikke enkeltindivider i kommunehelsetjenesten eller i helseforetakene.
– Vi trenger derfor mer og bedre samarbeid mellom helse- og sosialtjenestene. Dette er særlig viktig i folkehelsearbeidet hvor reduksjon av sosial ulikhet i helse er et uttalt mål. De som allerede er i landet bør få bistand på lik linje med andre borgere selv om de ikke har gyldig oppholdstillatelse, poengterer Myhrvold.
Et alvorlig hinder for helsehjelp til papirløse migranter, er at helseforetak og leger ikke får refusjon av helseøkonomiforvaltningen (HELFO) for behandling av papirløse migranter.
– I tillegg utestenges papirløse i all hovedsak fra sosialhjelp, sier Myhrvold, og synes det derfor er positivt at KrF i 2017 tok opp behovet for helsehjelp til papirløse migranter i Stortinget og at Venstre i vår vedtok å styrke papirløse migranters rett til helsehjelp.
– Livskvalitet er et uttrykk for både fysisk og psykisk helse, sosiale forhold og levekår og derfor viktig å undersøke for utsatte grupper, sier sykepleier og førstelektor Trine Myhrvold ved OsloMet. Foto: Marit Christiansen
Livskvalitet er viktig å undersøke
Prosjektet Papirløse migranters psykiske helse, livskvalitet og levekår er den første systematiske studien i Norge av disse forholdene for denne gruppen. Myhrvold er ikke overrasket over hovedfunnene i den siste del av studien som dokumenterer at flyktningene opplever lav livskvalitet.
– Dette kan forstås som et komplekst samspill mellom mulige traumatiske opplevelser før og under flukt, og deres vanskelige livssituasjon her knyttet til usikker juridisk status, sier forskeren.
Avhengighet av andre og redusert selvbestemmelse ser også ut til å bety mye for deres opplevelse av livskvalitet. I Norge forverres situasjonen av mangel på tilgang til nødvendige helse- og sosialtjenester.
– Mine respondenter har dårlig økonomi og utnyttes med lave lønninger dersom de klarer å få arbeid – mange har ikke en gang råd til buss for å komme seg til lege, sier Myhrvold og påpeker at denne gruppen samtidig er svært lovlydige.
– De unngår lovbrudd og situasjoner som ytterligere kan forverre deres situasjon – som å bli tatt uten bussbillett.
Hun understreker at det er viktig å undersøke livskvalitet hos utsatte grupper fordi det kan gi større forståelse for hvordan ulike pasientgrupper har det.
– Både psykisk og fysisk helse påvirker livskvalitet i tillegg til sosiale og økonomiske forhold. Det er også viktig å kunne leve i samsvar med sitt livssyn for å oppleve uavhengighet og selvstendighet, sier hun.
Myhrvold viser til at Folkehelsemeldingen (2018-2019) legger vekt på både helse og livskvalitet og at å redusere sosial ulikhet i helse er et prioritert mål.
– Jeg tror vi generelt underkjenner hvor negativt det er å være avhengig av andre, også av andres hjelp, og hvordan det påvirker opplevelsen av livskvalitet, sier Myhrvold.
Hun har spurt respondentene om hvorfor de ikke reiser tilbake til opprinnelseslandet og hva de i denne sammenhengen frykter mest. Redsel for eget liv og dårlige levekår peker seg særlig ut som forklaringer.
– Mange kan av forskjellige grunner ikke reise hjem til hjemlandet sitt. De har ikke de nødvendige papirene, har reist fra krig, forfølgelse, sult, opplevd misbruk og hjemløshet og er redde for livet sitt, sier hun.
Forskeren trekker fram at det er naturlige spenninger mellom restriktive instanser som politi og UDI og hjelpeinstanser som helse- og sosialtjenesten og frivillige organisasjoner når det gjelder papirløse migranter. Hun synes ikke det er overraskende.
– Vi kjenner også igjen spenningene mellom restriktive instanser og hjelpeinstanser fra diskusjoner om pasientrettigheter for rusavhengige og mennesker i prostitusjon for å nevne noen andre utsatte grupper.
Fortsatt lite kunnskap om papirløse
Myhrvold sier at det er lite kunnskap om gruppen papirløse migranter i Norge, men at gruppens ulike og sammensatte behov for hjelp gradvis har blitt bedre kjent etter at Kirkens Bymisjon startet Helsesenteret for papirløse migranter i Oslo i 2009 i samarbeid med Røde Kors. Reduserte rettigheter bidrar til at papirløse migranter marginaliseres.
– Helse- og sosialpersonell blir ikke kjent med gruppen og gruppens behov, noe som igjen reduserer mulighetene til både fagutvikling og forskning. Også vi som medmennesker blir ikke kjent med papirløse migranter som har manglende muligheter til å delta på samfunnets ulike arenaer.
Hjelp gir ikke økt migrasjon
Kritiske røster i samfunnet peker på at det er bra vi har et restriktivt system fordi det kan redusere migrasjon. Myhrvold tror ikke at bedre tilgang til helsetjenester vil ha en slik effekt.
– Folk flykter på grunn av krig og forfølgelse og migrerer på grunn av nød og mangelfulle framtidsutsikter, ikke for å få gratis helsehjelp, sier hun, og mener det bør være en selvfølge at menneskerettighetene og velferdsstaten er til også for de vanskeligst stilte – som de papirløse.
– Det er viktig også når det gjelder inkludering i samfunnet. Vi må rette oppmerksomheten mot det fellesmenneskelige, ikke mot ytre kjennetegn eller usikker juridisk status, sier hun.
Men nettopp fordi livssituasjonen er så vanskelig for papirløse migranter hos oss skulle Myhrvold også ønske at vi kunne nå frem med god og anstendig informasjon i opprinnelseslandene til mennesker som ikke vil få asyl slik at ikke så mange risikerer så mye for så lite som de gjør i dag.
Referanse
Undocumented migrants’ life situations: An exploratory analysis of quality of life and living conditions in a sample of undocumented migrants living in Norway (sammendrag) (onlinelibrary.wiley.com)
