Den kulturelle skolesekken (DKS) er en nasjonal ordning som sikrer at elever ved norske skoler får oppleve profesjonell kunst og kultur i skoletiden flere ganger i året. Ordningen er en sentral del av regjeringens politikk for kulturformidling til barn og unge.
– Men både lærere og lærerstudenter blir dessverre ikke tilstrekkelig forberedt på hvordan de kan utnytte potensialet som ligger i disse besøkene, sier tidligere stipendiat ved OsloMet, Flavia Devonas Hoffmann.
Hun viser til gode erfaringer med lærerstudent-kunstner samarbeid ved Høgskolen i Østfold, og hun oppfordrer flere institusjoner til å sette i gang med lignende samarbeid for å styrke relasjonen mellom utdannings- og kunstnerpraksis.
Devonas Hoffmann har tidligere jobbet som danser og koreograf tilknyttet Den Kulturelle skolesekken, og disputerte nylig med avhandlingen «Preparing student teachers for teacher–artist collaboration. A study on aligning the practices of education and art in teacher education» ved Senter for profesjonsforskning, OsloMet. Prosjektet inngår i et større prosjekt ved Høgskolen i Østfold, der Devonas Hoffmann også er tilknyttet.
Tidligere stipendiat og danser Flavia Devonas Hoffmann Foto: Høgskolen i Østfold (HiØ)
– I arbeidet mitt har jeg forsøkt å synliggjøre mulighetene som finnes i en tettere relasjon mellom lærerne og kunstnere, og danserne spesielt, og jeg har vært med på å designe og utvikle et kurs for dette i lærerutdanningen. Det er tydelig for meg at alle parter vil tjene på et bedre samarbeid, og derfor bør lærer-kunstnersamarbeidet inn i lærerutdanningen, sier Devonas Hoffmann.
Kan kunsten gi større læringsutbytte?
Målet med DKS er at elever både skal bli kjent med og utvikle forståelse for et bredt sett av kunstneriske uttrykksformer, som for eksempel dans.
Vanligvis utvikler kulturaktørene forestillinger og prosjekter som gjennomføres i skolen uten at elevene eller lærerne er særlig involvert på forhånd. Det er viktig å sikre kunstnernes og kunstens frihet og autonomi, ifølge Devonas Hoffmann. Samtidig er det også viktig at lærerne forstår hvordan de kan utnytte potensialet som ligger i ordningen.
– Dersom kunstnerbesøkene knyttes tettere til læreplanen i enkelte fag eller de tverrfaglige temaene i denne, kan man få mer igjen for besøkene.
Danseverksted med Quick Style Studio på Frydenberg skole, arrangert av DKS Oslo. Foto: Erik Brandsborg/Kulturtanken
Siden dansen er ikke-verbal, kan den blant annet medvirke til at elevene får flere måter å uttrykke seg på. Elevene kan for eksempel ta utgangspunkt i kunstnerbesøkene og lage egne danser eller koreografier som en del av kroppsøvingstimene. Eller lærerne kan utnytte det i den teoretiske undervisningen, for eksempel ved at danseforestillingen har et tema tilpasset læreplanen i historiefaget.
Å veve de kunstneriske innslagene sammen med den vanlige undervisningen, vil sikre bedre utbytte for både elever, lærere og kunstutøvere.– Tidligere stipendiat og danser, Flavia Devonas Hoffmann.
– Å veve de kunstneriske innslagene sammen med den vanlige undervisningen, vil sikre bedre utbytte for både elever, lærere og kunstutøvere.
Lærere trenger ikke være eksperter
Det er heller ikke slik at et tettere lærer-kunstner-samarbeid krever at læreren er ekspert på kunstformen, eller at danserne er spesielt interessert i historie.
– Det handler om å dra nytte av sin ekspertise på hver sin kant, og utvikle og samarbeide om et felles prosjekt som resulterer i noe som gir best mulig utbytte for begge parter.
Men det forutsetter at lærerne trenes i et slikt samarbeid med kunstnerne allerede i sitt utdanningsløp. Partene må være godt forankret i egen profesjon, siden det er en forutsetning for å kunne forholde seg “til det andre” på en god måte.
– I dag er det få utdanningssteder som forbereder lærerstudentene på å ta imot kunstnerne i DKS selv om det er et uttalt politisk ønske at kunstfeltet og utdanningsfeltet skal samarbeide for å få best mulig utbytte av kunstnerbesøk i skolen. Dette må utdanningsinstitusjonene ta inn over seg.
Slik kan lærerstudentene forberedes
I sitt doktorgradsarbeid har Flavia Devonas Hoffmann undersøkt flere artikler og hentet inspirasjon fra designmetoden «Choreopattern», som er en metode hun selv har utviklet. Den har som mål å bringe de involverte fra lærerutdanningen og kunstfeltet sammen for å samarbeide om å utvikle et kurs til lærerutdanning.
– Fokus i mitt prosjekt har vært dans, derfor ble det benyttet aspekter fra koreografi og bevegelse og estetiske uttrykk i designprosessen av dette kurset, sier hun. Kurset er allerede implementert i lærerutdanningen ved Høgskolen i Østfold.
Her ble kurset arrangert en dag i måneden over en lengre periode, hvor lærerstudentene og kunstnerne samarbeidet om å designe og utvikle et nytt DKS-prosjekt som kan inngå i lærerstudentenes praksis i skolen.
– Jeg håper flere lærerutdanninger ser verdien av å forberede lærerstudentene slik at de kan ta en aktiv rolle for å sikre best mulig samarbeid og utbytte av DKS. Ved å utvikle kunstprosjektet sammen med kunstnerne, vil lærerstudentene få en helt annen bevisstgjøring rundt mulighetene for å trekke kunstnerbesøkene inn i undervisningen.
Utfordrende å møte ukjente kunstpraksiser
Devonas Hoffmann har også identifisert hvilke ferdigheter som bør utvikles hos lærerstudentene for å sikre et godt utbytte av lærer-kunstnersamarbeidet.
Forestilling av Fritt Fram – Kompani TO arrangert av Markedet for scenekunst og DKS. Foto: Erik Brandsborg/ Kulturtanken
– Det viser seg at det kan være spesielt utfordrende for lærerne når de møter en kunstpraksis som er ukjent for dem, noe som understreker hvor viktig det er at lærerne kommer i kontakt med DKS allerede under utdanningen.
– Ved å lære å forholde seg til det ukjente, blir det mye lettere for dem å se hvilke muligheter som finnes for å trekke paralleller fra kunstnerbesøkene inn i egen lærerpraksis.
.jpg)
