Vår livsførsel truer generasjonene etter oss

– Vi som er voksne, har et stort ansvar for å overlevere kloden på en bærekraftig måte, men det blir høyst problematisk om ikke vi gjør drastiske tiltak nå, sier Marianne Takle.

Hun er NOVA-forsker og forfatter av boka Showing Social Solidarity with Future Generations. Hun har sett nærmere på sammenhengen mellom forpliktelsene som er inngått i ulike nasjonale og globale samarbeid, og den faktiske og praktiske politikken.

Mye tyder på at det blir verre

– Det er stor avstand mellom hvordan politikerne sier at de tar ansvar, og den måten dette følges opp på. Dersom dette ikke tas et skikkelig tak nå, blir konsekvensene alvorlige, understreker Takle.

Hun skisserer at dagens seksåringer vil oppleve dobbelt så mange skogbranner og tropiske sykloner, tre ganger flere flommer i elver, fire ganger så mange flere mislykkede avlinger, fem ganger flere perioder med tørke og 36 ganger så mange hetebølger som dagens 55-åringer (science.org).

Vi som lever nå, er nødt til å gjøre noe for å påvirke fremtidens økosystem. – Marianne Takle

– Dessverre er det mange hendelser som tyder på at det også kan bli verre, og vi som lever nå er nødt til å gjøre noe for å påvirke fremtidens økosystem. Det har avgjørende betydning for fremtidige generasjoners velferd, fortsetter hun.

– De kommende generasjonene kan jo ikke gjøre dette selv. De er utelukket fra politiske beslutninger som er avgjørende for deres liv. Kombinasjonen av vår enorme innflytelse og deres mangel på innflytelse, gir dagens voksne generasjon et stort ansvar.

Mange tiltak er riktignok gjort, men Takle sier at praksisen er høyst varierende.

– Samtidig snakkes det tydelig om våre forpliktelser for “å ta hensyn til fremtidige generasjoner,” men hva som ligger i dette utsagnet, oppfattes også ulikt.

Det som derimot er helt klart, er at dagens voksne har stor mulighet til å påvirke fremtidens økosystemer og dermed de kommende generasjoners velferd.

– Den økende trusselen mot de kommende generasjonene er mye av årsaken til at jeg valgte å skrive denne boken. Og det har vært svært interessant å undersøke hvordan myndighetene praktiserer det ansvaret de faktisk har påtatt seg.

Det svikter i flere ledd

– Dessverre fant jeg at det svikter i flere ledd, både nasjonalt og globalt. Bare her hjemme i Norge er det et paradoks at regjeringen på den ene siden sier at “vi skal sikre at vi bevarer naturen for kommende generasjoner,” mens vi samtidig har Oljefondet som har som formål “å sikre langsiktig forvaltning av inntektene fra Norges olje- og gassressurser slik at formuene kommer dagens fremtidige generasjoner til gode".

Internasjonalt, i forbindelse med FNs bærekraftsmål, svikter det spesielt mellom løfter og handlinger.

Landene følger ikke opp bærekraftsmålene de selv har vedtatt. – Marianne Takle

– Her skjer bruddet i overgangen mellom globalt og nasjonalt nivå. De politiske institusjonene som skal sikre framtidige generasjoner i nasjonalstatene, er svake eller fraværende. Og de juridiske forpliktelsene i grunnlovene blir ikke alltid fulgt opp av domstolene, selv om klimasøksmålene har åpnet et nytt politisk rom.

Følger ikke opp det som er vedtatt

Skal de kommende generasjonene, som i Takles bok forstås som dagens barn og de som ennå ikke er født, få mulighet til å overta en frisk klode, må det derfor strammes inn på mange plan, fastslår hun.

– De 17 bærekraftsmålene i FNs Agenda 2030 er i realiteten er en plan som skal endre verden i en mer bærekraftig retning, men det er en stor utfordring at landene ikke følger opp det de selv har vedtatt.

– Det går virkelig ikke på skinner, fortsetter hun, og minner om at medlemslandene senest i høst ble enige om å vedta en Framtidspakt som sørger for at FNs 2030-agenda følges opp med politisk handling.

Takle understreker at Norge er gode på flere områder, blant annet når det kommer til sosial og økonomisk fremgang, men minner om at vi er langt dårligere stilt når det kommer til høye CO2-utslipp gjennom olje- og gasseksport fra fossil energi, samt liv på land, fordi vi verner for små områder.

Leverer for dårlig

I boka har Takle tatt for seg fire politiske felt hvor det er uttrykt forpliktelser overfor fremtidige generasjoner, og hun har undersøkt hva som faktisk gjøres.

1. FNs 2030-agenda med de 17 bærekraftmålene
2. nasjonale politiske institusjoner for fremtidige generasjoner
3. nasjonale grunnlover med bestemmelser om hensyn til fremtidige generasjoner
4. reguleringer av nasjonal offentlig gjeld eller sparing for fremtidige generasjoner

– Jeg har undersøkt hva som gjøres i Norge og Tyskland fordi dette er eksempler på land som argumenterer for at de tar hensyn til kommende generasjoner på disse områdene.

Den norske grunnloven sier at vi skal ta vare på naturen for etterslekten, altså for fremtidige generasjoner. – Marianne Takle

I arbeidet har hun tatt utgangspunkt i solidaritetsbegrepet, og sier at en kjernebetydning er at solidaritet bygger på gjensidig støtte mellom likeverdige parter. Men siden det kan være vanskelig å forestille seg at man skal være solidarisk med mennesker som ennå ikke er født, har hun utviklet et solidaritetsbegrep som kombinerer to sider.

– Det er disse to sidene som til sammen utgjør solidaritetsbegrepet som har vært et nyttig, analytisk redskap i arbeidet mitt med å undersøke hvordan forpliktelsene overfor våre etterkommere blir fulgt opp.

Det første handler om at gjensidigheten kan være indirekte. Det innebærer at man gir noe til en person, men at det ikke nødvendigvis er samme personen som gir noe tilbake.

– Dette er prinsippet bak velferdsstaten, og en slik gjensidighet kan også krysse generasjonsgrensene.

Den andre er en vilje til å opprette selvpålagte institusjonelle bindinger for å sikre at de ressursene som skal overføres faktisk blir overført. Ifølge Takle må slike institusjonelle bindinger være overordnet den daglige politikken, slik at politiske myndigheter blir tvunget til å følge opp langsiktige politiske mål.

– Den norske grunnloven står over den daglige politikken, og grunnloven § 112 er et godt eksempel på en slik institusjonell binding. Den sier at vi skal ta vare på naturen for etterslekten, altså for fremtidige generasjoner.

Boken er skrevet som en del av forskningsprosjektet Bærekraftige samfunn i det 21. århundre: Fra velferdsstater til øko-sosiale stater (WEST).