Teorijunkie på korrupsjonsjakt

Hvor glad er du i dag Tereza?

Jeg er veldig glad. Det ble plutselig den beste julen noensinne.

Hvordan hadde du det i går?

Jeg var stressa og veldig nervøs. Jeg hadde søkt på forskningsråd-potten som ble tildelt på mandag også, og fikk ikke noe.

Jeg tenkte at hele konkurransen er urettferdig – men det tenker jeg for så vidt fortsatt. Det er viktig å huske på at de som ikke fikk penger fra NFR i denne runden ikke nødvendigvis skrev dårlige søknader. Det er et ganske drøyt system vi forskere opererer i. Det er ikke hyggelig å stadig vekk konkurrere med kollegaer. Vi er sterkest når vi samarbeider, og det viser faktisk de prosjektene AFI har fått. Selv om det ofte er prosjektlederen som får mye av æren, er de et resultat av samarbeid. Jeg har samarbeidet med kollegaer og ikke minst med mannen min, Jardar Østbø, som jeg skal jobbe sammen med på to prosjekter. Uten hans bidrag ville ikke søknadene blitt like bra. 

Fortell litt om prosjektet du har fått NFR-finansiering til!

Målet er å utvikle original og ny teori om korrupsjon. Korrupsjonen øker på verdensbasis til tross for at alle, Kofi Annan og Pave Frans inkludert, er enige om at den er et onde som skal bekjempes, og dermed også et «moralsk problem». Det finnes masse krav til transparens og mange etiske retningslinjer, men de feiler åpenbart. Kanskje vi klarer å finne ut hvorfor de ikke virker og hva som faktisk virker? For å få det til skal vi forsøke å grave oss ned, med nesten alt som finnes av kvalitative metoder, i hva korrupsjon er.

En side ved korrupsjon, slik mange ser det, er luksus. Stemmer ideen om at luksus korrumperer? Luksusvarer som kunst, biler og eiendom brukes for å vaske penger. Luksusindustrien er lite transparent og preget av hemmelighold. Man kan si at på den ene siden har vi en «defiance industry» som legger opp til at man skal gjemme penger fra kriminalitet i luksusprodukter, men på den andre siden har man også en «compliance industry». Der overvåker man alle de opplagte kanalene for pengeflyt, men en god del av luksusindustriens produkter, som kunst og eiendom, faller utenfor.

For å komplisere bildet ytterligere kunne man også nevnt politisk korrupsjon og populisme. Kort fortalt skal vi prøve å se alt i sammenheng og lage en ny teori om korrupsjon, som med utgangspunkt i kvalitative tilnærminger integrerer alle disse elementene. Det blir gøy. 

Hva er din viktigste motivasjon for å drive på med forskning? 

Nysgjerrighet. Jeg får kick av å oppdage nye ting. Det er så kult å se hvordan ting henger sammen, særlig ting man ikke trodde hang sammen. Verden formes av måten vi forstår den på. Det gjelder også korrupsjon. Hvordan vi forstår korrupsjon påvirker hvordan vi bekjemper den. Sånt blir jeg glad bare av å snakke om – teoriglede. 

Før du kom til oss forsket du på motorsykkelgjenger og indisk moteindustri. Hva er det mest spennende du har forsket på til nå? 

Motorsykkelklubbene var spennende. Mest spennende var det å prøve å forstå hvorfor folk slutter seg til en slik motkultur, å forstå hvor de kommer fra og hva de opplever at klubbene kan tilby dem. Og her var innsikten fra forskningen på den indiske moteindustrien nyttig. Det er noen strukturelle føringer som påvirker folk, og hvis vi ikke retter opp i de strukturene, vil de høyreekstreme miljøene fortsette å være attraktive for noen. Det som sees på som ekstreme miljøer er for meg nøkkelen til å forstå samfunnsprosesser generelt. Det gjelder også luksusvarer og korrupsjon. Ved å studere dem nøye kan vi kanskje finne ut noe mer grunnleggende om samfunnet. 

Du begynte på AFI høsten 2019 – hvordan havnet du på akkurat Arbeidsforskningsinstituttet og OsloMet?

Jeg søkte fast jobb, og det var flere miljøer som var aktuelle. AFI kunne by på et kollegialt og spennende tverrfaglig miljø, som kombinerer oppdrags- og grunnforskning. Jeg likte folka og takhøyden her. Jeg har aldri vært en «streit Blindern-forsker», liksom. Jeg vil gjøre litt gærne ting, finne på noe nytt. AFI har mange ulike stemmer. Det er stor variasjon, og en fin blanding av konkurranse, samhold og solidaritet. Som forsker er man tvunget til å fremstå som individualist, men det at jeg får Forskningsråd-midler nå hadde ikke skjedd uten AFI. Min forskningsleder tilrettelegger for at jeg kan satse. En slik tillitsbasert ledelse er, etter mitt syn, helt essensielt for suksess.

Hvis du ikke hadde blitt forsker, hva hadde du blitt da?

Jeg har faktisk aldri vurdert å bli noe annet. Det har ligget i kortene siden jeg begynte på filosofisk gymnas i Praha, og hadde en universitetsprofessor i filosofi som lærer. Hun synes hun fikk så mange håpløse studenter på universitetet at hun ville heller undervise på gymnaset. Hun var utrolig inspirerende. Jeg lærte veldig mye av henne. En stor personlighet med enorm kunnskap. «En dag skal jeg bli som henne», tenkte jeg. Derfra har det gått en nokså rett linje hit. Jeg oversatte Thomas Hylland Eriksen til tsjekkisk, kom inn på sosialantropologi bachelor-studiet ved Universitetet i Oslo, og derfra har det gått slag i slag. 

Hva er ditt største talent? 

Jeg vet ikke om det er et talent, men jeg er vel en som gjør ting. Jeg ser noe som bør gjøres og finner en måte å få det til på. 

Som din kollega har jeg tenkt at ett Tereza-døgn synes å ha litt flere timer enn de fleste andres – hvordan klarer du å få gjort så utrolig mye som du gjør?

Jeg vet ikke. Jeg jobber veldig intenst når jeg jobber, men jeg er flink til å ta fri når jeg har fri også. Work hard, play hard, liksom. «Skal bare svare på en mail» funker ikke for meg. Da har det plutselig gått fem timer. Jeg blir sugd inn, skikkelig. Det er sjelden jeg ikke er motivert. Selv de tingene som ikke virker så spennende i utgangspunktet viser seg ofte å være det likevel. Jeg kan bli engasjert i det meste. Alt jeg ikke kan fra før er kult, da vil jeg knekke koden. Så blir jeg litt fanatisk og graver og graver, og roer meg bare når i det minste noe av det faller på plass. Jeg synes det er gøy å skrive prosjekter. Det tvinger deg til å utfordre deg selv til å tenke på ting du ikke vet. Hva er det som burde bli skrevet? Fantasi og kreativitet har en besettende og nærmest narkotisk virkning. Man blir helt hekta og glemmer tid og sted. 

Har du noen helter?

Barbara Ehrenreich. Hun er en aktivist og journalist som kombinerer teori og empiri på en nydelig måte, og skriver helt fantastisk. Jeg er akademiker og skriver ikke helt sånn nå. Men en gang, når jeg blir eldre, skal jeg skrive sånn som henne. Det skal bli en bestselger.