Ungdom deltok i forskning: - Det endret livet mitt

– Vi ser helt tydelig at dette prosjektet har skapt endring for mange av ungdommene, sier prosjektleder Reidun Norvoll, seniorforsker ved Arbeidsforskningsinstituttet AFI, OsloMet.

Norvoll sier at de ønsket å bistå lokalsamfunnene, og gi de unge nyttig kunnskap. 

– Vi ville at forskningen skulle bidra til samfunnet, her og nå. Vi ville også øke de unges forståelse av lokalsamfunnet sitt, samt å styrke lokalsamfunnenes kapasitet til å løse egne utfordringer, sier forsker Reidun Norvoll.

Flere av ungdommene fikk jobber

Hun forteller at flere av ungdommene de jobbet med i Europa opplever at prosjektet ga mange nye muligheter for sosial deltakelse og engasjement. De følte seg inkludert. 

Flere har også fått jobber gjennom lokale samarbeidspartnere de har møtt gjennom prosjektet, og/eller ved at forskerne har stilt som referanser. 

– De har fått trening i å forberede argumenter og legge fram en sak, prosjekterfaring og et stort nettverk. Alt dette er fint å ha på en CV, sier Norvoll.

Ville bistå lokalsamfunnene

Målet for EU-prosjektet YouCount var å utvikle og teste ut folkeforskning (“citizen science”) i samfunnsvitenskapelig forskning i praksis, og evaluere fordeler og ulemper ved denne type forskning.

Folkeforsking defineres gjerne som involvering av innbyggere eller lokalsamfunn i hele eller deler av forskningsprosessen.

– Det handler om at samfunnet og forskere hjelper hverandre med å produsere ny samfunnsvitenskapelig kunnskap og innsikt, og samarbeider om å løse sentrale samfunnsutfordringer, forklarer Norvoll.

Forskerne ønsket også å benytte folkeforskning for å få ny kunnskap om mulighetene for sosial inkludering, og hvordan metoden kan brukes i sosial innovasjon og politikkutvikling.  

Jobbet med unge i ni land

Sosial inkludering betyr at en person har mulighet til å delta i samfunnet gjennom for eksempel arbeid, oppleve sosial tilhørighet til andre og til stedet der de bor, eller det å være en aktiv samfunnsborger.

Prosjektet har utgangspunkt i Europa, og samfunnsutfordringer knyttet til at mange unge er i faresonen for å bli sosial ekskludert av ulike årsaker. 

– Samtidig besitter unge viktig kunnskap og ressurser som kan bidra til å finne løsninger på disse utfordringene, sier prosjektleder Norvoll. 

I Spania jobbet de for eksempel med sosial deltakelse blant unge, mindreårige asylsøkere. For hva skjer når de blir over 18? I Ungarn arbeidet forskerne med hørselshemmede unge, og undersøkte hvordan de kunne bli mer inkludert i sine lokalsamfunn. 

Les flere eksempler i faktaboksen nederst.

Vil styrke inkluderingen

– Det finnes mye forskning på ekskludering, men vi vil finne ut hva som fremmer sosial inkludering, og hva de unge selv tenker om dette, sier Norvoll.

Vi kan også kalle det forskning basert på innbyggerinvolvering, medborgerforskning eller medvirkningsbasert forskning, fortsetter prosjektlederen.

Når vi jobber på denne måten er vi tettere på feltet, i samfunnet og med samfunnet, slik vi jobber i aksjonsforskning. – Reidun Norvoll

Mange av forskerne i prosjektet kommer fra denne tradisjonen, hvor forskere og innbyggere utvikler kunnskap gjennom å endre samfunnet sammen. 

– Et mål var at ungdommene skulle oppnå medborgerskap, hvor de engasjerer seg både sosialt og politisk, og at deres stemme blir hørt, sier Norvoll.

Hvordan oppnå medborgerskap?

– Flere av ungdommene vi jobbet med utenfor Norge hadde ikke formelt statsborgerskap i landet de bodde i, men vi ønsker å styrke deres medborgerskap. Tilhørighet kommer ikke bare gjennom et pass, selv om formelt statsborgerskap ble fremholdt som svært viktig av de unge på tvers av land, sier Norvoll.

Det er derfor viktig å se på hvordan vi kan styrke sosial deltakelse og tilhørighet for disse, fortsetter forskeren. 

Land som Spania og Italia huser store grupper av unge som vokser opp med en midlertidig status.

– Deres stemme må også bli hørt. Vi opplevde at unge som hadde midlertidige oppholdstillatelser og status som migranter fikk en helt annen selvfølelse og status i samfunnet av å være med i dette prosjektet, sier Norvoll.

Forskerne jobbet imidlertid ikke bare med migranter, men også med andre grupper av unge, og problemstillinger knyttet til sosial inklusjon rundt om i Europa. 

Forskerne organiserte det de kaller «living labs», hvor ungdomsforskere, lokale foreninger og politikere jobbet sammen over tid. Ungdommene opplevde der å bli hørt, og de laget utstillinger og medieoppslag.

Gjennom prosjektet endret de bildet av seg selv. De som fant sin plass og rolle i prosjektet opplevde det som styrkende. – Reidun Norvoll

Utradisjonelle metoder

– Vi jobber med nye metoder for å styrke inkluderingen. Vi kaller dette samskaping – å utvikle ny kunnskap og nye praksiser sammen med lokalbefolkninger, sier Norvoll.

Samfunnsvitenskapene har lang tradisjon for deltakende forskning. Folkeforskning har likevel vært mindre vanlig i samfunnsvitenskapene, forklarer Norvoll.

Hun har lenge arbeidet med aksjonsforskning og brukerinvolvering, men var interessert i å utforske mulighetene for å bruke folkeforskning i samfunnsforskning, og som metode for å styrke samarbeid mellom samfunn og forskning rundt samfunnsmessige utfordringer. 

Folkeforskning har vært mest vanlig i naturvitenskapene og miljøforskning, eller etnografiske/historiske studier. Forskerne kan for eksempel i samarbeid med innbyggere og lokalsamfunn bidra med data gjennom å telle visse fuglearter, måle vann- og luftkvalitet eller jobbe sammen med lokale historielag. 

– Slikt samarbeid kan gi forskerne mer kunnskap og forståelse, men også gi gevinst for befolkningen som får jobbe sammen med eksperter innenfor deres interesseområde, lære mer om forskning eller om temaet som skal undersøkes, sier den erfarne forskeren.

Den store styrken til folkeforskning

Styrken til folkeforskning er vekten på det å skape engasjement for forskning i befolkningen gjennom å trekke de aktivt med. 

Involvering av de unge i forskningsformidling kan også bidra til å nå ut til andre grupper enn vi vanligvis gjør i tradisjonell forskning. – Reidun Norvoll

I tillegg er det stor vekt på at forskningen skal gi noe tilbake til innbyggerne, som annerkjennelse av bidragene og samarbeidet. 

– Dette har blant annet ført til mye flott læringsmateriale og et bredere utvalg av kreative formidlingsmetoder. Her har samfunnsvitenskapen – inkludert aksjonsforskning og brukermedvirkning – mye å lære av folkeforskning. 

Arbeidskrevende, men med store gevinster

Kritikerne har ment at folkeforskning kan gå på bekostning av vitenskapelige standarder. 
Kvaliteten på informasjonen folkeforskerne innhenter kan være lav, ved at den for eksempel ikke er hentet inn eller analysert på en tilstrekkelig systematisk måte. Da kan det bli vanskelig å generalisere funnene. 

Erfaringene fra YouCount- prosjektet er at samskapende folkeforskning gir en unik innsikt i unges og lokalsamfunnets perspektiver og faktorer. Innsikten kan fremme sosial inklusjon gjennom det tette samarbeidet over tid. 

Det kan samtidig være krevende for forskerne å få tid til andre vitenskapelige oppgaver, som systematisering og teoretiske analyser, samtidig som de skal gjennomføre mange samarbeidsprosesser og aktiviteter lokalt.

– Det første året var for eksempel arbeidsomt, fordi vi måtte bruke mye tid på å etablere prosjektet lokalt, og bygge tillitsfulle relasjoner med de unge og øvrige deltakere, sier Norvoll.

Relasjonsbygging er ekstra viktig når man jobber med unge og lokalsamfunn som står mer fjernt fra forskning. Dette er en utfordring/spenning i denne type forskning som det er viktig å se nærmere på i tiden fremover, utdyper Norvoll.

Vi må ikke bli naive

– Etter mange års arbeid er jeg også blitt økende opptatt av at medvirkningsbasert forskning – ofte idealistisk drevet – ikke blir for “naiv”, men anerkjenner hvor komplekse og krevende mange av disse samfunnsutfordringene faktisk er, sier Norvoll.

Uten dette, er det lett for at analysene blir for overfladiske og løsningsforslagene for enkle. Det er også viktig at forskere og administratorer fortsetter å jobbe sammen for å bygge mer ungdomsvennlige prosjekter, utdyper hun.

Det store GDPR-byråkratiet, som ideelt sett er til for å beskytte personer, kan for eksempel skape ekskludering i forskning med langtrukne prosesser som er lite tilpasset spesielt unge innbyggere.

– Det er behov for en annen tenkning eller andre regler for å sikre at disse innbyggerne ikke utelukkes kun fordi det blir for tungvint og dårlig tid for forskerne, avslutter forskeren.