Foreldre må snakke mer om det positive ved skjermbruk

Det sier professor Halla Holmarsdottir som har ledet et stort internasjonalt forskningsprosjekt om hvordan digitaliseringen påvirker barn og unge.  

– Gjennom samtaler om barnas digitale liv, både de positive og negative sidene ved spilling og sosiale medier, kan vi ruste barn og unge til en sunnere digital fremtid, sier hun.  

I Norge har de fleste større barn smarttelefon, og på skolen bruker de nettbrett eller PC. Et gjennomgangstema i offentligheten er foreldres og andre voksenpersoners bekymring for at vi oppfostrer en passiv og virkelighetsfjern generasjon. 

Men det finnes lite kunnskap om hvordan barns digitale liv oppleves fra innsiden av familien selv, og nettopp dette har forskerne sett nærmere på i dette forskningsprosjektet.

Barna har vært med som forskere  

Forskere har studert barn og unges digitale hverdag i barnehage, skole, i fritidsaktiviteter og familien. De ønsket å se den digitale verden gjennom barnas øyne, også med barn som aktive medforskere. Derfor har de samhandlet med barn og unge i spill, digitale dagbøker og diskusjonsfora.  

De har også intervjuet barn, foreldre, besteforeldre og lærere.    

Samtalene blir negativt ladet 

Ikke overraskende så forskerne at norske barn generelt har bred tilgang til, og imponerende kunnskaper om digital teknologi. 

Foreldre må også snakke med barna om det som er positivt ved spilling og skjermbruk. Ved å engasjere seg i de ulike sidene ved det digitale, kan foreldrene bli en reell støtte for barna i den virkeligheten de vokser opp i. – Halla Holmarsdottir, professor ved OsloMet

Forskningen viser at mange foreldrene er mer opptatt av å begrense hvor mye tid barna bruker på nettet, enn hva de faktisk holder på med.  

– Når barn og voksne snakker sammen om skjermbruk og spilling handler det ofte om regler. Det handler om når de kan spille og være på sosiale medier, og hvor lenge, sier Holmarsdottir. 

Det at foreldrene er så opptatt av regulering og begrensning fører gjerne med seg at voksne og barn ofte bare snakker sammen om barnas digitale liv når foreldrene mener de har brukt for mye tid. Samtalen om det digitale blir per definisjon noe negativt ladet. 

Foreldre bør engasjere seg positivt 

– Foreldre må også snakke med barna om det som er positivt ved spilling og skjermbruk. Ved å engasjere seg i de ulike sidene ved det digitale, kan foreldrene bli en reell støtte for barna i den virkeligheten de vokser opp i.  

Forskerne påpeker i rapporten at det er forståelig at foreldre frykter at barn som bruker mye tid på skjerm, går glipp av andre viktige aspekter ved livet.  

Samtidig kan dette oppleves som at foreldrene mener digitale aktiviteter har lavere verdi enn andre aktiviteter. Barn som finner stor glede i digitale aktiviteter, kan oppleve dette som fordømmende.  

Både positive og negative effekter  

Forskerne fant både skadelige og gunstige effekter av teknologi i barn og unges hverdag.  

–  Digital teknologi kan gjøre barn mer utsatt for negative opplevelser. For eksempel når foreldrene er overbeskyttende eller ikke involverer seg, eller når de møter upassende innhold, sier Holmarsdottir.  

På den andre siden kan digital teknologi også beskytte barn mot negative opplevelser. For eksempel ved å hjelpe dem med å holde kontakt med og få omsorg fra andre familiemedlemmer, eller ved at digitale ferdigheter hjelper dem til å navigere i plattformer og innhold, ifølge forskningen. 

Tre ulike foreldretyper  

I familieintervjuene med norske familier fant forskerne tre forskjellige foreldretyper: 

• Foreldre som har strenge regler for skjermtid og innhold. De vil ikke at barna skal ha tilgang til digital teknologi før de må. De synes det er utfordrende å navigere i hvilket digitalt innhold barna skal ha tilgang til.  
• Foreldre som har moderat strenge regler. De har gjerne begrensninger på skjermtiden, typisk to timer om dagen. De diskuterer gjerne reglene med barna, andre foreldre og søker informasjon på nettet. De er nysgjerrige og prøver gjerne barnas spill selv. 
• Foreldre som er fleksible og ser på digital teknologi som en del av verden, heller enn noe unikt. De anerkjenner at balanse mellom digitale og fysiske aktiviteter er viktig, men ser også gleden barna finner i det digitale. De spiller ofte selv de samme spillene som barna.   

Trenger støtte fra samfunnet   

Holmarsdottir forteller at forskningsprosjektet har avdekket et behov for en helhetlig tilnærming til barns digitale liv også på samfunnsnivå.  

Barn og unge trenger støtte fra samfunnet rundt seg, både fra skole, familie og andre aktører, for å kunne delta i den digitale virkeligheten på en aktiv og ansvarlig måte.  

– Både myndigheter, teknologiselskaper og sivilsamfunnet må ta sin del av ansvaret, forklarer hun. 

Budskapet er at myndighetene må utforme en hensiktsmessig utdanningspolitikk og overordnet regulering, både på EU-nivå og nasjonalt.  

– Teknologiselskapene har ansvar for regulering og utforming av plattformene. Familier og sivilsamfunnet, for eksempel lærere, har ansvar for bevisstgjøring.  

Bør lage mer familievennlig teknologi  

I stedet for å bare regulere skjermtid gjennom tidsbegrensning og stenging av enkelte apper og nettsteder, mener forskerne at teknologiselskapene bør utvikle løsninger som legger til rette for dialog innad i familien.  

– Vi ønsker at det skal bli mulig for familien å sammen bygge opp kompetansen de trenger i sin digitale hverdag. Barna kan bli bedre til å forhandle om bruken av teknologi. I stedet for at foreldre lager regler som barna må forholde seg til, kan barna tas med i utformingen av regler. 

– Det bør også lages mer teknologi som gjør at barn og voksne kan delta i digital aktivitet sammen, for eksempel spill og gaming-aktiviteter, sier Holmarsdottir.  

Mangler tilgang til teknologien 

Det er et viktig funn at mange europeiske barn slett ikke har tilgang til digital teknologi på linje med norske barn.  

Ikke minst ble dette tydelig i lys av koronapandemien, hvor skoleelever var helt avhengige av tilgang til digital oppkobling for å delta i undervisning.  

Fem prosent av europeiske skolebarn lever i det forskerne kaller “digital fattigdom” fordi familien ikke har råd til datamaskin eller internett. Dette gjelder særlig i Østeuropeiske land som Romania og Bulgaria.   

– En av anbefalingene våre i forskningsprosjektet er at barn og unge over hele Europa må sikres tilgang til den digitale teknologien slik at man forebygger nye sosiale skillelinjer, sier Holmarsdottir.  

Ikke minst trenger europeiske barn og unge og den riktige kompetansen for å vokse opp til å bli aktive, ansvarlige og motstandsdyktige digitale borgere.