Overraskende hvor sent strikking kom til Norge

Selv om vi er en nasjon kledd i strikkede klær, og nesten halvparten av norske kvinner strikker, er det få som kjenner strikkehistorien.

Det har to av landets mest kunnskapsrike forfattere innen klær og mote, Ingun Grimstad Klepp og Tone Skårdal Tobiasson, gjort noe med. De har skrevet Norsk strikkehistorie, som forteller om våre strikketradisjoner og strikkingens plass i vår kultur.

Gammelt eller nytt?

– Det er overraskende hvor sent gjennomslaget for strikking kom, forteller SIFOs tekstil- og strikkeekspert Ingun Grimstad Klepp.

Hun forteller at strikking ikke ble vanlig før i siste halvdel av 1800-tallet og at det virkelig tok av i mellomkrigstiden. Småplagg som sokker, votter og luer har vi imidlertid holdt på med siden 1600-tallet.

Når strikkingen kom til landet er egentlig umulig å få svar på. Teknikken kom på forskjellig tidspunkt på ulike steder. Dessuten varer ikke tekstiler evig, så det er få spor som er skikkelig gamle. Klepp mener det er mangel på kunnskap om strikking som kulturfenomen. Strikking blir gjerne forbundet med kvinnekultur og har dermed blitt nedvurdert, mener hun.

– Vi vet svært lite om norsk og europeisk strikkehistorie. Vi vet til og med mindre enn vi trodde vi visste, sier Klepp.

– Mye av grunnen er at strikking ikke har vært en prioritert teknikk. Det er veving som har vært den høyverdige tekstilteknikken.

Tidligere var ulike former for nålebinding det vanlige. Mange steder og i mange dialekter heter strikking fremdeles noe med «binding». Vi har ikke hatt et eget ord eller egne norske betegnelser på strikking. Dette har blant annet ført til at museene har registrert strikking feil. Nålebinding har vært registrert som strikking og omvendt. Selve ordet strikking kom sent inn i språket, importert fra tysk.

Vi vet svært lite om norsk og europeisk strikkehistorie. Vi vet til og med mindre enn vi trodde vi visste. – Ingun Grimstad Klepp

Da strikkingen tok av

Den tidlige strikkeindustrien i Norge var avhengig av råstoff – ull – og av energi fra vannkraft. Rogaland etablerte seg tidlig som et viktig produksjonsområde. Her ble strikking en industri, med strikkemaskiner i bruk fra 1890-årene.

Når vi tenker på strikking tenker vi gjerne på håndstrikking. I boka viser Klepp og Tobiasson at i norsk strikkehistorie er strikkemaskiner eldre enn håndstrikk var vanlig.

For det var først i mellomkrigstiden at hjemmestrikkingen tok av, godt hjulpet av boken Norske strikkemønstre som Annichen Sibbern Bøhn sto bak. Deretter, under krigen, måtte mange ty til gamle kunster for å holde familien varm. Norske kvinner ble dessuten oppfordret til å levere strikkeplagg til forsvaret.

Marius-genser og andre nasjonale plagg

I etterkrigstiden eksploderte den norske strikkeinteressen. En stor del av æren for dette tilfaller Unn Søiland Dale, som sto bak ikoniske mønstre som Cortina og Eskimo, og der Marius-genseren, oppkalt etter alpinist Marius Eriksen, er det mest kjente.

Klepp og Tobiasson kaller Dale Norwegian sweaters’ mor, og utlandets interesse for norsk strikk skyldes i stor grad hennes innsats.

Strikking som fenomen i dag

I dag er strikking i vinden som aldri før. Strikkekafeer, «strikk og drikk», strikketog og strikkecruise, lokale småbutikker på Grünerløkka og sosiale medier er en del av trenden.

– Det er forsket lite på hvorfor stikking er så populært i dag. Jeg gjetter på at det har sammenheng med både en gryende mistillit til den globale masseproduksjonen av klær og et ønske mange har for å være aktive, kreative og produktive, avslutter Klepp.