Unge "utenfor": fakta, forvirring og forskningskommunikasjon

I mitt innlegg 21.10.2022 pekte jeg på at overskriften til Leseth mfl. sin ellers flotte kronikk «Stadig flere unge faller utenfor skole og arbeid» ikke hadde støtte i tilgjengelig statistikk og på den måten bidro til å reprodusere en populær myte.

Jeg viste til tall fra OECD der en kan lese seg til at andelen unge i alderen 15-29 år som til enhver tid står utenfor utdanning, opplæring og arbeidsliv i Norge er meget lav sammenlignet med andre land, og at utvikling over tid – både på kort og lengre sikt – ikke med noen rimelighet kan sies å ha økt nevneverdig.

Poenget mitt var at det ikke var hold i påstanden om at det blir «stadig flere» unge utenfor arbeid og utdanning, og at vurderingen om at de er «for mange» ikke har noen komparativ statistisk begrunnelse. Det utelukker ikke at en kan synes at det er for mange utenfor, for eksempel på et normativt grunnlag.

Forfatterne sa seg enige i denne kritikken 25.11.2022. Det var ikke dette de hadde ment å formidle, men å løfte fram at «(s)amstundes med ei god utvikling blant unge generelt, viser forsking at noko vert vanskelegare for eit mindretal av unge». Dette synes jeg var en god presisering. Det var altså ikke omfanget av unge utenfor som hadde økt, men dybden i «utenforskapet». De relativt færre som står utenfor har en lenger vei å gå for å komme i jobb eller utdanning enn tidligere. Dette i seg selv gir god grunn til bekymring, argumenterer forfatterne for, og det er lett å stille seg bak.

Rett før jul kom imidlertid nok et tilsvar til innlegget mitt fra Bråten, Sæther og Sten-Gahmberg, som holder fast på at «Jo, andelen unge i utenforskap har økt». Kronikken er interessant, men krever også en kommentar.

Fakta og forvirring

For det første forvirres KAI-kronikkens lesere av at Bråten mfl. tilsynelatende følger opp en diskusjon om unge utenfor arbeid og utdanning, imens de i det stille omdefinerer begrepet «utenforskap» til å bety «unge som mottar uføretrygd». Resultatet er at leserne slås i hodet med to ulike statistikker og kanskje ikke helt vet hva de skal tro.

I stedet kunne Bråten mfl. tatt utgangspunkt poenget til Frøyland mfl., som de kort nevner, om at selv om ikke omfanget av ungt utenforskap har økt, så er det tegn til at problembelastningen blant de nå relativt færre trygdemottakerne er mer alvorlige/dype enn tidligere. Som forskere må det forventes at vi klarer å forene slike tilsynelatende motsetninger i stedet for å bygge opp under tabloide forenklinger og myter.

Vi bør ikke si at «Jo, unge i utenforskap har økt» når det som egentlig skjer er at det har vært en økning i undergruppen av unge som mottar uføretrygd og arbeidsavklaringspenger, imens de unge samlet sett klarer seg like godt eller bedre enn tidligere når det gjelder utdanning og selvforsørgelse. Dette handler om forskernes ansvar for begrepsmessig klarhet og for å formidle en komplekse saksfelt.

For det andre benytter forfatterne seg av to eldgamle «triks» i retorikkens mørkebok, nemlig stråmannen og marginalisering. De tillegger meg den mening at det ikke er noen grunn til å være bekymret for unge som står utenfor og at det dermed heller ikke er behov for tiltak: «Vi er uenige med Van der Wel, og mener det er god grunn til både bekymring og til å iverksette tiltak (…)».

For det andre benytter forfatterne seg av to eldgamle «triks» i retorikkens mørkebok, nemlig stråmannen og marginalisering.

Jeg skriver i innlegget mitt eksplisitt at unge utenfor «med rette er en gruppe mange er opptatt av» og at det er «gode grunner til å ønske seg at flest mulig har en overgang til voksenlivet der de får ta del i viktige fellesskap». Å så tvil om grunnlaget for en bekymring som har som utgangspunkt økende eller komparativt stort omfang unge utenfor arbeid og utdanning, er jo ikke det samme som å si at vi ikke skal gjøre hva vi kan for den enkelte ungdom.

Vi bør ikke si at «Jo, unge i utenforskap har økt» når det som egentlig skjer er at det har vært en økning i undergruppen av unge som mottar uføretrygd og arbeidsavklaringspenger.

En del av min bekymring for utsatte unge er også at en utbredt (feilaktig) oppfatning om at en stadig større andel unge velger seg vekk fra arbeidslivet, vil brukes til å rettferdiggjøre tiltak og justeringer som kan gjøre mer skade enn nytte. For eksempel vil mange argumentere for at ytelsene våre må bli mindre attraktive. Imens det nok kan gjøre at noen få står lenger i jobb enn de ellers ville gjort, vil det samtidig gjøre livet vanskeligere for det store flertallet som ikke har dette valget. Senhøstens fattigdomsdebatt har vist oss at for en del er det ikke mye å gå på.

Bråten mfl. skriver også at jeg argumenterer for at «utenforskap blant unge ikke har økt over tid, i motsetning til det forskere, media og politikere har påpekt». Her marginaliseres mitt ståsted som perifert. «Alle andre» mener noe annet. Men det gis ingen henvisning til denne påståtte konsensusen, og forfatterne bryr seg heller ikke med å presisere at mitt innlegg la fram tall for unge utenfor arbeid og utdanning som svar på at nettopp denne gruppa ble nevnt i overskriften til Leseth mfl., og ikke omhandlet «utenforskap» forstått som enhver tenkelig underkategori av dette.

Bråten mfl. skriver også at jeg argumenterer for at «utenforskap blant unge ikke har økt over tid, i motsetning til det forskere, media og politikere har påpekt»

Er «alle» også uenige i tallene jeg legger frem for denne gruppa? Forfatterne av den opprinnelige kronikken hører som sagt ikke til disse, ettersom de har sagt seg enig i min innvending. Bråten mfl. fremlegger ingen argumenter for at jeg har lest OECD-statistikken feil, eller at NEET-indikatoren ikke er et brukbart mål på «unge utenfor arbeid, utdanning og opplæring (Not in Employment, Education or Training)».

Forskningskommunikasjon

Paradoksalt nok understreker innlegget til Bråten mfl. nettopp behovet for en mer presis, balansert og nyansert forskningskommunikasjon, som var det min opprinnelige kronikk etterspurte. Selv om innlegget deres bidrar med god oversikt og innsikt om unge uføretrygdmottakere – et viktig tema i seg selv – bidrar det samtidig til å tåkelegge problemområdet «unge utenfor».