– Arkivmaterialet vitner om et folkemord

Stipendiat Natalia Bermúdez Qvortrup har studert arkivmaterialet etter den norske misjonæren Bodil Biørn (1871-1960).

– Misjonæren Bodil Biørns historie er interessant, men viktigere er historien og skjebnen til armenerne i det ottomanske riket hun dokumenterer, forteller Bermúdez Qvortrup. 

Opprinnelig dro Bodil Biørn til det som er dagens Tyrkia for å misjonere for kristendom og drive veldedighet for kristne armenere. Biørn og hennes kolleger i Kvinnelige Misjonsarbeidere (KMA) dokumenterte arbeidet sitt med fotografier og notater fra 1905 til utdrivelsen og forfølgelsene av armenere rundt 1914.

– Takket være arkivmateriale fra Norge, USA, Tyskland, Sverige og andre land har forskere kunnet stadfeste at det som skjedde var et folkemord, sier Bermúdez Qvortrup.

Ikke anerkjent som folkemord

– Sammen med dokumentasjon som finnes i andre arkiver som i USA, Tyskland, Frankrike og Sverige om hva som skjedde i det Ottomanske riket i 1915, har forskere kunnet fastslå at hendelsene kan omtales som et folkemord, sier Bermúdez Qvortrup.

Norske myndigheter har i likhet med tyrkiske myndigheter erkjent at det skjedde grufulle hendelser i denne perioden, men ønsker ikke å omtale det som et folkemord. Forfølgelsen av armenere førte til at mellom 800 000 og 1 million døde mellom 1915 og 1923. 

– Dokumentasjonen som er samlet fra de ulike arkivene viser at dette var et nøye planlagt og gjennomført folkemord ved å systematisk fjerne et helt folk og deres kultur fra deres hjemland, sier Bermúdez Qvortrup. 

Begravet i arkivene

I lang tid var dokumentene etter Bodil Biørn indeksert i Riksarkivet som misjonærarbeid uten at dette sa noe om innholdet i arkivet. Arkivmaterialet etter Kvinnelige Misjonsarbeidere (KMA) ble oppbevart uten at beskrivelsen (indekseringen) av materialet nevnte «folkemord» eller «Armenia».  

– Det var førstearkivar ved Riksarkivet, Vilhelm Lange, som sørget for at materialet ble indeksert med disse detaljene, forteller Per Kristian Ottersland ved Arkivverket.  

Lange fikk en henvendelse fra USA på tidlig 2000-tall fra personer som laget en dokumentar om Armenia. Han fant frem bilder i arkivet fra arkivet etter Kvinnelige Misjonsarbeidere. 

– Lange hørte også et radiointervju med Jussi Biørn, barnebarnet til Bodil Biørn, og fattet dermed enda større interesse for hva som befant seg i arkivet etter Kvinnelige Misjonsarbeidere, sier Ottersland. 

Kontroversiell utstilling

I forbindelse med 90-årsjubileumet på hendelsene, i 2005, satte Vilhelm Lange opp en utstilling med Biørns materiale der hendelsene ble beskrevet som «folkemord».

– Dette var kontroversielt, naturlig, ettersom vi som statlig institusjon brukte begrepet folkemord uten at dette var anerkjent av den norske stat, sier Ottersland.  

Utstillingen skapte reaksjoner fra både armenske og tyrkiske myndigheter.

– Den tyrkiske ambassaden sendte brev og besøkte Riksarkivet i forbindelse med dette. De ønsket ikke at man skulle bruke dette begrepet, forteller Ottersland.

Armenske myndigheter var på sin side opptatt av å få tilgang til materialet.

– Biørns materiale finnes i dag på The Armenian Genocide Museum-Institute i Armenia og det har blitt brukt i flere ulike sammenhenger. Bodil Biørn har en stor status i Armenia, sier Ottersland.  

Besvarte brevet

Bruken av «folkemord»-begrepet fikk støtte av daværende riksarkivar, John Herstad, som pekte på en stor enighet blant historikere på temaet.

– Herstad tok også utgangspunkt i behandlingen av hendelsene i FN og Europaparlamentet da han svarte på brevet fra den tyrkiske ambassaden.  

Etter dette kom det ikke flere brev.

– Du kan si at det historiefaglige og de politiske forholdene står litt mot hverandre her, sier Ottersland.

I dag er det meste av materialet tilgjengelig på internett.

– I dag finnes alt dette materialet på nett. Når man utforsker dette materialet er det viktig å se bildene i kontekst med brevene Biørn sendte til Norge og dagboknotatene hennes, sier Bermúdez Qvortrup.

Nedtrykt av materialet

Bermúdez Qvortrup syntes det var vanskelig å holde seg nøytral og ikke la følelser ta overhånd når hun studerte materialet etter Biørn.  

– Jeg satt meg ned en dag og gikk gjennom alle bildene en etter en med de håndskrevne notatene til Biørn. Det var svært mange bilder. Jeg ble etter hvert veldig nedtrykt av å se og lese om fattigdom, sult og drap, sier Bermúdez Qvortrup.

Det er bilder av barn med norsklagde dukker i materialet. Notatene på baksiden av bildene forteller at flere av barna ble drept.

– Forskning må gjennomføres på en nøytral og etterprøvbar måte, men jeg synes det er galt å forholde seg upåvirket av funnene eller resultatene av forskning. Jeg tror følelser kan hjelpe en med å vite hvordan en skal opptre i møte med urettferdighet og slike menneskerettighetsbrudd, sier Bermúdez Qvortrup.  

– Opp til domstoler

På spørsmål om hvordan Utenriksdepartementet stiller seg til hendelsene i Armenia henviser seniorrådgiver Snøfrid Byrløkken Emterud til statssekretær Audun Halvorsens innlegg i Vårt Land den 23. desember 2020 (vl.no):

– Det er et rettslig begrep med et klart definert innhold. I tillegg til at visse overgrep må være begått mot en gruppe, må de være begått med den hensikt å ødelegge helt eller delvis gruppen som sådan. Å konstatere en slik strafferettslig hensikt forutsetter en bevismessig vurdering som domstoler er best skikket til å foreta, skriver Halvorsen.

Videre lesing

• Qvortrup, Natalia Bermúdez (2020): Documenting the Armenian Genocide in Norway: the role of a National Archive in the social life of a collection (tandfonline.no)