Noen Nav-ansatte brukte aldri tolk

Hilde Fiva Buzungu forsker på bruken av tolk i møter mellom minoritetsspråklige og Nav i avhandling. Hun har gjort flere funn hun er bekymret for, blant annet: 

• Lokale retningslinjer for bruk av tolk under samtaler i NAV gjør det umulig å følge nasjonalt regelverk.
• Familiemedlemmer brukes ofte som tolk i samtaler med brukere.
• Sosialarbeidere i Nav har ikke retningslinjer for hvordan de skal vurdere språkkompetanse.

– På Nav-kontorene blir det veldig ofte gjennomført samtaler på norsk med personer som ikke har felles språk med sosialarbeiderne, sier Buzungu.

Buzungu har selv jobbet som tolk i over 20 år. Undersøkelsene hun har gjort i forbindelse med forskningsprosjektet Helhetlig oppfølging av lavinntektsfamilier (HOLF) og egen avhandling, har gjort henne bekymret.

– De gangene de hadde tolk på Nav-kontorene, var det oftest personer helt uten tolkefaglige kvalifikasjoner, autorisasjon eller utdanning, sier hun.

Eget regelverk følges ikke

En ny tolkelov (regjeringen.no) trer i kraft 1. januar 2022 (stortinget.no) og vil stille strengere krav til tolker som brukes i det offentlige.

– Nav sine egne retningslinjer er allerede langt på vei i tråd med den nye tolkeloven, men det er forskjell på regler og realiteter, sier Buzungu.

Hun er usikker på om loven vil ha noen særlig innvirkning på praksisen slik den er i dag.

– Det er kjempefint å ha en lov, men om ingen offentlige virksomheter følger den, gjør det ikke så stor forskjell. Vi må se på den loven som en start og ikke som en målstrek, sier hun.

Ulik praksis mellom kontorene

I forbindelse med HOLF-prosjektet intervjuet Buzungu og andre forskere ansatte på ulike Nav-kontorer. Da hun spurte etter retningslinjene for bruk av tolk, var svarene fra de ansatte på Nav-kontorene varierende.

– De kunne svare «jeg tror sikkert det ligger et sted», eller «vet ikke, men jeg kan prøve å søke». De vi snakket med', fant frem til retningslinjene, men hadde gjerne ikke sett dem før. Og ofte var det ikke mulig å følge dem, sier Buzungu.

De lokalene retningslinjene som fantes på kontorene, var i mange tilfeller ikke forenelige med de nasjonale retningslinjene.

– Nasjonale retningslinjer sier at du alltid skal bruke kvalifisert tolk som er oppført i nasjonalt tolkeregister, men så har lokale Nav-kontorer egne retningslinjer som sier «når du trenger tolk, skal du ringe dette telefonnummeret til dette byrået», sier hun.

Dermed ble de ansatte nødt til å finne ut om tolken var kvalifisert på egenhånd.

– Det kan ikke være slik at dette skal være overlatt til hver enkelt ansatt. Noen høyere opp må følge opp og sjekke at tolkene som brukes har de nødvendige kvalifikasjonene, sier Buzungu.

Familiemedlemmer tolker

Buzungu beskriver også bruken av familiemedlemmer til brukere som problematisk.

– Bruk av familiemedlemmer til tolking skjer både i barnevernet og i Nav. Og i sykehus. Nå er det forbud mot å bruke personer under 18 år til tolking i offentlig tjenesteyting, men det skjer fremdeles, sier hun.

Tidvis brukes ektefeller til tolkingen.

– Det kan være at ektefellen får vite ting som ikke blir oversatt til brukeren, og Nav etterpå mener at de har informert som de skal. Dette er noe av det som skal bli forbudt når tolkeloven kommer, sier hun.

Bruk av familiemedlemmer hindrer også direkte kontakt med velferdsstaten.

– Når en bruker ektefellen til tolking hindrer en jo brukeren å ha direkte kontakt med det offentlige selv, sier hun.

Fjortenåring som tolk

Under HOLF-prosjektet var Buzungu med Nav på hjemmebesøk til en bruker.

– Vi var på hjemmebesøk til en familie, og de ansatte sa til barnet som var hjemme: «Å, er du her. Nå har vi med tolk, men hadde vi visst at du var hjemme hadde vi droppet det», sier hun.

Hun tror jenta var rundt 14 år gammel.

– De var der for å snakke med moren om veldig sensitive ting, og det var en grunn til at det var hjemmebesøk og ikke på kontoret, sier hun.

Buzungu påpeker at det er en utfordring i seg selv å ikke vite hva den andre personen sier det på andre språket.

– Og så skal jo ikke en fjortenåring involveres i den type problematikk, sier hun.

Ansatte må selv vurdere behovet

Sosialarbeiderne må selv vurdere om brukeren ved et Nav kontor har god nok norsk til å gjennomføre en samtale på norsk, eller om tolk er nødvendig. Dette kalles språkkompetansevurderinger.

– Det mangler veiledninger for å gjøre språkkompetansevurderinger. Dette er heller ikke noe sosialarbeidere, jurister eller statsvitere lærer i utdanningen sin, sier Buzungu.

Hilde Fiva Buzungu har jobbet som tolk i over 20 år og er selv statsautorisert tolk. Hun har jobbet for Nav, barnevernet, politiet, helsevesenet og for domstoler. Foto: Sonja Balci

Buzungu sammenligner slike skjønnsmessige vurderinger med smultringer.

– Grensene for skjønnsvurderingene er som ringen i smultringen og hullet er rommet den Nav-ansatte har for å gjøre den skjønnsmessige vurderingen. I Nav blir skjønnutøvelsen i disse språkkompetansevurderingene bare et hull uten noen smultring, sier hun.

Hun forteller at de Nav-ansatte ofte gjennomfører språkkompetansevurderingene på svært varierende måte.

– Lista for hva som er god nok norsk, legges på veldig forskjellige steder. Vi hadde et spørreskjema i prosjektet som brukere skulle fylle ut. Blant Nav-kontorene vi undersøkte, var det kontorer som brukte tolk til 88 prosent av utenlandsfødte brukere når de skulle fylle ut spørreskjemaet, mens andre kontorer ikke brukte tolk en eneste gang, sier Buzungu.

– Vi tar det på alvor

Seniorrådgiver i Arbeids- og velferdsdirektoratet Elisabeth Sevatdal Øygard sier NAV er kjent med at NAV, som andre offentlige instanser, har et underforbruk av tolk.

– Dette er noe vi tar på alvor og ønsker å gjøre noe med, svarer Sevatdal Øygard.

Som følge av dette har det blitt utarbeidet egne retningslinjer.

– For å motvirke underforbruket har det blitt utarbeidet egne retningslinjer for bruk og bestilling av språktolk i Arbeids- og velferdsetaten. Som det presiseres av forskeren, hjelper det ikke å ha gode retningslinjer dersom de ansatte ikke kjenner til disse. Vi har derfor valgt å gjøre dette til tema i mål- og disponeringbrevet til fylkene, sier Øygard.

Trenger systematisk opplæring

– Arbeid- og velferdsdirektoratet foretok i vinter et eget innsiktsarbeid knyttet til kontorenes oppfølging av innvandrere fra land utenfor EØS. Her ble det blant annet stilt flere spørsmål knyttet til kjennskap til etatens retningslinjer for bruk og bestilling av språktolk, opplæring i bruk av tolk og praksis ved kontorene. Over 50 NAV-kontorer besvarte undersøkelsen, sier Øygard.

Øygard forteller at Arbeids- og velferdsdirektoratet med bakgrunn i dette og kunnskap fra HOLF-rapporten, arbeidet med anskaffelsen av en sentral rammeavtale og innføringen av tolkeloven, og vil jobbe videre for å sikre at alle ansatte med brukerkontakt er kjent med retningslinjene.

– Vi har i årets mål- og disponeringsbrev tatt grep om dette, og vi ser også behov for mer systematisk opplæring knyttet til når, hvorfor og hvordan tolk skal benyttes. Med inngåelse av en sentral rammeavtale er det viktig å utarbeide gode og brukervennlige rutiner. Dette er derfor være et viktig område i NAV fremover, sier hun.

Referanser

• Malmberg-Heimonen Ira, Tøge Anne Grete, Rugkåsa Marianne, Fossestøl Knut,Liodden Tone, Bergheim Berit, Gyüre Krisztina, Buzungu Hilde Fiva (2021): Helhetlig oppfølging av lavinntektsfamilier. Sluttrapport (skriftserien.oslomet.no)
• Buzungu, Hilde Fiva (2021). Barnevernsmøter uten felles språk (universitetsforlaget.no)