Problemene til foreldrene har preget oppveksten til ungdommene på ulike måter. Allerede som barn måtte de ta ansvar både for seg selv, søsken og foreldrene. Ungdommenes beskrivelser går fra svært alvorlige situasjoner med omsorgssvikt og vold, til andre som beskriver foreldre som har vært deprimerte i perioder.
Jennifer Drummond Johansen har i doktorgradsarbeidet sitt ved OsloMet intervjuet 16 ungdommer som har vokst opp i en flyktningfamilie i Norge. Noen er født i Norge, mens andre kom til Norge som barn. De har forskjellig landbakgrunn – som tidligere Jugoslavia, Midtøsten og afrikanske land.
– Vi vet at psykiske helseproblemer til foreldrene kan påvirke foreldrenes evne til å ta vare på barna og gi god omsorg. For barn i flyktningfamilier med psykisk syke foreldre er det ekstra vanskelig, fordi de mangler den støtten fra nettverket som andre barn vanligvis har, sier Johansen.
Trenger mer hjelp enn andre
Resten av familien deres bor i et annet land, og de har kun foreldrene sine her. God støtte og hjelp fra fagfolk kan derfor være helt avgjørende for disse barna.
Hun mener at flyktningfamilier ofte ikke får den hjelpen de trenger, fordi det er for lite kunnskap om hvilke utfordringer de har.
– Det er så komplekst, og de trenger hjelp på så mange områder. Ikke bare til norskkurs og språkvansker.
– For å kunne lære seg et nytt språk og et nytt samfunn å kjenne, må man ha en stabil livssituasjon og god psykisk helse. Vi må undersøke hvor familien befinner seg i dette landskapet og begynne der, påpeker Johansen.
Blir ikke hørt
I den siste studien har Jennifer Drummond Johansen intervjuet tre av ungdommene som slet mest. Analysene av intervjuene avslører et system med fagfolk som ofte ikke utforsker hva de egentlig trenger av hjelp.
Med fagfolk mener hun velferdsstatens voksne i offentlige instanser, som for eksempel læreren, legen, barnevernspedagogen eller de ansatte i barnehagen.
Slik beskriver en av jentene det:
«De spurte aldri om familien min og de tingene. Og med mamma var det: «hvordan har du det i dag?», men ingen spurte «hvordan har barnet ditt det?» Så de tenker på pasienten, men ikke hvordan hun påvirker familien.»
Jennifer Drummond Johansen hørte mange sterke historier i arbeidet med avhandlingen sin. – Det var et tankekors, og som både fagpersoner og medmennesker, må vi tørre å bry oss, sier hun. Foto: Sonja Balci
Trenger muligheten til å fortelle
Fagfolkene fokuserte ofte bare på det som vedkom deres eget fagområde. Det ble ikke tatt hensyn til familien som helhet. For eksempel var skolen kun opptatt av eleven, mens legen var opptatt av pasienten og ikke pasientens familie.
– En alvorlig konsekvens av en slik praksis, er at barna i flyktningfamilier ikke får den beskyttelsen og de tilbudene de har behov for, sier Johansen.
De trenger fagfolk som samarbeider på tvers av profesjoner og tar hensyn til det enkelte barn i hver familie.
– Det aller viktigste er at barna må få mulighet til å fortelle om sine erfaringer og hvilke utfordringer de står ovenfor i hverdagslivet, forklarer hun.
Sliter med traumer
Det er godt dokumentert at mange flyktninger er traumatiserte etter overgrep og vold i fengsel, krig, under flukt og i flyktningeleir. En europeisk undersøkelse viste for eksempel ti ganger høyere forekomst av posttraumatisk stresslidelse enn i landenes befolkning generelt.
Depresjon, angstlidelser og smertelidelser er vanlig. Alvorlig traumatisering påvirker dessuten evnen til å være i relasjon til andre og vise omsorg.
Psykiske følger av traumatiske hendelser kan ha stor negativ effekt på familieforhold og gjøre det vanskelig for foreldrene å gi barna en god nok omsorg, konkluderer Johansen i sin avhandling.
Tidlig i livet måtte ungdommene som hun har snakket med, ta ansvar for både seg selv, søsken og foreldre, uten å være verken gamle nok til det eller modne nok. Noen av dem måtte hjelpe til som tolk og gå på foreldresamtaler. De ble med mamma til legen og NAV.
De leste brev og fylte ut skjemaer som blir sendt hjem på norsk. De måtte ta ansvar for å betale regninger og sørge for at moren eller faren tok medisiner. De fulgte småsøsken til barnehagen, handlet og lagde mat.
Barna fikk en omsorgsrolle
Ungdommene forsøkte å klare seg best mulig innenfor de rammene de til enhver tid har levd under.
– For foreldrene var det ikke så lett å lære seg norsk og forstå systemet, eller å klare arbeid og utdanning med store helseproblemer. Dermed ble det barna deres som fikk en omsorgsrolle, sier hun og tilføyer:
– Løsrivelsen i ungdomstiden og det å skulle stå på egne bein, blir vanskelig når du har foreldre som er så avhengig av deg.
Referanse
Johansen, Jennifer Drummond (2021). Navigating and Negotiating complex contexts: A qualitative study of the experiences and perspectives of young adult children of refugees in Norway. OsloMet, Avhandling 2021 nr. 6. ISBN 978-82-8364-289-6.
Jennifer Drummond Johansen forsvarte sin doktorgradsavhandling 10. mars 2021 ved Fakultet for helsevitenskap på OsloMet.
Studien har vært støttet av Rådet for Psykisk helse og Stiftelsen DAM.
