«Jeg husker at det var veldig vanskelig for moren min i starten, og da var det rett og slett sånn at vi måtte være tett på hverandre hele tiden. Alle i familien måtte være i ett rom. Og det kunne hende at hun kom om natta og vekte oss og spurte om det gikk bra. Det var ganske voldsomt, faktisk.»
Slik beskriver en ung jente på 21 år hvordan moren hennes, som er flyktning, fortsatt sliter med frykt. Datteren så hvordan moren hadde problemer med å stole på andre etter å ha opplevd mye svik og krenkelser i hjemlandet.
Jenta er en av 16 jenter og gutter i alderen 18 til 26 år som forsker Jennifer Drummond Johansen ved OsloMet har dybdeintervjuet om hvordan det er å vokse opp i en flyktningfamilie.
Noen av ungdommene er født i et annet land, mens andre har kommet til Norge som barn. De eldste var rundt tolv år da de kom til Norge, og de kommer blant annet fra land i tidligere Jugoslavia, Midtøsten og Afrika.
Fra før finnes det lite forskning på hvordan barn i flyktningfamilier opplever oppveksten sin.
Sliter med traumer
Flere av foreldrene i studien til Drummond Johansen hadde opplevd krig, tortur og fengslinger i hjemlandet.
– Det gjør noe med deg som menneske å bli så alvorlig krenket. Alt det vonde gjør at det blir vanskelig å stole på andre, forklarer hun.
Mange av disse ungdommene beskriver familiene sine som ganske isolerte. Noen har venner, men mange har ikke mye kontakt med andre fra samme land eller region.
Det er godt dokumentert at mange flyktninger er traumatiserte etter overgrep og vold i fengsel, i krig, under flukt og i flyktningeleir. En europeisk undersøkelse viste for eksempel ti ganger høyere forekomst av posttraumatisk stresslidelse enn i landenes befolkning generelt. Depresjon, angstlidelser og smertelidelser er vanlig. Alvorlig traumatisering påvirker dessuten evnen til å være i relasjon til andre og vise omsorg.
Jeg tenker at sårbare flyktningfamilier ofte ikke får den hjelpen de trenger, fordi det er for lite kunnskap om hvilke utfordringer de har.– Jennifer Drummond Johansen
Var redd foreldrene
Psykiske følger av traumatiske hendelser kan ha stor negativ effekt på familieforhold og gjøre det vanskelig for foreldrene å gi barna god nok omsorg, konkluderer Drummond Johansen i sin studie.
Ungdommenes beskrivelser går fra svært alvorlige situasjoner med omsorgssvikt og vold, til foreldre som har vært deprimerte i perioder, men som i stor grad har greid å følge opp barna.
Noen av ungdommene forteller at de går rundt på nåler, fordi de vet ikke når mamma eller pappa vil bli sint. Og de skjønner ikke helt hvorfor.
En jente på 19 år sier: «Jeg har vært veldig mye redd. Hva kommer til å skje i dag, og hva bringer neste dag liksom?»
Preger hele familien
– Ungdommene som ble intervjuet i denne studien, opplevde at foreldrenes dårlige psykiske helse gjorde det vanskelig for dem å mestre livet i eksil. Foreldrenes problemer preget hverdagen til ungdommene på ulike måter, forteller hun.
Tidlig i livet måtte de ta ansvar for både seg selv, søsken og foreldre, uten å være verken gamle nok til det eller modne nok. Noen av barna måtte hjelpe til som tolk og gå på foreldresamtaler. De ble med mamma til legen og Nav. De leste brev og fylte ut skjemaer som blir sendt hjem på norsk. De måtte ta ansvar for å betale regninger og sørge for at moren eller faren tok medisiner. De fulgte småsøsken til barnehagen, handlet og lagde mat.
En av ungdommene sier: «Mamma har vært på noen få skolemøter, men den største oppfølgingen var nok når de eldste søsknene ble eldre. Det var de som fulgte oss mest egentlig. De kunne bedre norsk og de kunne ta med mamma og tolke og sånne ting.»
– For foreldrene var det ikke så lett å lære seg norsk og forstå systemet, eller å klare arbeid og utdanning, med store helseproblemer. Dermed ble det barna deres som fikk en omsorgsrolle, sier hun og tilføyer:
– Løsrivelsen i ungdomstiden og det å skulle stå på egne bein, blir vanskelig når du har foreldre som er så avhengig av deg.
Takler det forskjellig
Jennifer Drummond Johansen har sett at ungdommene håndterer dette på ulike måter.
Noen sier at de hjelper til hjemme, men de går ikke så følelsesmessig inn i det. De er mer opptatt av at de selv skal få til arbeid og utdanning, og satser på det. Disse ungdommene stenger på en måte litt av.
Mens andre går helt opp i det og gjør alt for at foreldrene skal føle seg bedre. De hjelper for eksempel foreldrene med å få kontakt med familien i hjemlandet, og de prøver å oppføre seg på en måte som de tror vil få foreldrene til å føle seg bedre.
– For de som jobber med flyktninger, er det viktig å få innsikt i de mange forhold som er av betydning og som påvirker unge flyktningers hverdag.
– Jeg tenker at sårbare flyktningfamilier ofte ikke får den hjelpen de trenger, fordi det er for lite kunnskap om hvilke utfordringer de har. Det er så komplekst, og de trenger hjelp på så mange områder.
Jennifer Drummond Johansen har i flere år jobbet som saksbehandler i barnevernet i bydeler i Oslo med høy tetthet av innvandrere og flyktninger. Det gjorde henne interessert i problemene som mange flyktninger strever med. Nå er hun stipendiat ved OsloMet – storbyuniversitetet og skriver doktoravhandling om temaet. Foto: Sonja Balci
Dras mellom to kulturer
Foreldrenes savn etter hjemlandet er et annet tema som ungdommene i studien forteller om.
En av jentene beskriver det slik: «De har lenge sagt at de savner å være hjemme, og hjemlandet vil alltid være hjemme for dem. De er jo mye mindre sosiale her og mye mindre glade, så livskvaliteten er helt annerledes. Det er himmel og jord i forskjell. Men de har vært her på grunn av oss da, men de kunne tenkt seg å dra tilbake nå.»
Hun ser hvordan foreldrene hele tiden lever på vent og strever med å finne seg selv igjen i et nytt land. Hun ser sorgen deres, samtidig som foreldrene er takknemlige for tryggheten og friheten de har i Norge. Selv ønsker hun å bo her.
Hun opplever å bli dratt mellom to kulturer og beskriver det på denne måten: «Jeg skilte meg ut som person. Jeg vet ikke hvor det kom fra, men hele barndommen så følte jeg egentlig ikke noen connection til den kulturen som foreldrene mine hadde. Så jeg syntes det var vanskelig.»
Drummond Johansen forteller at mange i foreldregenerasjonen aldri gir opp håpet om retur, og hun tror at det hindrer dem i å starte livet her.
– Samtidig forventer alle at flyktninger i Norge skal være takknemlige, og så er du innerst inne ikke glad. Du har blitt tvunget på flukt, og det eneste du vil er å være der du egentlig hører hjemme.
Referanser
Johansen, J. D., & Varvin, S. (2019). I tell my mother that… sometimes he didn’t love us – Young adults’ experiences of childhood in refugee families: A qualitative approach. Childhood, 0907568219828804.
Fazel, M., Wheeler, J., & Danesh, J. (2005). Prevalence of serious mental disorder in 7000 refugees resettled in western countries: a systematic review. The Lancet, 365, 1309-1314.
