NOVA-forskerne Jardar Sørvoll og Thomas Hansen ved OsloMet har på oppdrag fra Nasjonalforeningen for folkehelsen evaluert ordningen med aktivitetsvenner for personer med demens. Tilbudet Aktivitetsvenn (nasjonalforeningen.no) finnes i over 220 kommuner, og engasjerer rundt 3000 frivillige.
Det er interessant å registrere at selv om det til tider kan være krevende å være sammen med personer med demens, så gir de aller fleste aktivitetsvennene uttrykk for at de setter pris på oppgaven.– Thomas Hansen
Fungerer godt
Hovedinntrykk er at ordningen med aktivitetsvenner er velfungerende. De fleste forteller at de både har fått god forhåndsinformasjon om hva tilbudet går ut på, og om personen de skal hjelpe. De oppgir også å ha fått god støtte og oppfølging underveis, og at det er lagt til rette for at man kan dele erfaringer med andre aktivitetsvenner.
– Vår erfaring er at innsatsen blir satt stor pris på, både hos personen som får hjelp, pårørende og av helsepersonell, sier prosjektleder Jardar Sørvoll.
Voksende utfordringer
Mange har ment at frivillige i liten grad vil kunne være i stand til å bidra innen demensomsorgen. Dels fordi det kan være vanskelig å rekruttere frivillige, og dels fordi det kan være for slitsomt for ubetalte ufaglærte å forholde seg til personer med demens i lengden.
Knuser myter
Ifølge forskerne utfordrer studien gjeldende oppfatninger om demensomsorg og hva frivillige kan bidra med på demensområdet.
– Her ser vi en ordning som de fleste frivillige er tilfredse med, som engasjerer dem, og som gir mening i livet og en bedre livskvalitet, forteller Hansen.
96 prosent av de vi har snakket med, anbefaler andre å begynne som aktivitetsvenn.– Thomas Hansen
Forskerne understreker at de fleste er aktivitetsvenn for en person med mild til moderat demens, få treffer personer med langt fremkommet og mer krevende demens. De som treffer personer med mer alvorlig demens, har gjerne fulgt personen over noen år, fra symptomene var mer moderate.
Det er interessant at også disse aktivitetsvennene opplever høy trivsel og egenutbytte. Innsatsen kan oppleves særlig meningsfull i tråd med at relasjonen har blitt dypere og mer personlig.
Hvem er det som blir aktivitetsvenn?
Undersøkelsen viser at det ikke er tilfeldig hvem som blir aktivitetsvenn. De fleste er kvinner, pensjonister og mange har utdannelse og arbeidserfaring fra helse- og omsorgssektoren. Et flertall har hjulpet personer med demens tidligere – enten gjennom familie, yrkesliv eller annet frivillig arbeid. Halvparten har erfaring med demens fra yrkes- eller familieliv.
– Det å ha erfaring med personer med demens fra tidligere, er nok en viktig bagasje å ha med seg inn i en slik sammenheng. Det gjør at de er forberedt og har realistiske forventninger til det som møter dem, understreker Hansen.
Hva gjør aktivitetsvennene?
Fellesnevneren for det aktivitetsvennen gjør, er å pleie sosial omgang. Aktivitetene variere fra å dra på fisketur, kortere eller lengre gåturer, bilturer for å oppsøke kjente steder, til samtaler over en kaffekopp eller tre.
– Det er viktig å understreke at aktivitetsvennene ikke skal overta oppgaver som tilhører det offentlige eller familien, som husvask, vaktmestertjenester eller pleie- og omsorgsoppgaver, forteller Sørvoll.
Viktig med riktig matching
Kommunene forsøker etter beste evne å finne personer som passer sammen, slik at det blir mest mulig givende for begge parter. Et viktig suksesskriterium for ordningen er at de to står godt til hverandre og har noen sammenfallende interesser.
Tilbakemeldingen fra aktivitetsvennene som deltok i undersøkelsen, tyder på at de lykkes. Hele 90 prosent svarer at matchingen har vært god.
Referanse
Sørvoll, J. & Hansen, T. (2019). Aktivitetsvenn. En studie av et frivillig tilbud rettet mot personer med demens med vekt på de frivilliges erfaringer. NOVA Rapport 4/19 (fagarkivet.oslomet.no)
