– Å være dyktig i kroppsøving betyr blant annet å fremvise idrettslige ferdigheter, og særlig ferdigheter i de tradisjonelle ballspillene, sier førstelektor Erik Aasland ved OsloMet.
Han har studert hvordan kroppsøvingsundervisning foregår ved fire videregående skoler i Oslo i sitt doktorgradsarbeid.
– Problematisk
I en av undervisningsøktene Aasland observerte, henvendte en av elevene seg til læreren og spurte «Hvorfor får jeg 4 og ikke 5? Jeg gir alltid 100 prosent i timene og jeg elsker å være fysisk aktiv», hvorpå læreren svarte: «Du har ikke ferdigheter til å få 5, enkelt og greit! Men jeg er enig i at du har god innsats.»
– Det er problematisk at lærerens vurderingspraksis ikke gjenspeiler det som gjøres i undervisningen. Læreren vurderer idrettslige ferdigheter utover det man kan forvente at elevene kan tilegne seg i kroppsøvingstimene, sier Aasland.
– Elever som ikke har bakgrunn fra idretten, og da særlig ballspill, eller som ikke trener mye på fritiden, er i praksis fratatt muligheten til å kunne oppnå de høyeste karakterene i faget.
Disse elevene kan imidlertid forbedre karakteren sin ved å vise innsats. God innsats hjelper imidlertid elevene kun et stykke på vei, men ikke til toppkarakter, poengterer han.
Innsats kan være mer enn bevegelse
Å vise innsats i kroppsøvingstimene er viktig, og et hovedfunn er at lærerne lett kan se hvem som viser innsats. En tydelig måte å vise god innsats på er å stå på og jobbe hardt. Elever som beveger seg lite eller står stille viser dårlig innsats.
– Innsats er med andre ord noe synlig, og i den forbindelse problematiserer jeg om ikke elevene også kan tenkes å ha innsats og lære, selv om de ikke beveger seg så mye, sier Aasland.
Tas for gitt
Aasland har observert 92 undervisningsøkter og snakket med elever og lærere for å finne ut hvordan undervisningen i kroppsøving foregår. Han har valgt å undersøke de sentrale tenkemåtene, logikkene, og praksisene i kroppsøving.
Aasland ønsker å få fram kunnskap for å synliggjøre og problematisere forhold som ofte tas for gitt av lærere og lærerutdannere i kroppsøving.
– Ett funn er for eksempel at «høy aktivitet» eller intensiv aktivitet fremstår som noe fordelaktig. Her argumenterer jeg for at kunnskap eller tankegods fra fysiologi og helse medvirker til at dette fremstår som logisk fordi «høy aktivitet» vil gi gevinster for elevenes fysiske form og helse.
Fysisk aktivitet brukt som straff
Da Aasland gikk gjennom feltarbeidet sitt, så han at imidlertid at den samme fysisk aktiviteten også ble brukt som straff i kroppsøvingstimene.
– Det kan være at en som bråker må ta ti ekstra spensthopp. Eller at det tapende laget i stafetten må ta noen ekstra pushups. I slike tilfeller argumenterer jeg for at dette er praksiser og tradisjoner som stammer fra militæret, noe som viser kroppsøvingens historiske knytning til militæret, sier han.
Førstelektor Erik Aasland har studert hvordan kroppsøvingsundervisning foregår ved fire videregående skoler i Oslo i sitt doktorgradsarbeid. Foto: Kari Aamli
Aasland mener at en slik bruk av fysisk aktivitet fremstår som paradoksal.
– I det ene øyeblikket brukes «høy aktivitet» som noe fordelaktig for elevers helse, mens den samme aktiviteten i neste øyeblikk brukes som straff, sier han.
– Men de ekstra øvelsene ser ikke ut til å oppleves som staff, noe som tyder på at praksisen er såpass innarbeidet i undervisningen, at verken elever eller lærere reflekterer over det.
Nyttig i undervisningen
Aasland startet på doktorgradsarbeidet sitt ved lærerutdanningen ved OsloMet. Nå arbeider han ved Universitetet i Agder.
– Det jeg har sett og funnet ut bruker jeg daglig i min undervisning i lærerutdanningen, sier Aasland.
– Samtidig har jeg også lest mye forskningslitteratur slik at jeg kan bringe inn ulike perspektiver i undervisningen og veiledningen av studentene.
Referanse
Erik Aasland: Konstitueringen av “kroppsøving” - En diskursteoretisk studie av undervisningspraksiser i videregående skole, doktorgradsarbeid ved OsloMet, 2019
