Førsteamanuensis Stine Bernitz ved OsloMet har sammen med flere andre forskere undersøkt ulike måter å følge kvinner i fødsel på, og hvordan det påvirker antall keisersnitt. Den ferske studien er publisert i det anerkjente tidsskriftet The Lancet.
– Kan du si litt mer om hva du har forsket på i denne studien?
Vi har forsket på om ulike retningslinjer for å vurdere fremgang i fødsel gir flere eller færre keisersnitt.
Forsker Stine Bernitz ved OsloMet. Foto: Sonja Balci
– Hvorfor begynte du å forske på dette?
I mitt doktorgradsarbeid fant jeg at en overraskende stor andel av kvinner ble stimulert i fødsel, også der det ikke var diagnostisert langsom fremgang.
Jeg fattet derfor interesse for hvordan vi vurderer fremgang i fødsel og fant at vi i stor grad forholder oss til en retningslinje utarbeidet med bakgrunn i en relativt liten studie på 1950-tallet. I 2010 ble en ny retningslinje presentert basert på et stort antall førstegangsfødende kvinner, men denne retningslinjen var ikke testet ut i kliniske studier med et robust design. Jeg var derfor ivrig etter å undersøke om den nye retningslinjen skilte seg fra den gamle gjennom et solid forskningsprosjekt.
– Hvordan gikk du frem for å finne ut av dette?
Vi har gjennomført en cluster randomisert studie på 14 små, mellomstore og store sykehus i Norge, der fremgangen i fødsel til 7.277 kvinner ble undersøkt. Kvinnene ble delt i to grupper, der den ene gruppen brukte den første retningslinjen og den andre gruppen brukte den nye. Halvparten av sykehusene ble tilfeldig valgt til å følge den ene eller den andre retningslinjen.
– Hva fant du ut?
Vi fant at antall keisersnitt gikk betydelig ned med bruk av begge retningslinjene, men at det ikke var forskjell mellom de to gruppene som brukte de ulike retningslinjene for fremgang i fødsel.
– Hva overrasket deg mest?
Jeg er overrasket over at det ikke er noen forskjell i antall keisersnitt dersom man bruker den ene eller den andre retningslinjen. Det ser derimot ut til at fokus på fremgang i fødsel i seg selv kan føre til en kraftig reduksjon i keisersnitt. Det viser at det er fryktelig vanskelig å lage et forløp som skal gjelde alle kvinners fødsler. Alle fødsler er forskjellige og bør vurderes deretter.
Vi må forholde oss til den konkrete kvinnen vi har fremfor oss: hvem hun er, hvor langt hun har kommet i fødselen også videre. Vi må hele tiden ta et skritt tilbake og vurdere om behandling er nødvendig eller ikke. Fødende kvinner blir overbehandlet i dag. For eksempel får over 50% av kvinnene oksytocin (riestimulerende middel). Dersom fødselen går tregt, er det viktig å gjøre en grundig vurdering og finne årsaken før man eventuelt velger å fremskynde fødselen. Tålmodighet og kunnskap er viktig, for ikke å behandle unødvendig.
– Hva bør endres i fødselsomsorgen i Norge basert på denne studien?
Det vi kan si noe om er at å holde fokus på fremgang i fødsel og individuelt vurdere fremgangen til den enkelte kvinne ut i fra hennes helhetsbilde er essensielt for et godt resultat.
– Hva forsker du videre på nå?
Nå skal vi i gang med å bearbeide data fra 3.700 kvinner, som har svart på en spørreundersøkelse om opplevelse i fødsel. Kvinnenes egen erfaring med omsorgen er viktig å inkludere for at vi skal kunne forbedre fødselsomsorgen.
– Hva er du mest spent på videre?
WHO jobber for tiden med å tette kunnskapshull presentert i «anbefalinger i fødselsomsorg» som de publiserte i februar i år. Jeg sitter i en arbeidsgruppe i WHO som skal se på retningslinjer for fremgang i fødsel, da dette er et av kunnskapshullene som ble funnet. Jeg er meget spent på hva dette arbeidet fører til og anbefalingene som WHO kommer frem til.
Referanse
Stine Bernitz, Rebecka Dalbye , Prof Jun Zhang, Torbjørn M Eggebø, Kathrine F Frøslie, Inge Christoffer Olsen et al: The frequency of intrapartum caesarean section use with the WHO partograph versus Zhang's guideline in the Labour Progression Study (LaPS): a multicentre, cluster-randomised controlled trial. The Lancet, 2018.
