De fleste har fått øynene opp for de enorme globale konsekvensene av klesforbruket vårt. Hurtigmote, «fast fashion», produseres i et rykende tempo og pumpes rundt i butikker i store deler av verden. Nye kolleksjoner er tilgjengelig med bare et par klikk i nettbutikken. Og til slutt ender enorme mengder klær opp som søppel som ingen vil ha. Hva er veien ut av dette uføret?
– Vi må gå fra hurtige til langsomme klær. Og vi må gå fra global til lokal produksjon, sier Ingun Grimstad Klepp ved SIFO. Hun er Norges eneste professor i klær og bærekraft og en internasjonalt anerkjent forsker innen forbruk av klær.
I en ny bok utforsker Klepp og nettverket av klesforskere det som finnes av gode alternativer til dagens produksjonssystem for klær.
Velkommen til fremtiden med langsomme og lokalt produserte klær!
Ned med farten i hele verdikjeden
Langsomme klær betyr å skru ned farten i hele verdikjeden. Klærne må i første omgang produseres langsommere. Det betyr mer håndverk, mindre masseproduksjon, bedre tid til å prøve modeller, teste ut, designe bedre, og sjekke produktene bedre.
Det vil ikke komme nye klær i butikken hver uke, og de samme tingene er til salgs lenger. Vi får altså et langsommere forbruk der vi ikke skifter ut tingene så fort.
– Vi må skru ned farten og bruke tingene lenger og mer, slik at vi får tid til å bli kjent med dem og glad i dem, sier Klepp.
Tenk på farfars blådress og mors bunad og strikkegenser, som gjerne er de eldste plaggene vi eier. Klær vi har gode minner knyttet til og aldri ville finne på å kaste i søpla.
Hjemmeproduksjon og 3D-printing
Strikkegenseren og bunaden er eksempler på plagg som ofte er lokalt produsert. De er produsert direkte der de skal brukes, av mennesker som kjenner kulturen de skal inngå i. Klærne er tilpasset klima, natur og kroppen til brukeren.
Genseren er kanskje hjemmeproduksjon, mens bunaden ofte lages på bestilling. Da blir plagget laget og tilpasset den som bestiller. Dette er en måte å produsere på som vokser i dag, også i Norge, på grunn av ny teknologi, som strikkemaskiner. Nå er dette en form for 3D-printing, selv om strikkemaskiner i seg selv er en eldgammel teknologi.
– Jo mer lokal produksjon, jo bedre mulighet til å utvikle produksjonen videre, sier Klepp.
Mulighetene og teknologien for mer lokal produksjon finnes altså, men hva med råvarene?
Det er mange diskusjoner om klær og miljø. Det meste går i ring, og hjelper ikke. Det eneste systemet som faktisk får ned miljøbelastningen er det lokale. Prisene må opp og mengdene ned. Det vil gi mindre avfall og bedre ressursutnyttelse.– Ingun Grimstad Klepp
Utnytte lokale ressurser
Jakten på råvarene tar oss med ut på jordet og ut i naturen. Og en snartur innom tallerkenen. For til sammenligning vil norske forbrukere gjerne ha norsk mat. Det er stor interesse for lokalmat og lokale ressurser. Kan vi komme dit med klær også?
Den viktigste norske naturressursen for klær er naturlig nok ull. Vi har en full verdikjede for ull, fra sauene på beite, via spinnerier og veverier og strikkefabrikker og ut til kunder, som klær eller garn. Og potensialet er stort for enda bedre utnyttelse av ulla.
Det finnes også muligheter for andre underutnyttede tekstile råvarer, som skinn og pels, fiskeskinn, nesle, lin og viskose fra trevirke.
– Lokale ressurser går tapt hvis det ikke er lokal produksjon. Vi må få opp bruken av lokale råvarer og få produksjonen bedre tilpasset brukerne, sier Klepp.
Langsomme og lokale klær er et alternativ til tekstilbransjens miljøtiltak, som for eksempel handler om resirkulering av fiber. Løsningen er ikke å resirkulere søppelberget, men å slutte å lage søppel.
– Det er mange diskusjoner om klær og miljø. Det meste går i ring, og hjelper ikke. Det eneste systemet som faktisk får ned miljøbelastningen er det lokale. Prisene må opp og mengdene ned. Det vil gi mindre avfall og bedre ressursutnyttelse, sier hun.
Bli selvforsynte med klær
En systemendring må altså til. Men hvordan få med folk? Det er vel ikke realistisk at alle begynner å strikke sine egne klær?
Det er mye på gang både her hjemme og ute i den store verden, forteller Klepp. Blant annet en bevegelse som kalles Fibershed, som startet i California. Målet er at California skal kunne bli selvforsynt med fiber og fargestoffer til klær. Det finnes både sauer, bomull og det viktige fargestoffet indigo der, og det skal bli mulig for de som vil å bare ha klær fra California.
– Det trenger ikke være slik at alle mennesker lager sine egne klær. Men hvis vi kan øke graden av lokalproduksjon noe, det vil likevel monne mye, sier Klepp.
Samtidig foregår det mye forskning. Er dette mulig og ønskelig å få til? Hvor mye landareal må vi bruke? Hva slags klær skal vi lage, og hvor lenge må vi bruke klærne?
Grasrotbevegelse mot klesindustrien
– Vi har et marked i Norge for lokalt produserte klær. Dessuten er lokal produksjon et godt utprøvd system, det er jo slik det var før.
Det er en stor frustrasjon rundt klesindustrien og altfor lite løsninger. Lokale og langsomme klær er et realistisk, eksisterende alternativ. Dette er endelig noe som funker!– Ingun Grimstad Klepp
– Det er en virkning i seg selv at mange nå sier stopp til klesindustrien, og heller vil lage langsomme og varige klær her hjemme. Det er en grasrotbevegelse, sier hun.
– Det er en stor frustrasjon rundt klesindustrien og altfor få løsninger. Lokale og langsomme klær er et realistisk, eksisterende alternativ. Dette er endelig noe som funker! Det er bare å begynne. Det er vind i seilene, markedene er bra, mange andre land vil gjerne lære av oss. Derfor har det internasjonalt anerkjente forlaget bedt oss om å skrive denne boken, avslutter Klepp.
Referanse
Klepp, Ingun Grimstad og Tobiasson, Tone Skårdal (red.): Local, Slow and Sustainable Fashion. Wool as a Fabric for Change (springer.com). Palgrave Macmillan 2022
Boken handler om hvordan vi kan organisere lokale ressurser på en bedre måte enn i dag. Den springer ut av det tidligere SIFO-prosjektet KRUS, som handlet om ressursutnyttelse av norsk ull.
