Korleis møter barnevernet minoritetsjenter utsett for vald og sterk kontroll?

Ei jente som sit mellom to tre.

Dei siste 20 åra har det vore aukande offentleg merksemd rundt tenåringsjenter med innvandrarbakgrunn som treng hjelp på grunn av tvangsekteskap, æresrelatert vald og streng kontroll i heimen. Sjølv om det i denne perioden er samla mykje kompetanse om temaet i ulike delar av barnevernet, har me avgrensa kunnskap om arbeidet til barnevernet.

No har NOVA-forskarane Anja Bredal og Eli Ramsvik Melbyved ved OsloMet utført ein studie der dei har sett på kva erfaringar dei unge jentene, barnevernstilsette og beredskaps- og fosterheimsforeldra har gjort seg, og kva for nokre spesielle utfordringar dei står overfor.

Portrett av Anja Bredal.

Erfaringane til jentene

Dei unge kvinnene som forskarane har intervjua, har ulik landsbakgrunn og butid i Noreg og familiane deira har varierande sosioøkonomisk status. Alle har opplevd sterkt avgrensande kontroll og psykisk eller fysisk vald etter at dei nærma seg eller kom i puberteten.

– Kontroll av kvinners seksualitet og bekymring for æra til familien er ein sentral dimensjon ved rasjonaliteten til valden, sjølv om valdsutøvinga òg kan ha samanheng med rus, psykisk uhelse og traume hos utøvar, seier Bredal som presiserer at studien ikkje seier noko om omfanget av vald og kontroll.

Krevjande grensedragning

Sakene som ikkje handlar om fysisk vald, byr på nokre særskilde utfordringar for barneverntenesta. Ifølgje forskarane er dette saker som saksbehandlarar både er opptekne av og strevar med.

– Fleire er i villreie om kvar grensa går mellom kva som er ein streng oppvekst og kva som kan karakteriserast som omsorgssvikt i samsvar med barnevernlova, forklarer Bredal.

– Dette er då også spørsmål som langt frå er avklart frå styresmaktenes side, og som me treng ein barnevernfagleg og rettsleg diskusjon om, seier ho.

Om studien

Utgangspunktet for studien var ønsket til Barne- og likestillingsdepartementet om forskingsbasert kunnskap om arbeidet til barnevernet med jenter som er utsette for vald og/eller streng kontroll i minoritetsfamiliar.

Formålet har vore å gjera tilbodet barnevernet hadde til jentene og familiane deira betre.

Datamaterialet har bestått av kvalitative intervju med unge kvinner med barnevernserfaring, og med tilsette i den kommunale barneverntenesta, fosterheimstenesta og inntakseiningar i det statlege barnevernet og dessutan fosterheim og barnevernsinstitusjonar – til saman i alt 72 personar.

Ikkje uvanleg at jentene ombestemmer seg

Forskarane finn eit mønster i det dei tilsette i det kommunale barnevernet og i plasseringstiltaka fortel. Det handlar om jenter som fortel om kontroll og vald, for så å trekkja tilbake det dei har sagt – og om jenter som blir plasserte utanfor heimen fordi dei er redde for represaliar, og som så vil flytta tilbake igjen etter kort tid. Dette kan skje både tidleg i forløpet eller etter plassering. Desse vekslingane er vanskelege å handtera for barnevernet.

Her har barneverntenesta ei sentral utfordring i å hindra at jenta trekkjer tilbake historia si som følgje av press frå familien eller manglande støtte frå barnevernet, påpeikar forskarane. Dei må forstå posisjonen til jenta i familiehierarkiet, der ho i kraft av sin alder og kjønn er nedst.

Samtidig påpeikar Bredal at vekslinga til jentene ikkje alltid er til å unngå, og at det speglar den komplekse livssituasjonen dei er i.

– Barnevernet må vera førebudd på at dette kan skje, og bruka alle høve til å halda døra til jenta og familien open, understrekar ho.

– Dersom saka må leggjast bort fordi jenta trekkjer tilbake det ho har fortalt, bør ein leggja bort med bekymring, slik at ho kan opnast igjen etter seks månader.

Studien viser at dialog med foreldra er ei vesentleg utfordring, også i lys av vekslinga til jentene. Medan nokon har opplevd så grove krenkingar og truslar at dei ikkje ser noka moglegheit for gjenforeining, er det i andre saker potensial for endring.

Bredal påpeikar at jenter som opplever ufridom heime, like fullt kan vera glad i og knytt til familien.

Fellesmøte mellom jenta og foreldra bør ikkje brukast tidleg i saka, fordi ho då er svært sårbar og ofte ikkje vil klara å stå imot når foreldra pressar henne til å trekkja tilbake det ho har sagt.

I rapporten fortel barnevernstilsette at dei har erfaringar med at nokre foreldre strammar inn kontrollen fordi dei er redde og manglar kunnskap om det norske samfunn og ungdomskultur. Dei ser for seg at dottera er heilt ute og køyra, medan jenta sjølv opplever at ho har det superstrengt heime.

Etter kvart byrjar ho kanskje å lura seg unna og å lyga for å få litt større handlingsrom. Så reagerer foreldra med vald når dei avslører henne. Dei oppfattar at dei er i ferd med å mista henne, medan jenta berre ønskjer å få litt meir fridom og litt mindre hierarki, utan å måtta gi avkall på familiefellesskapen og tilhøyrselen der.

Belastande tryggingstiltak

Jenter som blir plasserte utanfor heimen, kan vera prega av sterk frykt for og sakn etter familien. Strenge tryggingstiltak er med på å forsterka einsemda. Både saknet av og press frå familien kan medføra at jenta kontaktar familien, nokre gonger bak ryggen til hjelparane.

– Dette er jenter som har flykta frå sterk kontroll og ufridom. Både dei unge kvinnene og erfarne barnevernsarbeidarar me har intervjua, understrekar at ein må samarbeida med jenta om å finna realistiske tiltak som ikkje opplevast som å flytta frå eitt fengsel til eit anna, fortel Bredal.

Forskarane finn at medvitet og kunnskapsnivået om tryggleik varierer i barneverntenesta. Medan nokre barneverntenester burde ta risiko meir på alvor, åtvarar forskarane òg mot å overdriva trusselnivået.

– Det er behov for meir kompetanse på korleis ein skal kartleggja, vurdera og handtera risiko i kvar enkelt sak, inkludert samarbeid og arbeidsdeling med politiet.

– Å jobba med familien bør sjåast som ein viktig del av tryggingsarbeidet. Dialog med foreldra er nødvendig for at dei skal slutta å leita etter og presse jenta tilbake, og for å sikra at ho ikkje blir utsett for fare dersom ho vel å flytta heim igjen, avsluttar Bredal.

Referanse

Bredal, A., & Melby, E.R. (2018): Sårbarheit og styrke. Møtet til barnevernet med minoritetsjenter utsett for vald og sterk kontroll. NOVA Rapport 9/18 (oda.oslomet.no).

Les meir om Novas forsking om vald i nære relasjonar (uni.oslomet.no).

Denne artikkelen vart opphavleg publisert på hioa.no 9. september 2018.

Kontakt

Laster inn ...
Publisert: 11.09.2018
Sist oppdatert: 19.07.2023
Tekst: Halvard Dyb
Foto: colourbox.com

Relatert forsking

Mor og datter sitter sammen på gresset i en park med ryggen til. I bakgrunnen sitter og står flere andre personer.
Minoritetsforeldre opplever krysspress

Mange minoritetsforeldre er bekymret for at barna ikke skal passe inn. Samtidig er de opptatt av at barna skal føle tilhørighet til det etniske eller religiøse fellesskapet.

jenter i bymiljø
Slik håndterer muslimske jenter negativ sosial kontroll

Ny forskning viser hvordan unge muslimske jenter håndterer at andre forsøker å sette begrensninger for hvordan de lever sine liv.

Demonstrasjon mot barnevernet.
Har norsk barnevern et ufortjent dårlig rykte?

Kritikken mot norsk barnevern er blåst opp, men deler av kritikken er berettiget, mener OsloMet-forskere.

Illustrasjonsbilde tre ungdommer i et rom foran et stort vindu, to sitter én står
Unge hasjbrukarar slit på fleire område

Ungdata-tala for 2018 viser at cannabisbruken aukar i heile landet.