Korleis møter barnevernet minoritetsjenter utsett for vald og sterk kontroll?

Dei siste 20 åra har det vore aukande offentleg merksemd rundt tenåringsjenter med innvandrarbakgrunn som treng hjelp på grunn av tvangsekteskap, æresrelatert vald og streng kontroll i heimen. Sjølv om det i denne perioden er samla mykje kompetanse om temaet i ulike delar av barnevernet, har me avgrensa kunnskap om arbeidet til barnevernet.

No har NOVA-forskarane Anja Bredal og Eli Ramsvik Melbyved ved OsloMet utført ein studie der dei har sett på kva erfaringar dei unge jentene, barnevernstilsette og beredskaps- og fosterheimsforeldra har gjort seg, og kva for nokre spesielle utfordringar dei står overfor.

Erfaringane til jentene

Dei unge kvinnene som forskarane har intervjua, har ulik landsbakgrunn og butid i Noreg og familiane deira har varierande sosioøkonomisk status. Alle har opplevd sterkt avgrensande kontroll og psykisk eller fysisk vald etter at dei nærma seg eller kom i puberteten.

– Kontroll av kvinners seksualitet og bekymring for æra til familien er ein sentral dimensjon ved rasjonaliteten til valden, sjølv om valdsutøvinga òg kan ha samanheng med rus, psykisk uhelse og traume hos utøvar, seier Bredal som presiserer at studien ikkje seier noko om omfanget av vald og kontroll.

Krevjande grensedragning

Sakene som ikkje handlar om fysisk vald, byr på nokre særskilde utfordringar for barneverntenesta. Ifølgje forskarane er dette saker som saksbehandlarar både er opptekne av og strevar med.

– Fleire er i villreie om kvar grensa går mellom kva som er ein streng oppvekst og kva som kan karakteriserast som omsorgssvikt i samsvar med barnevernlova, forklarer Bredal.

– Dette er då også spørsmål som langt frå er avklart frå styresmaktenes side, og som me treng ein barnevernfagleg og rettsleg diskusjon om, seier ho.

Ikkje uvanleg at jentene ombestemmer seg

Forskarane finn eit mønster i det dei tilsette i det kommunale barnevernet og i plasseringstiltaka fortel. Det handlar om jenter som fortel om kontroll og vald, for så å trekkja tilbake det dei har sagt – og om jenter som blir plasserte utanfor heimen fordi dei er redde for represaliar, og som så vil flytta tilbake igjen etter kort tid. Dette kan skje både tidleg i forløpet eller etter plassering. Desse vekslingane er vanskelege å handtera for barnevernet.

Her har barneverntenesta ei sentral utfordring i å hindra at jenta trekkjer tilbake historia si som følgje av press frå familien eller manglande støtte frå barnevernet, påpeikar forskarane. Dei må forstå posisjonen til jenta i familiehierarkiet, der ho i kraft av sin alder og kjønn er nedst.

Samtidig påpeikar Bredal at vekslinga til jentene ikkje alltid er til å unngå, og at det speglar den komplekse livssituasjonen dei er i.

Fleire er i villreie om kvar grensa går mellom kva som er streng oppvekst og kva som er omsorgssvikt – Anja Bredal

– Barnevernet må vera førebudd på at dette kan skje, og bruka alle høve til å halda døra til jenta og familien open, understrekar ho.

– Dersom saka må leggjast bort fordi jenta trekkjer tilbake det ho har fortalt, bør ein leggja bort med bekymring, slik at ho kan opnast igjen etter seks månader.

Studien viser at dialog med foreldra er ei vesentleg utfordring, også i lys av vekslinga til jentene. Medan nokon har opplevd så grove krenkingar og truslar at dei ikkje ser noka moglegheit for gjenforeining, er det i andre saker potensial for endring.

Bredal påpeikar at jenter som opplever ufridom heime, like fullt kan vera glad i og knytt til familien.

Fellesmøte mellom jenta og foreldra bør ikkje brukast tidleg i saka, fordi ho då er svært sårbar og ofte ikkje vil klara å stå imot når foreldra pressar henne til å trekkja tilbake det ho har sagt.

I rapporten fortel barnevernstilsette at dei har erfaringar med at nokre foreldre strammar inn kontrollen fordi dei er redde og manglar kunnskap om det norske samfunn og ungdomskultur. Dei ser for seg at dottera er heilt ute og køyra, medan jenta sjølv opplever at ho har det superstrengt heime.

Etter kvart byrjar ho kanskje å lura seg unna og å lyga for å få litt større handlingsrom. Så reagerer foreldra med vald når dei avslører henne. Dei oppfattar at dei er i ferd med å mista henne, medan jenta berre ønskjer å få litt meir fridom og litt mindre hierarki, utan å måtta gi avkall på familiefellesskapen og tilhøyrselen der.

Belastande tryggingstiltak

Jenter som blir plasserte utanfor heimen, kan vera prega av sterk frykt for og sakn etter familien. Strenge tryggingstiltak er med på å forsterka einsemda. Både saknet av og press frå familien kan medføra at jenta kontaktar familien, nokre gonger bak ryggen til hjelparane.

– Dette er jenter som har flykta frå sterk kontroll og ufridom. Både dei unge kvinnene og erfarne barnevernsarbeidarar me har intervjua, understrekar at ein må samarbeida med jenta om å finna realistiske tiltak som ikkje opplevast som å flytta frå eitt fengsel til eit anna, fortel Bredal.

Forskarane finn at medvitet og kunnskapsnivået om tryggleik varierer i barneverntenesta. Medan nokre barneverntenester burde ta risiko meir på alvor, åtvarar forskarane òg mot å overdriva trusselnivået.

– Det er behov for meir kompetanse på korleis ein skal kartleggja, vurdera og handtera risiko i kvar enkelt sak, inkludert samarbeid og arbeidsdeling med politiet.

– Å jobba med familien bør sjåast som ein viktig del av tryggingsarbeidet. Dialog med foreldra er nødvendig for at dei skal slutta å leita etter og presse jenta tilbake, og for å sikra at ho ikkje blir utsett for fare dersom ho vel å flytta heim igjen, avsluttar Bredal.

Referanse

Bredal, A., & Melby, E.R. (2018): Sårbarheit og styrke. Møtet til barnevernet med minoritetsjenter utsett for vald og sterk kontroll. NOVA Rapport 9/18 (oda.oslomet.no).

Les meir om Novas forsking om vald i nære relasjonar (uni.oslomet.no).

Denne artikkelen vart opphavleg publisert på hioa.no 9. september 2018.