Nesten alle innsamlete klær havner utenfor Norge. Hva kan vi gjøre med det?

Vi har alle sett bergene med tekstilavfall – rester fra vestlige lands klesforbruk – i land som Ghana eller Chile. Hva kan de rike landene gjøre for å hindre bruktklærne våre å komme på avveie?

Store deler av klesavfallet stammer fra rike byer i den vestlige verden. En ny studie ser på hva ni ulike byer gjør med brukte tekstiler, og kommer med forslag til bedre håndtering av tekstilene som innbyggerne har kvittet seg med. Studien har tolv forfattere fra ni ulike land, og er publisert i tidsskriftet Nature Cities.

97 prosent går ut av landet

Oslo er en av byene i undersøkelsen. Her i landet går 60 prosent av de brukte tekstilene rett i søpla, og mye av dette er brukbart.

Resten blir samlet inn i kleskonteinere fra veldedige organisasjoner, som UFF eller Fretex. Hele 97 prosent av de innsamlede tekstilene blir eksportert ut av landet. Det er altså under tre prosent av de innleverte klærne som kler kropper her i Norge.

– Klessystemet vårt, med innsamling av klær fra veldedige organisasjoner, er basert på et mye lavere klesforbruk. Denne modellen er utdatert, sier Irene Maldini, klesforsker tilknyttet Forbruksforskningsinstituttet SIFO, OsloMet.

– Dette er globalt problem, og hele systemet trenger et redesign, sier hun.

Det er lite regulering på nasjonalt nivå i landene som er med i undersøkelsen, og derfor er det stort potensiale for at de store byene kan gjøre en innsats for å få ned eksporten av klær.

– Byer må sette klarere mål for gjenbruk enn bare et mål om å øke sirkulærøkonomien, slik det står i mange bærekraftstrategier, sier SIFO-kollega Kirsi Laitala.

Hva gjør Oslo?

– Vi foreslår at lokale myndigheter involverer seg mer i å gjøre gjenbruk og reparasjon enklere og mer tilgjengelig, sier Laitala.

Det kan for eksempel være å tilrettelegge for lokale arrangementer, som klesbyttedager og reparasjonsverksteder.

– I Oslo har noen av bibliotekene symaskiner til utlån, og dette er helt unikt for Norge, sier hun.

Irene Maldini har til sammenlikning studert lokale ordninger i Amsterdam. Her får blant annet innbyggere med lav inntekt rabatt på ulike reparasjonsordninger. Dessuten støtter lokale myndigheter opp om arrangementer som handler mindre om penger og forbruk, men mer om reduksjon og reparasjon.

Bedre og mindre forbruk

Veien mot et mer bærekraftig klesforbruk går både gjennom bedre forbruk og mindre forbruk.

Bedre forbruk handler om å ta godt vare på klærne for å få dem til å vare lenger, ha oversikt over hva vi har i skapet, kjøpe klær i gode materialer og gi klær vi ikke selv bruker opp videre til gjenbruk. Her er det viktig med gode systemer så klærne kan gjenbrukes lokalt og ikke sendes ut av landet.

– Det beste er jo at den første eieren bruker opp klærne og at det ikke er behov for gjenbruk. Det er ikke alltid mulig, så i de tilfellene bør brukbare klær gis videre. I tillegg bør det være mulig å levere utslitte klær til resirkulering, sier Laitala.

Mindre forbruk handler rett og slett om mengdene som kommer inn i landet.

– Det er nok klær i verden. Dette er et politisk og globalt problem, som handler om at distribusjonen av klær må bli bedre. Norge eksporterer mye brukte klær, men ikke nødvendigvis de klærne som folk i Afrika faktisk trenger. Det ender i stedet opp som søppel, sier Maldini.

Klesforskerne ved SIFO er klare på at det er den store økningen i mengdene klær i syntetiske materialer, fast fashion, som skaper de store søppelproblemene.

Kan regulere hvor folk handler

Forskerne bak studien mener at lokale myndigheter har potensiale til å gjøre mer enn i dag for å bidra til at det kjøpes færre nye klær. Bedre byplanlegging med vekt på lokale initiativ i stedet for store handlesentra, kan bidra til at færre blir fristet til å bruke shopping som hobby.

– Myndighetene har for eksempel muligheten til å regulere hvor mye reklamer som vises i byen, og hvor de vises, sier Laitala.

– Byer overlater mye av styringen til bedriftene, og burde ta bedre styring selv, supplerer Maldini.

Myndighetene kan også gjøre det lettere økonomisk for selskaper som driver sirkulært.

– Hvor mange handlesentre vil vi ha, og hvor mange handlegater? Lokale myndigheter kan regulere hva som blir handlestrøk, og gjøre ulike økonomiske tiltak som gjør det billigere for bedrifter som driver med gjenbruk og reparasjon, for eksempel billige lokaler, sier Laitala.

Blant forslagene er også å tilby lokale entreprenører opplæring i sirkulære forretningsmodeller, tilby billig eller gratis husleie, lave skatter, tilskudd og stipender, samt å løfte fram aktivitetene i kommunens informasjonskanaler.

Nasjonale reguleringer

Forskerne innrømmer at sterke økonomiske interesser kan gjøre det vanskelig for lokale myndigheter å regulere handel. De mest effektive tiltakene må gjøres nasjonalt og ikke bare lokalt.

– Det kunne for eksempel vært ulike nivåer av skatt basert på type produkter, foreslår de.

Bedre opplæring i vedlikehold og reparasjon gjennom skole og utdanning er også et tiltak som bør komme nasjonalt.

Må håndtere tekstilavfall

Noe av det viktigste byene kan gjøre er å finne gode lokale systemer for å håndtere brukte tekstiler. Fra januar 2025 må alle europeiske byer ta imot innbyggernes tekstilavfall på lik linje med glass, papir og liknende.

I Norge samles allerede mye inn gjennom gjenbrukskonteinerne til de veldedige organisasjonene og på gjenvinningsstasjonene. Mange av landene i undersøkelsen mangler slike ordninger.

– Byene må finne ut hvordan de skal håndtere tekstilavfallet og legge til rette for lokalt gjenbruk, sier Maldini.