Oljearbeidere skeptiske til "grønt skifte"

– Generelt kan vi si at oljearbeidere er skeptiske til begrepet "det grønne skiftet" fordi de opplever det som vagt og floskelaktig, sier David Jordhus Lier.

Jordhus-Lier har sammen med Andreas Ytterstad forsket på debatten omkring oljearbeidere og har intervjuet i overkant av 40 oljearbeidere mellom 2018 og 2019.

– Begrepet inneholder forventninger om at oljearbeidere som en gruppe skal snu opp ned på livene sine, sier Jordhus-Lier.

Tilspisset debatt i 2019

Forsker Andreas Ytterstad har sett en utvikling i mediene siden 2017 der debatten omkring olje- og gassindustrien har blitt stadig mer polarisert.

– Jeg har gått gjennom rundt 330 saker som inneholder "klima" og "oljearbeidere" fra media siden 2017 og jeg kan fastslå at 2019 var det store året for klimasaker, sier Ytterstad.

I året 2019 var det en firedobling av antallet saker om klima og oljearbeidere. Men selv om oljearbeidere stadig ble omtalt var det sjeldent vi fikk deres stemme i debatten om det grønne skiftet.

– Blir oljearbeiderne selv hørt i media? Det korte svaret på det er nei. Oljearbeidere oppfatter at de har gått fra å være velferdsstatens helter til å bli klimakrisens skurker, sier Ytterstad.

– Alle vet at olje og gass er begrensede ressurser

Oljearbeider og stifter av arbeiderpartilaget Oljeindustriens Arbeidersamfunn, Idar Martin Herland, savner en konkretisering av "det grønne skiftet".

– Om man kan fylle det grønne skiftet med et innhold og tiltak, så blir det spiselig og forståelig, sier Herland.

Herland sier han savner realisme i debatten om det grønne skiftet og forstår at kollegaer føler på frustrasjon i møtet med begrepet.

– Vi oljearbeidere vet at verden er avhengige av fossile kilder som energikilde, og ikke minst som råstoff til mye av det vi alle omgir oss med i hverdagen vår. Å kutte bruken av fossile kilder er ikke mulig før alternativene er på plass, mener Herland.

Herland sier oljearbeidere også forstår at man finne på noe annet enn olje og gass etter hvert. Spørsmålet er hva dette "noe andre" er.

– Alle vet at olje og gass er begrensede ressurser som vi vil bruke opp. Men man må være realistiske. Erstatningene må være bærekraftige og realistiske, sier han.

Hva skjedde i mediebildet i 2019?

– I 2019 får vi det vi kaller et «devil shift», eller en skurkifisering. Da ble oljearbeideren presentert som skurken i fortellingen, forteller Ytterstad.

Fortellingen Ytterstad beskriver handlet om at oljeindustrien er med på å ødelegge jorda.

10. august 2019 skriver Sara Elvelund Sandvik om "Oljeskam" på NRK Ytring (nrk.no): "Ingenting er verre enn klimakrisa, og den er visst mi skuld. Eg jobbar i oljebransjen".

Oljearbeider Idar Martin Herland laget på sin side en profilbilderamme på Facebook med tittelen "Stolt oljearbeider".

– Rammen ble mye brukt av oljearbeidere på Facebook, og skapte i sin tur Facebook-gruppen med samme navn. Engasjementet vårt ble videre fanget opp av media, både i Norge og utlandet, forteller han.

Facebook-gruppen som oppstod ble et motsvar til "oljeskammen" flere følte på.

– Stoltheten kommer i opposisjon til skammen. I fokusgruppeintervjuene som ble gjort med oljearbeidere i 2018 og 2019 er det flere som snakker om en opplevelse av å gå fra helt til skurk. Og det er en opplevelse som har vart i flere år, sier forsker Andreas Ytterstad.

I 2017 så det fremdeles ut som om det skulle være en fortsatt nedgang i oljen, og da kunne forskerne se at det var flere oljearbeidere som etterspurte grønne arbeidsplasser.

– Men hva skjer når olje blir veldig lønnsomt allikevel? Da er det ikke like troverdig å si at grønne arbeidsplasser og havvind er den nye oljen lengre, sier Ytterstad.

I perioden 2015-2017 foregikk det en debatt innad i fagbevegelsen mellom industriforbund og representanter fra andre sektorer om klimapolitiske veivalg og dilemmaer i oljepolitikken. Ytterstad beskriver en polarisering om oljepolitikken rundt LO-kongressen i 2017.

Man skal ikke tvinge oljearbeidere til å velge mellom planeten eller jobben sin – Andreas Ytterstad

– Selv representantene for industriforbundene påvirkes av den offentlige samtalen, og da vi møtte oljearbeidere i 2019 var det tydelig at skolestreikene for klima var med å forme samtalen, sier forsker David Jordhus-Lier.

Oljearbeider Idar Martin Herland syntes også debatten har blitt for polarisert, der man enten er for full stans eller full oljeproduksjon.

– Vi burde heller diskutert hvor de åtte literne som går med til å produsere mobiltelefonen din skal komme fra. Eller hvor de 20 literne man trenger for å lage et elbildekk skal produseres. For ikke å snakke om resten av elbilen, sier Herland.

Skeptiske til politikere - ikke grønne jobber

Forskerne noterte seg en skepsis til politikere blant oljearbeiderne under intervjurundene. Særlig så de skepsis mot ungdomspartier og miljøpartier.

– Vi ble overrasket over hvor skeptiske oljearbeiderne var til politikerne, som ofte ble beskrevet som urealistiske og altfor villige til å bruke pisk i stedet for gulrot, sier Jordhus-Lier.

Ifølge Jordhus-Lier var det særlig skepsis mot ungdomspartiene og miljøpartiene. Forskerne hadde i utgangspunktet inntrykk av at oljearbeiderne ikke ønsket særlig innblanding fra politikere i deres arbeid, selv om redningspakker til en kriserammet oljebransje var ønsket. Forskerne konkluderte med at oljearbeiderne ønsker politikere som støttespillere, samtidig som de er skeptiske til politiske grep som begrenser bransjen deres.

– Mange tar til orde for at oljeindustrien i Norge skal stenge oljekranene. Da går vi fra å være en oljeprodusent til å bli en ren oljekonsument, og det gir ingen miljøeffekt fordi vi vet at produksjonen ellers i verden har lavere standard både på miljø og arbeidervern, sier oljearbeider Herland.

Herland mener ikke at oljearbeidere er ensidig negative til en overgang til "grønne jobber", så lenge det er snakk om "fornuftige" jobber.

– Hydrogenproduksjon, karbonfangst og lagring, havvind og ammoniakkproduksjon er felter der vi har kompetanse, sier Herland.

Miljøpartier som motstandere

Jordhus-Lier sier at Miljøpartiet de Grønne representerer en hovedmotstander for oljearbeiderne i klimadebatten.

– De representer det urbane, de unge og klimaaktivistene – på ulike måter motpoler til arbeidere i oljeindustrien. Oljearbeiderne har lav toleranse i den industrielle hverdagen for slagord som "morgendagens helter" eller "100.000 klimajobber". De karikeres ofte på en litt nedlatende måte, sier Jordhus-Lier.

Men oljearbeidere kan ikke omtales som en homogen gruppe heller. Jordhus-Lier tror et viktig skille mellom ulike ansatte i sektoren er hvordan de ser på sin egen fremtid i bransjen etter et tenkt grønt skifte.

– Visse grupper opplever at det har en type kompetanse og en omstillingsdyktighet som gjør dem godt rustet for jobb i andre bransjer. Andre har vanskeligheter for å se en karriere utenfor oljebransjen, sier han.

Jordhus-Lier tror at det er vanskeligere å være med på en utfasing av oljeindustrien dersom man føler seg sårbar i arbeidsmarkedet ellers.

Ikke et oljearbeiderproblem

Andreas Ytterstad etterspør, i likhet med Herland, tydeligere grep for å til et grønt skifte. Han mener det ikke holder å legge ansvaret over på oljearbeidere.

– Det å si at dette bare er et oljearbeiderproblem er helt feil. Hele vårt samfunn er organisert rundt olja. Så om man skal bort fra olja må man slutte å single ut oljearbeidere og det de gjør og heller snakke om samfunnets energiomlegging , sier han.

Å skyve ansvaret over på oljearbeidere for å ta dette grepet er heller ikke riktig, ifølge Ytterstad.

– Man skal ikke tvinge oljearbeidere til å velge mellom planeten eller jobben sin. Enten familien sin eller fremtiden til alle. Det er ekstremt brutalt, sier han.

Ytterstad tror denne brutaliteten er en realitet så lenge det ikke er planer, store investeringer i nye arbeidsplasser og politikk som synliggjør et reelt skifte.

– Det skaper en form for kynisme som jeg tror er farlig, sier han.