– Vi har forsket på hvordan byer tar i bruk teknologi for å involvere innbyggerne i byutvikling, sier Sissel Hovik.
Hovik er en av forskerne bak boka “Citizen Participation in the Information Society. Comparing modes and blends of participatory channels in urban development” (springer.com).
Forskerne har sett på hvordan kommuner jobber med å engasjere innbyggerne digitalt i byutvikling og har sammenlignet Melbourne, Madrid og Oslo.
– Myndighetene ønsker å finne gode og effektive løsninger, for eksempel på hvordan en park eller en plass skal utformes og hvilke tjenester som skal tilbys eller utvikles, ved å engasjere innbyggerne i disse sakene, sier Hovik.
Kommunene ønsker også å legitimere politikken som føres blant de berørte innbyggerne gjennom medvirkningen.
Slik gir publikum innspill i Oslo
– Kommunene i Norge forsøker å involvere innbyggerne på mange ulike måter, også ut over lovpålagte ordninger, slik som høringer i plansaker og initiativrett gjennom «Min sak». Stadig flere kommuner tar i bruk digitale kanaler. I prosjektet har vi sett på Oslo kommune og bydel Gamle Oslo, forteller Hovik.
«Si din mening» er en slik digital høringskanal for plansaker i Oslo. Bydel Gamle Oslo bruker den digitale plattformen «Gamle Oslo involverer», der innbyggerne kan uttale seg om innholdet i planen for områdeløftet Grønland og Tøyen, eller være med å bestemme hvilke prosjekter områdeløftet skal finansiere gjennom deltakende budsjettering.
Hvilke saker kan innbyggerne påvirke?
– I konkrete spørsmål som utforming av et torg eller en plass vil bydelsadministrasjon og etater ofte høre på innspill fra innbyggerne, og også ta hensyn til disse i utformingen av stedet, sier Hovik.
I slike saker mener Hovik at innbyggerne vil kunne ha en innvirkning.
– I andre saker, som det er mulig å argumentere for at har større betydning for de mest sårbare beboerne, for eksempel barn og unge, så må innbyggere bruke andre midler for å få satt saken på dagsorden, sier Hovik.
Eksempler på slike saker er flerbrukshaller for idrett og utvidet skolegård.
Sissel Hovik forsker på hvordan bymyndigheter sikrer medvirkning ved hjelp av digitale verktøy. Foto: Eivind Røhne, OsloMet
– Blant personer forskerne har snakket med vurderes kontakt med politikerne som mest effektivt for å bli hørt. Men i slike saker benyttes også både formelle «by-initierte» kanaler, tradisjonelle massemedier, sosiale medier og aksjoner, sier Hovik.
– Skal vi tro de vi har snakket med blant politikere og administrasjon i de tre byene, så er direkte kontakt med politikere den kontaktformen som gir størst innflytelse. Vår analyse av aktive innbyggere peker i samme retning, sier Hovik.
Oslo mangler en felles plattform
I boka sammenligner forskerne medvirkning i byutvikling i tre ulike byer: Oslo, Madrid og Melbourne.
– Madrid og Melbourne har innført felles digitale plattformer som legger opp til mer omfattende digital innbyggerinvolvering enn det Oslo har. I boka beskriver vi Oslos tilnærming til digital deltakelse som brokete, sier Hovik.
Hva gjør Oslos tilnærming brokete sammenlignet med de andre byene?
– Det at Oslo har innført ulike digitale løsninger for ulike saker, gjør de digitale løsningene både oppstykket og usammenhengende. Dette til forskjell fra de to andre byene, som samler ulike prosesser – som høringer, forslag og deltakende budsjettering - innenfor samme digitale plattform.
Gamle Oslo kjenner seg igjen i beskrivelsen
Stina Lindholm og Maja Bakkehaug i Bydel Gamle Oslo er enige i at det er mange plattformer.
– Det er ulike bydeler og etater som har ansvar for medvirkning fra befolkningen i de ulike sakene. Ofte har utbyggeren og Plan- og bygningsetaten ansvaret for medvirkning i prosjekter de jobber med, og vi har ansvaret i andre saker, slik som oppgradering av parker, sier Lindholm.
Når bydelen selv oppgraderer en park er det bydelen som samler inn innspill fra publikum. Da benyttes gjerne egne digitale løsninger som «Gamle Oslo involverer», kombinert med folkemøter og ambassadører.
– Bydel Gamle Oslo var tidlig ute med digitale løsninger for medvirkning i Oslo. Plan- og bygningsetaten har noen andre løsninger og Bydel Alna har noen. Vi jobber med å samkjøre mer, men det tar tid og det er en stor prosess, sier Bakkehaug.
Dersom det skulle vært én felles plattform for alle medvirkningssaker i Oslo er dette noe som må bestemmes hos kommunen.
Bruker ambassadører for å nå ut
Oslo kommune og bydel Gamle Oslo spesielt har vært opptatt av å engasjere «de stille stemmene» i byutviklingen. Med «de stille stemmene» mener de representanter for grupper som vanligvis ikke blir hørt gjennom tradisjonelle medvirkningsformer slik som høringer, folkemøter, aktivisme, media, organisasjoner og lobbyvirksomhet.
– Oslo kommune og Gamle Oslo benytter ulike tiltak for å nå ut til nye grupper, slik som ungdom, ulike grupper av innvandrere og beboere i kommunale boliger. Det ser ut til at de i noen grad har lyktes med det. Men sakene de blir invitert til å si noe om er begrenset, noe som preger medvirkningsordningene i Oslo, sier Hovik.
Bydel Gamle Oslo har forsøkt å engasjere «de stille stemmene» gjennom bruken av «medvirkningsambassadører».
– Dette er personer som selv tilhører underrepresenterte grupper, og som bydelen engasjerer for å mobilisere og motivere andre til å delta, og å bistå dem i bruk av plattformen «Gamle Oslo involverer». Ifølge bydelens egen evaluering, har dette tiltaket bidratt til at de når ut til innbyggergrupper de ellers ikke ville nådd.
– Legger til rette for superdeltakere
Hovik bekymrer seg for at de digitale kanalene kan bidra til å forsterke forskjellene mellom de som allerede er sterkt representert i byutviklingen og «de stille stemmene».
– De digitale medvirkningsordningene legger til rette for det andre har omtalt som «superdeltakere», sier Hovik.
Det er gjerne de som fra før benytter seg av flere eksisterende kanaler som også tar i bruk de nye digitale kanalene.
– Altså er det en risiko for at utviklingen innen IKT og sosiale medier heller forsterker forskjellene enn å minske dem, sier Hovik.
Superdeltakerne er gjerne ressurssterke og orienterer seg godt om hvilke kanaler som kan brukes for å påvirke byutviklingen.
Hovik forteller at Madrids digitale løsninger gjør det mulig for de lokale myndighetene å nå ut til flere og involvere flere bredere enn før, men at de ikke har klart å eliminere forskjellene i deltakelse. Det er store forskjeller i befolkningen på digital kompetanse og dermed mulighet til å delta.
Superdeltakere kan være et gode
Lindholm og Bakkehaug i Bydel Gamle Oslo kjenner seg også igjen i det forsker Sissel Hovik beskriver som «superdeltakere». Altså enkeltpersoner som både involverer og engasjerer seg digitalt og på folkemøtene.
– Ja, absolutt, men det kan være en god ting å ha disse superdeltakerne. De kan brukes som ambassadører til å nå ut til flere, spre engasjementet og informasjon om det vi ønsker innspill på, forteller Lindholm.
