Trine Charlotte Eikrem og Kari Sjøhelle Jevne har forsket mye på skilsmisser og samlivsbrudd mellom foreldre. De har selv savnet mer forskning på de foreldrene som i stor grad greier å samarbeide om barna og skjerme dem for konflikt gjennom bruddet.
– De aller fleste foreldrene som går gjennom en skilsmisse, klarer det med lite konflikt. Ved tidspunktet vi gjorde datainnsamling gjaldt dette om lag 70 prosent av skilsmissene. Det går med andre ord bra med de fleste, men det snakker vi kanskje litt lite om, sier Eikrem.
Jevne har selv forsket på, og Eikrem har arbeidet med, samlivsbrudd mellom foreldre med mye konflikt. Det er gjerne disse bruddene vi hører mest om. For disse foreldrene preges relasjonen de har til hverandre av lav tillit til den andre som forelder.
– Når man ser på forskning på høykonfliktforeldre er det litt ensidig søkelys på hva man ikke skal gjøre, ikke på hva som fungerer, sier Eikrem.
Men hva kan man lære av de foreldrene som har lavt konfliktnivå? Går samlivsbruddet greit av seg selv for disse foreldrene?
– Denne studien viser at det ikke er enkelt for foreldrene med lavt konfliktnivå heller. Det er hardt arbeid og en massiv innsats som må legges ned for barnas skyld, sier Jevne.
Fire suksessfaktorer for en god skilsmisse
I undersøkelsen til Eikrem og Jevne er det særlig fire hovedpunkter som trekkes frem som suksessfaktorer:
- Tillit og balanse mellom foreldrene
- De skjermer barna
- Likeverdig nærhet mellom barn og foreldre
- Arbeid med følelser og aksept av feil
1. Tillit og balanse mellom foreldrene
– Foreldrene som kommer seg gjennom bruddet uten mye konflikt har tillit til at den andre kan ivareta barnet, også når man selv ikke er der, sier Jevne.
Grunnlaget for tilliten til hverandre som foreldre er gjerne lagt før samlivsbruddet.
– Det er en videreføring av foreldreskapet etter bruddet. Man starter ikke på nytt som foreldre, men fortsetter den praksisen man allerede har etablert, sier Eikrem.
– De bygger på det etablerte med en god porsjon realisme. De vet hva den andre er god og dårlig på, sier Jevne.
Foreldrene må gi litt slipp og stole på den andre, samtidig som de hele tiden er på og følger opp barna. De blander seg ikke unødvendig inn i den andres innsats for barna.
– Det er et eksempel med et barn som skal i bursdagsselskap og er hos pappa. Mor vurderer om hun skal minne faren på selskapet eller ikke. Skal hun stole på at far husker det? Slike avveininger holder de på med, sier Jevne.
Når barn har to hjem blir det krevende å utveksle informasjon mellom foreldrene. Forholdet mellom foreldrene og hva som er utidig involvering hos den andre vurderes opp mot hensynet til barnet hele tiden.
2. Minimer skade for barna
Foreldrene i undersøkelsen jobber med å skjerme barna for konflikt og forsøker å etablere en trygg og stabil hverdag for barna, med lik nærhet til begge foreldrene. De forsøker å unngå at det kun er en av foreldrene som får definere barnas emosjonelle behov.
– Mange av foreldrene i undersøkelsen har eller ønsker å ha en eller annen variant av 50/50-fordeling av omsorgen, sier Jevne.
– Lik fordeling er selvsagt lett å gjøre når du vet at barna har det bra med den andre, som er typisk for disse foreldrene. Da behøver du ikke å være bekymret for at ting ikke blir gjort eller fulgt opp, sier Eikrem.
Kari Sjøhelle Jevne (t.v.) og Trine Charlotte Eikrem har begge psykologibakgrunn og har jobbet mye med samlivsbrudd. Foto: Pål Arne Kvalnes
Foreldrene kan også skjerme barna for mange endringer på en gang ved å la barna bli boende i hjemmet sitt.
– Mye av konflikten mellom foreldrene under bruddet, særlig i Oslo-området, handler om økonomi. Det kan bli dyrt og vanskelig å bli boende og håndtere lånet på boligen for én person. Så da kan de kjøpe seg litt tid ved å ikke selge huset med en gang, og at en leier et sted, sier Eikrem.
– Foreldrene kan skjerme barna for mange endringer om de får fortsette på samme skole og de blir boende på rommet sitt. Foreldrene kan vente med å introdusere nye partnere. Jo mer du klarer å holde stabilt, desto lettere er det for barna å håndtere, sier Jevne.
Det er også vanlig at foreldre i denne situasjonen leier en leilighet sammen og bytter på å bo i den gamle bopelen med barna.
Eikrem understreker også at det ikke er alle som har råd til slike løsninger.
– Dette er middelklasseforeldre som kan ha muligheten til å leie den ene hybelen. En del foreldre kan jo ikke det, sier hun.
3. Likeverdig nærhet mellom barn og foreldre
Foreldrene i studien ønsker at begge foreldrene har god kjennskap til hva barna trenger i hverdagen, både emosjonelt og i praksis, selv om de ikke alltid er fysisk til stede. Det er ikke én av foreldrene som alene skal få definere barnas emosjonelle behov.
– Selv om foreldrene ikke får til å leve med hverandre er det en fellesnevner at de anerkjenner både relasjonen den andre har med barnet og innsatsen som den andre legger ned, sier Jevne.
En suksessfaktor er at foreldrene anerkjenner at den andre er viktig for barnet og ser at det er en sterk og trygg relasjon som må bevares.
4. Arbeid med følelsene og aksept av feil
Det er også hardt arbeid for foreldrene å kontrollere egne følelser i møte med barna.
– Foreldrene i undersøkelsen bruker egne nettverk, og personlig og profesjonell hjelp tas i bruk. Da er de er ferdig sorterte i hodet når de snakker med barna. I Norge har vi også gratis familievernkontor man kan bruke, sier Eikrem.
Men selv om man skal møte barna ferdig sortert i hodet er det viktig å snakke med dem om egne følelser.
– Det er greit å snakke med barna om følelser. Det er lov å si til barna at man er trist. Og det er lov å vise at man er trist. Men si til barna at det er noen andre som hjelper mamma eller pappa med det og at det ikke er barnas ansvar å fikse det, sier Eikrem.
– Og at man som forelder er sint trenger ikke å bety at barnet trenger å være sint. Det er fint å fortelle ungene at man ikke trenger å føle det samme, sier Jevne.
Foreldrene feilet også en del i sine forsøk på samarbeid, men felles for foreldrene som hadde lite konflikt gjennom bruddet, var at de anerkjente at det var en prosess som måtte jobbes kontinuerlig med.
Hvordan fortelle barna om skilsmissen
Foreldre som har lite konflikt gjennom bruddet har mange tanker om hvem som skal fortelle om bruddet, når og hvordan. Det er ikke noen fasit for hvordan det gjøres, men de har planlagt det og snakket sammen før barna fikk høre om bruddet.
– Noen er opptatt av å fortelle barna om det før sommerferien slik at de kan få bearbeidet det i løpet av sommeren, mens de har tid til å være sammen med dem, sier Jevne.
Som regel blir barna fortalt om bruddet av begge foreldrene sammen, men i noen tilfeller gjøres det av en av foreldrene.
Tidligere forskning viser at jo flere nye ting ungene må forholde seg til, desto mer krevende og stressende blir bruddet for dem.– Kari Sjøhelle Jevne
– Det var en familie der datteren hadde et nært forhold til far og det ble vurdert at det var best om far fortalte om skilsmissen, sier Jevne.
I et tilfelle i undersøkelsen hadde far vært utro, og mor ville skjerme ungene for den informasjonen. Hun hadde en idé om at dersom ungene fikk vite om den nye kjæresten til far, så ville barna rette sinnet sitt mot far. Så de laget en forenklet forklaring.
– Barna kunne ikke skjønne hvorfor bruddet hadde skjedd og la skyld på moren. Når de fikk den faktiske forklaringen, gikk det opp for dem hvorfor bruddet hadde skjedd. De rettet ikke sinnet mot en person, men de følte de endelig fikk forklaringen, sier Eikrem.
Er det vanlig at barna retter sinnet mot den nye kjæresten?
– Ja, det er ganske vanlig. Min erfaring fra klinisk praksis er at det særlig gjelder når barna er i tenårene, sier Eikrem.
– Tidligere forskning viser at jo flere nye ting ungene må forholde seg til, desto mer krevende og stressende blir bruddet for dem. Vent med å introdusere nye partnere og skjerm barna litt til situasjonen roer seg litt, sier Jevne.
Referanse
Trine Eikrem og Kari Sjøhelle Jevne (2022): I do it for the children, and it's not a walk in the park: Parents' stories about how to maintain cooperative co‐parenting during the divorce process (PDF fra wiley.com).
