Kan være stor forskjell på helsehjelpen eldre får, viser fersk forskning

«Jeg føler at min mor blir behandlet som en pakke, og så håper de at hun dør i køen, slik at de blir kvitt problemet», beskriver datter til en eldre kvinne med få ressurser.

Alle innbyggere i Norge har lik rett til offentlige helse- og omsorgstjenester, uavhengig av kjønn, alder og bakgrunn.

Likevel fungerer det ikke slik i praksis, viser fersk forskning fra Velferdsforskningsinstituttet NOVA ved OsloMet.

Her kommer det frem at hva slags omsorg eldre får, gjerne avhenger av sosioøkonomiske faktorer som bosted, utdanningsnivå, helsekompetanse og om eldre har pårørende som kan tale deres sak.

– Eldre som ikke har disse ressursene, kan slite med å navigere og få tilgang til tjenester i et komplekst helsesystem. De risikerer faktisk å ikke få de tjenestene de både trenger og har rett til, sier Linda Aimée Hartford Kvæl, en av forskerne bak studien.

Overraskende tydelig mønster

I arbeidet presenterer hun og forskerkollega Heidi Gautun funn fra en datainnsamling som Kvæl gjennomførte i sitt ph.d.-arbeid.

Der fulgte hun 15 eldre personer fra ulike sosiale lag og bydeler i Oslo, gjennom deres reise fra sykehus til korttidsrehabilitering i helsehus og hjem igjen.

Etter å ha dybdeintervjuet både dem, tverrfaglige team, saksbehandlere og pårørende, har de funnet tydelige tegn på at sosioøkonomiske faktorer kan spille en stor rolle i hva slags helsetilbud eldre mennesker får.

– Det er overraskende å se hvor tydelig dette mønsteret er når man beveger seg fra vest i Oslo, via sentrum og til øst, sier Kvæl.

Store sosiale forskjeller

Hun forteller om store sosiale forskjeller i Norge.

I Oslo, for eksempel, varierer forventet levealder med syv år mellom de femten ulike bydelene. I de østlige bydelene er levealderen betraktelig kortere enn i de vestlige bydelene.

Sykeligheten øker også i takt med lavere sosioøkonomisk status. Det samme gjør evnen til å manøvrere seg rundt i helsetjenestesystemet.

Knapphet på ressurser

– Samtidig som et offentlig helsevesen skal sikre rettferdige helsetjenester til alle, er det knapphet på ressurser, og dermed også en kommunehelsetjeneste som ikke er godt nok rustet til å ta seg av alle de hjelpetrengende eldre, hevder Kvæl.

Hun legger til at dette øker risikoen for en stadig større forskjell på hva slags tilgang ressurssterke og ressurssvake eldre har til offentlige helsetjenester.

– Det handler ofte om ting som å finne frem i saksbehandlingen, vite hvem du skal kontakte, snakke på korrekt måte i møte med administrasjon og tjenester, samt kjenne til hvilke rettigheter du har.

To mennesker, to helt forskjellige tilbud

I en nylig publisert artikkel i Social Science & Medicine, har de to forskerne illustrert hovedfunnene i studien med å fremheve pasientreisen til to eldre kvinner som kommer fra svært ulike sosiale lag og kanter av Oslo.

– I alle de femten pasientreisene vi har analysert finner vi forskjeller når det kommer til hvilke bydeler de eldre bor i og hvordan de blir behandlet, men det er aller tydeligst i de to casene vi har løftet frem i artikkelen, forklarer Kvæl.

I fattige bydeler er det for eksempel vanskeligere å komme i dialog med kommunens saksbehandler. Det er den personen som skal dele ut helsetjenestene til den enkelte.

– Føler at min mor bli behandlet som en pakke

Det kommer frem i historien til den ene pasienten, en lavt utdannet 94-åring med begynnende kognitiv svikt og få ressurser. Hun har vært inn og ut av sykehus, helsehus og hjem. Hun sendes hjem gang på gang mot sin vilje av en saksbehandler som aldri har snakket med henne.

Hun har søkt sykehjemsplass tre ganger grunnet utrygghet, ensomhet og manglende gangfunksjon, men hun har fått avslag fordi saksbehandler mener at hun ikke er syk nok. Både hun og datteren forteller at de ikke føler seg hørt i systemet, forteller forskeren.

– De sier også at de opplever helsetjenestene som byråkratiske og vanskelige å manøvrere i.

Sønnen taler morens sak

I forskningsartikkelen beskriver også forskerne hvordan de eldres sosiale status og utdanningsnivå har betydning for hvordan de blir møtt og behandlet av helsepersonell.

Funnet understrekes i det andre pasientcaset, en 86-åring fra vestkanten med høy sosial status. Kvinnen er arkitektutdannet og bor sammen med ektefelle i et hus designet for at de skal bo der i alderdommen.

– Hun er motivert for rehabilitering og jobber målrettet for å kunne komme hjem, noe som passer godt inn i helsevesenets ønske om at flest mulig skal bo hjemme, forklarer forskeren.

I forhandlingsmøter diskuterer sønnen seg frem til gode løsninger fra det offentlige, og fyller deretter på med private tjenester for å gjøre situasjonen best mulig for sin mor.

Moren blir overtalt av saksbehandler til å være noen dager ekstra på helsehuset, slik at hun er godt nok rehabilitert når hun reiser hjem. Hun får også daglig trening på helsehuset, og opplever en pasientreise med kvalitet.

Kan lønne seg å rope høyest

– Selv om det finnes unntak, så ser vi et mønster der de med høyere utdanning, helsekompetanse, mindre komplekse problemstillinger og høy status klarer å formidle sine behov og rettigheter i større grad, sier Kvæl.

Har ikke den eldre disse ressursene, ser det ut til at det er fordelaktig at han eller hun har pårørende som kan snakke deres sak.

– På grunn av knappe ressurser må helsepersonell prioritere, og de som roper høyest eller har pårørende som roper høyest, har størst sjanse til å få mest oppmerksomhet, oppsummerer Kvæl.

To viktige grunner til at det har blitt slik

Heidi Gautun påpeker at det er flere grunner til at det har blitt slik, som for eksempel at kommunene er pålagt mange nye oppgaver, uten å ha fått nok ressurser til å utføre dem.

– Kommunene må gjøre stadig tøffere prioriteringer om hvem sine behov, og ikke minst hvilke behov, som skal tas mest hensyn til når tjenester tildeles, sier Gautun.

Hun viser til studier som antyder at det er de eldste som taper i konkurransen om tjenester.

En annen grunn er at vi lever lengre, påpeker forskerne. Dermed blir vi også stadig flere eldre og trenger omsorg i en helsetjeneste som allerede er i strekk.

– Det er tre år til den kraftige veksten i antallet eldre over åtti år starter. Så det haster nå med å prioritere og tilføre eldreomsorgen betydelig mer ressurser, sier NOVA-forskeren.

Dette bør gjøres

De to forskerne gir følgende oppfordring til stat og kommuner:

– Staten har et ansvar for å tilføre kommunen midler for å styrke eldreomsorgen, men kommunene har også et ansvar for å bevilge tilstrekkelig med ressurser til eldreomsorgen når midler fordeles mellom ulike sektorer, sier Gautun.

Hun viser til studier som har funnet at ikke alle kommuner har en god nok oversikt over behov og bemanning, og heller ikke tar høyde for det store sykefraværet i helsetjenestene, når de bevilger penger til helse- og omsorgssektoren.

Saksbehandlerne må også være bevisst sitt ansvar, understreker Gautun.

– De som tildeler tjenester og de andre som jobber i helsetjenestene, må være oppmerksomme på eldre med lite ressurser og uten sterke pårørende. De må passe på at eldre med lite ressurser ikke blir tildelt færre og dårligere helsetjenester enn de ressurssterke eldre, oppfordrer hun.