«Å komme inn i operasjonssalen ga meg de samme følelsene som da jeg kom inn i torturkammeret.»
Det forteller «Ramin». Han kom til Norge som flyktning for flere år siden, etter å ha blitt utsatt for tortur i hjemlandet. På grunn av skadene har «Ramin» behov for kirurgisk behandling, men møtet med sykehuset blir vanskelig.
Det viktigste helsepersonell kan gjøre er å tørre å spørre pasientene om torturerfaringene– Ana Carla Schippert
Navnet hans er anonymisert, og omtalen av opplevelsene hans er hentet fra doktorgradsarbeidet til operasjonssykepleier og universitetslektor Ana Carla Schippert. Hun har intervjuet mennesker som har overlevd tortur om deres møte med kirurgiske avdelinger på norske sykehus.
– Det viktigste helsepersonell kan gjøre er å tørre å spørre pasientene om torturerfaringene, sier Schippert.
– Helsepersonell er ofte redde for å spørre om pasienten har opplevd tortur, enten fordi de er redde for pasientens reaksjon eller fordi de føler de ikke har noe å tilby en pasient som forteller om slike erfaringer. Det er likevel alltid bedre å vise interesse og å spørre. Det er alle jeg snakket med helt tydelige på.
Spesielt sårbart i kirurgien
Mange som har vært utsatt for tortur har skader som krever kirurgisk behandling. Kirurgi er en spesielt sårbar behandlingssituasjon, hvor pasientene kan oppleve at de mister kontroll, både i forbindelse med bedøvelsen og under selve behandlingen.
«Ramin» måtte gjennom flere ryggoperasjoner på grunn av torturen. I intervjuet med forskeren beskriver han i detalj hvordan han reagerte da han ble plassert på operasjonsbordet.
Han forteller at et spesielt instrument ble brukt for å holde ham i riktig posisjon under inngrepet. Dermed ble kroppen låst i samme stilling som han hadde vært tvunget inn i da han ble torturert.
Plutselig følte «Ramin» at han var tilbake i fengselet. Han forventet å bli slått under føttene og fortalte at han nesten kunne kjenne torturslagene.
Flere av pasientene Schippert har intervjuet forteller om slike assosiasjoner til tidligere torturopplevelser. Spisse gjenstander som nåler og skalpeller kan vekke vonde minner og gi sterke kroppslige reaksjoner.
Skamfullt å miste kontroll
Forskeren mener det er stort rom for forbedringer i hvordan denne pasientgruppen møtes og hjelpes, spesielt i kirurgien.
– De jeg intervjuet forteller om veldig sterke reaksjoner under behandling, som å miste kontroll, bli utagerende og aggressive mot helsepersonell, og at de ikke kjente seg igjen i disse handlingene, forteller hun.
Reaksjonene hun beskriver kan være tegn på retraumatisering, og ifølge Schippert er det flere pasienter med denne bakgrunnen som blir traumatisert på nytt av behandlingen de får ved norske sykehus.
Forskeren forteller at denne prosessen er kompleks, og at reaksjonene ofte er blandet med skam.
– De blir flaue over reaksjonene, de føler skam og føler seg svake. Det reaktiverer de reaksjonene de hadde under tortur, sier hun.
– En av pasientene jeg intervjuet fikk beskjed fra sykehuset om at han ikke måtte være alene etter operasjonen. Han har ingen familie i Norge, så han ba en nabo om å være hos han. Han syntes det var flaut og vanskelig, for i tillegg til å tåle smerten etter operasjonen, følte han at han måtte kjempe for å skjule følelser og reaksjoner for naboen.
Det er avgjørende at helsepersonell gjenkjenner symptomer på retraumatisering, slik at de kan hjelpe pasientene med å håndtere følelser og reaksjoner som følger av det.– Ana Carla Schippert
Om forskningen
Ana Carla Schippert dybdeintervjuet åtte menn som har opplevd tortur om deres møte med det norske helsevesenet.
Mennene hadde bakgrunn fra ulike land, og hadde bodd i Norge mellom fem og 30 år. Alle hadde vært på flukt.
Hun har også intervjuet helsepersonell om temaet.
Doktorgradsprosjektet er en del av OsloMets brobyggersatsing, som har som mål å knytte forskning, utdanning og klinisk praksis tettere sammen for å gjøre forskning og utdanning relevant og samfunnsnyttig.
Flere opplevde å bli oversett
Hvordan helsepersonell møter pasientene har stor betydning. Flere av pasientene Schippert snakket med opplevde å bli oversett på sykehuset, og fikk en følelse av at de var ubetydelige.
De møtte liten interesse for bakgrunnen sin hos de som behandlet dem. Det minnet dem om opplevelser de hadde hatt i fengsel, der de ble systematisk ignorert for å bryte dem ned psykisk.
Schippert understreker at hun ikke tror pasientene blir oversett med vilje, men at mangel på tid og kunnskap om de spesielle behovene denne pasientgruppen har, altfor ofte fører til feilaktige møter med dem.
– Det er avgjørende at helsepersonell gjenkjenner symptomer på retraumatisering, slik at de kan hjelpe pasientene med å håndtere følelser og reaksjoner som følger av det, sier hun.
Feil behandling får store konsekvenser
Konsekvensene for pasientenes hverdagsliv kan bli store. Minst en av pasientene forskeren intervjuet valgte å takke nei til en nødvendig operasjon som følge av en dårlig behandlingsopplevelse.
En annen pasient, som hadde blitt operert med lokalbedøvelse på legevakten, slet fortsatt med ettervirkninger etter behandlingen da Schippert intervjuet han to år etter operasjonen. Han fortalte om store problemer i hverdagen.
Han hadde vansker med å være alene, spesielt når det var mørkt. Siden han bodde alene og ikke hadde egen familie ble konsekvensen at han vandret rundt på et kjøpesenter i timevis for å slippe å sitte hjemme.
– Det er ekstra tøft for dem som blir operert i en dagkirurgisk avdeling, hvor de blir sendt hjem samme dag, for reaksjonene kommer ofte senere, når de er hjemme, sier Schippert.
Hun mener disse pasientene burde få tilbud om å bli en natt på sykehuset.
Det kan være vanskelig å behandle smertene som oppstår etter operasjonen hos disse pasientene, fordi smertebehandlingen som vanlige pasienter får, ofte ikke er tilstrekkelig.– Ana Carla Schippert
Stoler ikke på helsepersonell
Flere av de torturutsatte pasientene hadde problemer med å stole på helsepersonell. Dermed ble det vanskelig å oppnå den tilliten som er nødvendig for å skape en god behandlingssituasjon.
For enkelte var årsaken til skepsisen at de generelt hadde problemer med å stole på andre etter det de hadde opplevd. Noen hadde også konkrete erfaringer med at leger eller annet helsepersonell deltok i, eller var til stede under tortur.
Flere opplevde dessuten at helsepersonellet manglet kunnskap om konsekvenser av tortur og at de derfor ikke klarte å få pasientene til å føle seg trygge.
Torturoverlevere har sterkere smerter
Torturoverlevere kan også oppleve sterkere smerter enn andre pasienter.
– Litt forenklet kan det forklares som at smerten fra tortur er lagret i kroppen. Når man blir påført smerte gjennom behandling, blir smerten fra tortur reaktivert. Smerten fra tortur og smerten fra behandling «samarbeider» og lager et smertebilde som vi ikke ser hos andre pasienter, forteller Schippert.
Hun illustrerer det med historien til en av mennene hun intervjuet. Han var sikker på at behandlingen skulle gå bra. Han hadde jo overlevd tortur, og vært gjennom intens smerte.
Når man blir påført smerte gjennom behandling, blir smerten fra tortur reaktivert. Smerten fra tortur og smerten fra behandling «samarbeider» og lager et smertebilde som vi ikke ser hos andre pasienter– Ana Carla Schippert
– Han tenkte «Når jeg har klart det, så klarer jeg jo alt annet», men han ble veldig overrasket idet en nål traff kroppen hans og kroppen reagerte på en måte som han ikke klarte å forklare.
– Helsepersonell forteller at det kan være vanskelig å behandle smertene som oppstår etter operasjonen hos disse pasientene, fordi smertebehandlingen som vanlige pasienter får, ofte ikke er tilstrekkelig.
Må forvente flere torturoverlevere i Norge
Med krigene i Ukraina og i Palestina er det sannsynlig at det norske helsevesenet vil ta imot enda flere mennesker som har overlevd tortur i tiden som kommer.
Torturoverlevere har spesielle rettigheter, både når det gjelder behandling og rehabilitering, og også til erstatning.
Fordi Norge mangler et felles register, er det imidlertid vanskelig for både fastlegen og resten av helsetjenesten å fange opp dem som har overlevd tortur, slik at de kan få riktig behandling.
Schippert mener vi har mye å lære av Danmark og Sverige på dette feltet.
I Danmark har de blant annet opprettet et eget tortursenter som bidrar til at pasientene kan få rehabilitering og erstatning.
Vil forbedre helsetjenesten
Ana Carla Schippert har selv jobbet som avdelingsleder på en kirurgisk avdeling, og har også fra den siden sett behovet for mer kunnskap om følgene av tortur.
Ved siden av å intervjue torturoverlevere har hun også intervjuet ansatte i helsevesenet. Nå er hun i gang med å utarbeide nye retningslinjer for helsepersonell, basert på funnene i forskningen sin.
Målet er å bidra til mer kunnskap både i helsetjenesten og i utdanningen, slik at alle pasientgrupper kan få en trygg behandlingssituasjon.
Referanse
Schippert, Ana Carla Soares Portugal; Dahl-Michelsen, Tone; Grov, Ellen Karine; Sparboe-Nilsen, Bente ; Silvola, Juha Tapio; Bjørnnes, Ann Kristin (2023). Torture survivors' experiences of receiving surgical treatment indicating retraumatization (journals.plos.org). 30 s. PLOS ONE. Vol. 18.
