– Ukrainerne er mer sammensveiset enn noen gang

– Det ukrainske samfunnet er mer sammensveiset enn kanskje noen gang før. Opplevelsen av å stå sammen mot de russiske styrkene og forsvare landets territorium spiller en stor rolle i denne utviklingen. Men styrkingen av det sosiale limet begynte før 24. februar 2022, sier Oleksandra Deineko, forsker ved OsloMet.

Hun flyktet selv fra Kharkiv. Byen er Ukrainas nest største, og kom under hardt angrep fra Russland i krigens første dager. Deineko er sosiolog og jobber i dag som forsker ved By- og regionsforskningsinstituttet NIBR, i tillegg til å undervise studenter ved sitt hjemmeuniversitet, V. K. Karazin-universitet i Kharkiv.

Det har vært en storstilt samling i bånn i det ukrainske samfunnet i tiden etter februar 2022, ifølge de nyeste undersøkelsene blant ukrainere som Deineko har analysert.

Gamle skillelinjer mellom ukrainere fra ulike landsdeler, samt eldre og yngre, har forsvunnet siden starten på fullskalainvasjonen. Dette gjelder blant annet oppslutning om NATO- og EU-medlemskap og borgeridentitet. Nå deler ukrainere i større grad enn før et felles syn på landets fremtid.

Deineko peker på tre faktorer som har vært avgjørende for styrking av det sosiale limet:

Flere år med krig med Russland
Troen på seier som et «felles gode»
Motstandshandlinger som følge av denne troen

En gradvis styrking av det sosiale limet

Sosialt lim bygger mye på tillit. Ukraina skåret lenge blant de dårligste i Europa når det gjelder graden av tillit mellom innbyggerne i landet og myndighetene. Tilliten innbyggerne imellom var derimot noe bedre før 2014.

For Deineko er det viktig å få frem at landet har vært i krig med Russland siden 2014. Da annekterte nabolandet Krim-halvøya i strid med folkeretten og okkuperte deler av Donbas-regionen øst i landet. Det er nettopp i løpet av de ti siste årene at OsloMet-forskeren finner grobunnen for en gradvis styrking av det sosiale limet i samfunnet.

Her har både felles erfaringer knyttet til krigen, mottaket av internt fordrevne og reformer som ble innført siden 2014 spilt en viktig rolle, forklarer forskeren.

2014: Starten på et nytt kapittel

Mange husker kanskje bildene fra Kyiv sentrum vinteren i 2013 og i 2014. Store folkemengder, med studenter i bresjen, fylte Majdan-plassen i protest mot presidentens planer om å avbryte forhandlinger med EU om en fri handelsavtale.

Mange titalls ukrainere ofret livene sine for idealer om europeisk integrasjon, som en del av en bevegelse som i dag kalles for Euromajdan. Ifølge Deineko bidro deres død til at mange ukrainere forsto hva kampen om et nytt Ukraina sto om.

– Euromajdan forandret måten ukrainere tenkte på, sier OsloMet-forskeren.

Portrett av forskeren foran bokhyller med gjenskinn fra vinduet.

I årene som fulgte Euromajdan, satte landets nyvalgte president og regjering i gang med viktige reformer innenfor desentralisering, digitalisering og antikorrupsjon. Felles for reformene var en styrking av demokratiet og en utfasing av gamle måter å organisere samfunnet på som stammet fra Sovjet-tiden.

Erfaringene fra Euromajdan satte varige spor. Vanlige borgere, ikke minst eldre som hadde vokst opp under et annet system, begynte å stille nye krav til sine folkevalgte og til sitt demokrati, ifølge Deineko.

– Politikerne var til for å tjene folket, ikke omvendt, sier forskeren.

Frivilligheten blomstret

I dag er det tydelig for Deineko at den organiserte motstanden ukrainere har ytet siden 24. februar 2022, har sine røtter i årene mellom 2014 og 2022. En storstilt desentraliseringsreform som nøt bred støtte over hele landet tjente som et laboratorium for demokratisk deltagelse og samhandling mellom ulike deler av befolkningen, forklarer forskeren.

Annekteringen av Krim og okkupasjonen av deler av Donbas-regionen førte også til et nytt fenomen. Lokale aktivister og helt vanlige innbyggere i andre deler av Ukraina organiserte mottaket av internt fordrevne i stor skala. Bare til Kharkiv, Deinekos hjemby, kom det om lag 100 000 ukrainere fra russisk-okkuperte deler av landet.

– Verken nasjonale eller lokale myndigheter var i stand til å møte utfordringene med å innkvartere og følge opp de internt fordrevne. I dette tomrommet meldte vanlige ukrainere seg som frivillige og på denne måten begynte de å kjenne på hvilke ressurser de hadde og hvilken kraft deres frivillige innsats kunne ha, forklarer OsloMet-forskeren.

Et forent folk i en presset tid

Da Russland innledet en fullskala krig mot sin nabo 24. februar, ventet mange verden over i spenning. Hvor lenge ville den ukrainske hæren holde ut mot sin militært overlegne motpart? Hvor mye motstand ville ukrainere flest vise overfor russerne, og ville motstanden vare?

Svarene på begge spørsmålene har vi i dag. Innsatsen til de ukrainske militærstyrkene har fått mye plass i fortellingen om ukrainernes motstandskamp. Deineko viser til følelsene som underbygger motstanden.

– Som sosiolog skal du forholde deg til fakta og samfunnsprosesser. Men for å forstå det fulle bildet, må du forstå hva som ligger bak disse. Jeg mener rollen følelser har spilt i styrkingen av det sosiale limet har blitt sterkt undervurdert.

Et nytt felles gode vokser fram

Forskning på andre samfunn viser til et felles gode og et felles onde som avgjørende for det sosiale limet. Det er ingen tvil om at Russland med sine krigshandlinger og uttalte ambisjon om å utrydde Ukraina som stat og nasjon utgjør en felles fiende. Men det er dannelsen av et felles gode som interesserer Deineko aller mest.

– Det er forsket lite på hvordan krig påvirker det sosiale limet i et samfunn, slår Deineko fast.

En undersøkelse gjennomført i august 2022 viste at hele 73 prosent av de spurte oppga stolthet som den følelsen de kjente mest på når de tenkte på landet sitt. I en tilsvarende undersøkelse i 2021, svarte bare 34 prosent at de var stolte over landet sitt, mens det mest vanlige svaret var at de kjente tristesse eller nedstemthet når de ble spurt hvilke assosiasjoner de hadde til Ukraina.

– Stolthet trumfer alle andre følelser når ukrainere blir spurt i undersøkelser om forholdet sitt til Ukraina, sier Deineko.

Når forskeren blir spurt om å forklare den store økningen, trekker hun frem den dramatiske fremveksten av frivillighet i krigens første fase. Mens bare 15 prosent oppga før 2022 at de drev med frivillig arbeid, svarte om lag 90 prosent i mars 2022 (oda.oslomet.no) at de gjorde det.

– Innsatsen til sivilsamfunnet og vanlige folk under krigen, og måten verden har lagt merke til den på, gjør ukrainere stolte, sier forskeren.

Optimisme tross krig og elendighet

Deineko trekker frem et annet oppsiktsvekkende funn fra en undersøkelse gjennomført i mai 2022. Ikke mindre enn 82 prosent av ukrainere svarte at landet beveget seg i riktig retning, mens bare 7 prosent var uenige.

– Til tross for nedsatt levestandard og store ødeleggelser som en følge av krigen, har altså ukrainere høyere tillit til hverandre og til staten enn før, oppsummerer Deineko.

Hvordan kan det ha seg at ukrainere er såpass optimistiske på landets vegne?

Forskeren tolker resultatene som et uttrykk for bred støtte for et uavhengig og demokratisk Ukraina – et felles gode som det er verdt å forsvare.

Følelser skaper motstand

Undersøkelser Deineko har analysert viser med all tydelighet at ukrainere har fått et mer positivt bilde av landet sitt gjennom halvannet år med fullskala krig. Det forskeren finner vel så interessant er at de positive følelsene og assosiasjonene ukrainere knytter til landet sitt får utslag i aktive handlinger.

OsloMet-forskeren kaller slike handlinger for «motstandshandlinger».

– Motstandshandlinger blir utført på alle nivå i samfunnet. Det kan være skoleelever som syr utstyr til soldater ved fronten, bestemødre som deler ut suppe på tilfluktsrom eller ordførere i okkuperte byer som aktivt motarbeider russerne fra eksil.

Det at ukrainere har ytet motstand har for lengst blitt lagt merke til. Det nye med Deineko sin analyse er koblingen mellom de styrkede følelsene av stolthet og framtidstro på den ene siden, og alle motstandshandlingene på den andre.

– Hvis vi er stolte av landet vårt, bidrar vi gjerne til landets forsvar. Hvis vi tror på seier, gjør vi det vi kan for å bringe seieren nærmere, sier hun.

En av effektene av de utallige motstandshandlingene er styrkingen av det sosiale limet, forklarer Deineko. En styrket tro på landet sitt skaper motstand, samtidig som motstand styrker ukraineres tro på seg selv som et sterkt og motstandsdyktig folk.

Men vil det vare?

Helt siden 24. februar 2022 har undersøkelser vist at ukrainere i overveldende stor grad tror på seier over Russland. Deineko er overbevist om at denne felles troen stimulerer felles motstand. Hun mener troen på seier og motstanden som følger med, kan være starten på noe større.

– Den felles innsatsen for ukrainsk seier utgjør et nytt og svært viktig ledd i en nasjonsbyggingsprosess. Alle motstandshandlingene utført av enkeltborgere og utbredt samarbeid mellom ukrainere fra ulike samfunnslag, kan føre til at et nytt Ukraina oppstår.

På samme måte som det sosiale limet har fôret motstanden mot russisk angrep de siste 18 månedene, vil det spille en nøkkelrolle i landets endelige seier, fremhever Deineko.

Et nytt felles gode

Forskeren tror heller ikke at det sosiale limet vil forvitre etter at russerne er drevet ut av landet. Men dette vil kreve at ukrainere peker ut et nytt felles gode å strebe etter.

– Vi får ikke gjort noe med den felles trusselen som Russland, som vi deler en utstrakt grense med, utgjør.

Derfor må ukrainere legge ned en stor innsats i samfunnsbygging, understreker hun.

– Gjenoppbyggingen av landet omfatter ikke bare å gjenreise bygninger og hele byer som har blitt bombet i stykker. Det omfatter også å bygge en enda mer demokratisk stat, med åpne og ansvarlige institusjoner, som ukrainere flest har tillit til.