Russlands president Vladimir Putin hevder at Ukraina ikke er en nasjon. Det store flertallet ukrainere bekrefter det motsatte. De kjenner en sterk tilhørighet til landet sitt. Det gjelder uavhengig av deres etniske, språklige og religiøse tilhørighet, og uavhengig av om de bor øst eller vest i landet.
Putin har selv bidratt og bidrar i skrivende øyeblikk til å sveise det ukrainske folket tettere sammen.
Territoriet som i dag utgjør Ukraina, har gjennom århundrene vært både omstridt og tilhørt skiftende imperier og stater. Helt siden Sovjetunionen ble oppløst og Ukraina ble selvstendig i 1991, har nasjonsbygging vært en viktig oppgave og utfordring.
Men hvordan smi en nasjon og holde et land med såpass store etniske, språklige, historiske og sosioøkonomiske skillelinjer samlet? Et land der befolkningen har orientert seg ulikt geopolitisk, mange med ønske om EU- og NATO-medlemskap, mens andre – dog stadig færre – har hatt preferanse for sterk økonomisk og politisk integrasjon med Russland.
Gjennom Maidan-revolusjonen i 2013-14, annekteringen av Krim og russisk militær tilstedeværelse i de opprørskontrollerte områdene i Donbas, har de ukrainske statsborgernes oppslutning om den ukrainske statsdannelsen blitt styrket.
Flere av de som fortsetter å bruke russisk i sin dagligtale, oppgir nå ukrainsk som sitt morsmål, en måte å vise tilhørighet til landet sitt på. Nye lover som regulerer og begrenser bruk av russisk og andre minoritetsspråk i medier og skoler, har blitt oppfattet som diskriminerende av representanter for etniske og språklige minoriteter.
Samtidig ser mange ukrainere denne politikken som et resultat av økt nasjonalisme på grunn av krigen med Russland, og myndighetenes forsøk på å samle landet.
Jo visst finnes det spenninger og kontroversielle politiske spørsmål. Hva som skal være undervisningsspråk i den ukrainske skolen, ulik tolkning av historiske hendelser og partipolitisk preferanse kan skape hissig debatt.
Ukrainere har også jevnt over lav tillit til sine politiske myndigheter. Utbredt korrupsjon og tette koblinger mellom politiske og økonomiske eliter (oligarker) har bidratt til det.
Men i motsetning til Russland gjennomfører Ukraina frie valg, og har også et sterkt og mangfoldig sivilsamfunn som kan protestere mot myndighetene uten å bli møtt med represalier.
Og selv om man ikke skal underkjenne at det finnes høyreradikale krefter i Ukraina, som også har hatt en viss innflytelse på ukrainsk politikk og offisiell historieskriving, er oppslutningen deres ved valg minimal, og de representerer et tankegods ukrainere flest tar avstand fra.
Når Putin i sitt forsøk på å legitimere invasjonen omtaler myndighetene i Ukraina som nynazister, er det rent oppspinn.
De siste tre årene har vi på OsloMet sammen med ukrainske og tyske forskere studert hvordan politiske reformer (uni.oslomet.no) påvirker forholdet mellom de etniske gruppene i to av Ukrainas grenseområder der det etniske og språklige mangfoldet er størst.
I Kharkivregionen i øst har etniske russere og ukrainere levd side om side i århundrer. Her identifiserer folk seg som både russere og ukrainere eller som russiskspråklige ukrainere eller bare ukrainere.
I millionbyen Kharkiv snakker de fleste russisk, mens på landsbygda går det like mye i ukrainsk eller surzjik, en lokal dialekt som ligger mellom ukrainsk og russisk. I motsatt hjørne av landet finner vi regionen Tsjernivtsi som grenser mot Romania og Moldova. Der lever de etniske minoritetene mer kompakt i rumenske og moldovske landsbyer.
Ulik historie til tross: I begge regionene fant vi i liten grad motsetninger mellom de etniske gruppene lokalt. Folk var opptatt av dagligdagse utfordringer: bedre veier og transport, helsetjenester, skole og arbeidsliv.
Vi studerte spesielt en nasjonal desentraliseringsreform som gjennom kommunesammenslåinger blant annet innebar at etnisk homogene landsbyer i de to regionene nylig var blitt slått sammen til større enheter med en mye mer sammensatt befolkning.
I motsetning til hva vi hadde trodd, nemlig at dette skulle føre til gnisninger og kamp om ressurser, viste det seg at det motsatte hadde skjedd. Nye arenaer for deltakelse, bedre transport mellom landsbyene og felles feiring av festdager hadde bidratt til mer lokalt samhold.
I prosjektet vårt gjennomførte vi også representative spørreundersøkelser både i de to regionene og i hele landet. Her fikk vi bekreftet at ukrainere både i øst og vest føler sterk tilknytning både til hjemstedet og til landet sitt.
85 prosent av de spurte sa at de i sterk grad kjenner seg som statsborgere av Ukraina, ytterligere 10 prosent i noen grad. Mer enn 84 prosent av innbyggerne i de østlige delene av Ukraina (undersøkelsen omfattet ikke de opprørskontrollerte områdene i Donbas og Krim-halvøya), oppga det samme.
Selv om nasjonsbyggingsprosessen i Ukraina ikke er endelig avsluttet, er det mye som tyder på at det sosiale limet i landet nå er sterkere enn noen gang før.
Det smerter å se hva dette landet, og våre gode kolleger i Kharkiv, Lviv, Dnipro og Kyiv, nå gjennomgår.
Prosjektets blogg (uni.oslomet.no).
Kronikken ble først publisert på NRK Ytring (nrk.no).
