Vi er vel alle imponert over måten Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj fremtrer på nå, ikke minst i taler og appeller. Kontrasten mellom den ukrainske presidenten og den russiske presidenten Vladimir Putin kunne nesten ikke vært større.
Det kan kanskje være urettferdig å stille de to presidentene opp mot hverandre i en konkurranse om å være best på kommunikasjon. Man merker at Zelenskyj har vært skuespiller i populære TV-programmer, og at Putin har hatt formative år som KGB-agent med oppgave å gli inn i DDR. Det er neppe tvil om hvilken av de to jobbene man utvikler mest sjarm i.
Det motsatte av kuppmaker og nynazist
Zelenskyj snakker rolig, saklig, ledig, inderlig og ekte, og han går ikke av veien for å gjøre det ute i gatene mens angriperne nærmer seg. Putin taler stivt fra kabinettet sitt. Derfra kommer det hittil uhørt aggressive toner krydret med spinnville «faktaopplysninger». Blant dem er at de nåværende lederne i Kyiv skulle være «kuppmakere» og «nynazister».
Faktum er at Zelenskyj i en ukrainsk sammenheng er det motsatte av kuppmaker og nynazist. Han ble valgt i 2019 ved et valgskred uten like i Ukrainas – riktignok korte – historie og kuppet aldri annet enn medieoppmerksomheten.
Ukrainske velgere viste forbilledlig klokhet ved å velge Zelenskyj.– Jørn Holm-Hansen
Det er ikke til å stikke under stol at ukrainerne har slitt litt med å finne en modell for staten sin. Skal den være etnisk definert? Eller skal den være definert ut fra statsborgerskap? Med andre ord: Skal den appellere bare til noen, eller skal den omfatte alle? Her har Zelenskyj hele tiden signalisert en inkluderende statsborgerbasert linje. Det er ikke akkurat «nynazisme».
Ukrainske velgere viste forbilledlig klokhet ved å velge Zelenskyj. De ukrainske statsborgerne er både flerspråklige og sprer seg på mange trossamfunn. Petro Porosjenkos slagord fra valgkampen om «ett språk, én tro» var derfor splittende. Derfor står ukrainerne med Zelenskyj i spissen mer samlet i forsvaret av staten sin enn de nok ville gjort under Porosjenko.
Midt oppe i en situasjon der Krim og deler av Øst-Ukraina var okkupert, lot folk seg overbevise av Zelenskyjs moderate budskap som sto i kontrast til motkandidatens mer krigerske retorikk. Det vitner om modenhet i et folk og i hvert fall ingen hang til «nynazisme». At Putin ikke akkurat benyttet muligheten til dialog, er en annen sak.
Hva er hemmeligheten?
Hva er hemmeligheten bak Zelenskyjs kommunikative suksess – den vi ser utfolde seg videre i disse dager? Sammen med forskerkolleger ved universitetet i Kharkiv har jeg gjort en studie av Zelenskyj-effekten ved valgene i 2019. Den er tilgjengelig som kapittel i boken «The Accomodation of Regional and Ethno-cultural Diversity in Ukraine» (2021). Valgkampen fra den gang kan gi noe av svaret.
Zelenskyj-seieren kan nok til dels tilskrives fenomenet «kjendispopulisme», der en kjent personlighet kommer utenfra de politiske klikkene og derfor vinner sympati. Zelenskyj hadde imponert stort i «Skal vi danse» og var umåtelig populær som helten i en TV-serie om en vanlig fyr som nettopp blir president. TV-serien var en blanding av buskis og skarp politisk satire som sparket i alle retninger. Den slo også an i Russland.
Bakgrunnen fra denne TV-serien gjorde at Zelenskyj ble oppfattet som en som sa sannheten og en som sto vanlige folk nær. Fremtoningen hans gjorde at han ble oppfattet som «en av oss».
Et annet fremtredende trekk ved Zelenskyj og det nyopprettede partiet hans var at de rett og slett unngikk en del sensitive temaer, temaer der motkandidaten sto for et klart alternativ, men som kunne skremme unna velgere. Dette gjaldt detaljer rundt opprøret i 2014, kjent som Euro-Majdan, og det gjaldt kirkespørsmål og EU/Russland. Han unnlot å kalle visse med-ukrainere for prorussiske og antiukrainske, slik mange andre politikere gjorde.
Man kan godt si at der Porosjenko søkte ukrainsk samhold rundt en hard kjerne av nasjonal identitetspolitikk, søkte Zelenskyj det samme ved å være vag.
Den som så den avsluttende duellen mellom de to kandidatene i 2019, så to helt ulike strategier. Porosjenko appellerte til etno-nasjonal patos ved «spontant» å synge nasjonalsangen, til og med med en enbent krigsveteran på podiet. Veteranen understreket det alvoret alle følte, men Zelenskyj snakket lavmælt, folkelig og ga bud om en løsning. Han fremsto rett og slett som en mer troverdig kandidat til å få slutt på trefningene i Øst-Ukraina, som da foregikk på femte året.
Det kan virke ufint å peke på ulikheten mellom to ledene politikere i Ukraina akkurat nå. I disse dager står de selvsagt side om side. Men innsikten om hvordan Zelenskyj vant valget i 2019, sier noe om hvorfor han nå fremstår som han gjør. Har vi noensinne sett noe lignende i et land under massivt militært angrep?
Og det er verdt å merke seg effekten av at Zelenskyj også henvender seg direkte til befolkningen i Russland og Hviterussland på morsmålet, som er russisk.
Innlegget er tidligere publisert i Aftenposten (aftenposten.no).
