Formelle kvalifikasjoner framheves, men ikke for dem som skal realisere arbeidslinja

Norge trenger en kompetent arbeidsstyrke. Kvalifisering gjennom utdanning og på arbeidsplassene skal hjelpe flere av dem som står utenfor, inn i arbeidslivet. Men hva med kvalifikasjonene til dem som skal hjelpe de utenfor inn i arbeidslivet? Det spørsmålet er bemerkelsesverdig fraværende i Stortingsmelding 33 En forsterket arbeidslinje (regjeringen.no).

Stortingsmeldingen peker på at de som står utenfor, trenger formell kompetanse, fag- og yrkesopplæring, fagbrev og muligheter til å begynne på høyere utdanning. Når det gjelder dem som skal hjelpe, sies ingen ting om formell kompetanse. Meldingen lover å gjennomføre «tillitsreformen» i arbeids- og velferdsforvaltningen og gi de ansatte i førstelinjen mer handlingsrom til å bruke sin faglighet og kompetanse i arbeidet med å finne løsninger til beste for brukerne. Det er viktig og riktig fordi i førstelinjen gjøres det vanskelige vurderinger av stor betydning for mennesker i krevende livssituasjoner. Der trengs faglighet og kompetanse om hva som fungerer i den enkeltes individuelle livssituasjon og hvordan dette kan kobles med behov i arbeidslivet.

Men hva skal fagligheten bestå i?

Hva slags kvalifikasjoner skal de ha, de som skal møte mennesker i krevende livssituasjoner, gjøre vanskelige vurderinger i samarbeid med dem hvis liv det gjelder, og være en støttespiller på veien inn i en arbeidsplass? Hvilke utdanninger gir en faglig basis – kunnskaper, ferdigheter og etikk - for slike vurderinger og praksiser?

Det mangler en politikk for hvilke utdanninger og profesjonelle faglige kvalifikasjoner som trengs i førstelinjen. Vi sender våre barn til skolen og oppsøker helsevesenet i tillit til at politikken har sørget for at der møter vi høyt utdannede og faglig kvalifiserte medarbeidere. Tilliten til medarbeiderne i NAV, og de som leverer tiltak til NAV, hviler på en forventning om godt skjønn og kompetent praksis. Men kan vi ha tillit når vi vet så lite om hvilket faglig grunnlag denne skjønnsutøvelsen og praksisen bygger på? 

Tiltakene regjeringen beskriver, dreier seg om å stryke kunnskapsgrunnlaget. Meldingen ønsker et bedre datagrunnlag, flere evalueringer og gode støttesystemer. Kunnskap skal innhentes og kunnskap skal spres utover og nedover i tjenestene.

Som stortingsmeldingen illustrerer, finnes det ingen overordnet politikk for hvilke utdanninger som trengs for å utføre denne oppgaven

Ingen forskere vil være skeptiske til mål om et bedre kunnskapsgrunnlag, men det reiser også et annet spørsmål: Hva skal til for at kunnskap anvendes i samspill med praktisk erfaring og i tråd med den enkeltes behov, ønsker og livssituasjon, på samme måte som man tenker om kunnskapsbasert praksis i helsetjenestene? Det er dette profesjonsutdanninger skal levere: kandidater med evne til å etablere tillitsbaserte relasjoner, gjøre kompliserte vurderinger i samspill med den enkelte, samt iverksette hensiktsmessige løsninger.

Velferdsstaten er profesjonenes stat. Et mangfold fagfolk iverksetter politikk ved å tilby tjenester til innbyggerne. For å møte samfunnsmessige problemer og innbyggernes behov har fagfolk, utstyrt med kunnskap, ferdigheter, etikk og eksamensbevis fra høyere utdanning, bemannet helsetjenestene, apotekene, skolene, barnehagene, barnevernet, politiet og rettsvesenet, for å nevne noen. Men for ett av velferdsstatens områder – oppgaven med å bidra til at mennesker utenfor arbeidslivet kan finne en arbeidsplass – finnes ingen utdanninger spesifikt rettet mot oppgaven.

Det mangler politikk for hvilke utdanninger fagfolkene bør ha

Som stortingsmeldingen illustrerer, finnes det ingen overordnet politikk for hvilke utdanninger som trengs for å utføre denne oppgaven. Samtidig krever oppgavene vurderinger av et komplekst sett av hensyn og et godt samspill med den enkelte, andre tjenester og ikke minst arbeidslivet.
Av mange grunner er det uforståelig at ikke utdannede fagfolk er betraktet som veien til kompetent tjenesteyting på dette området:

Først og fremst, den høye andelen innbyggere som står utenfor arbeidsmarkedet er en presserende utfordring for hele Europa. Dette er spesielt kritisk i en tid hvor aldrende befolkninger og lave fødselsrater utfordrer velferdsstatens bærekraft og næringslivet trenger mer arbeidskraft. Dette er da også bakteppet for regjeringens forsterkede arbeidslinje.

Det finnes kompetanse hos dem som utøver tjenestene i dag, men det mangler en systematisk innsats for å utvinne og utvikle denne

For det andre, mange av dem som er marginalisert i arbeidsmarkedet, kjennetegnes av fysiske og psykiske helseproblemer, avhengighetsproblemer, vanskelige levekår, manglende utdanning eller skoleavbrudd. Altså nettopp problemer som velferdsstaten tradisjonelt har sett som sitt ansvar å løse gjennom profesjonell ekspertise.

For det tredje, å legge til rette for arbeidsmarkedsdeltakelse for marginaliserte grupper krever akkurat det som kjennetegner profesjonell oppgaveløsning – å utrede (‘diagnostisere’) problemene, trekke slutninger om hva som er hensiktsmessige løsninger og sette i verk disse.

For det fjerde står denne mangelen på profesjonalisering i Norge i kontrast til USA eller Canada, hvor arbeidsrettet rådgivning lenge har vært en profesjonell utdanning på masternivå. 

Vi trenger ikke bare én profesjon

Svaret er helt sikkert ikke én «NAV-veileder-utdanning», slik vi heller aldri ville ha tenkt at en så omfattende og mangefasettert virksomhet som helsetjenestene trenger bare én profesjon. Svaret er heller ikke å importere en veilederutdanning utenfra. Oppgavene dreier seg ikke bare om å veilede de utenfor, eller å sørge for at de har inntektssikring i forløpet, men også om å etablere koblinger til arbeidsplasser og oppgavene der.

Ta for eksempel oppfølging av en arbeidssøker på en arbeidsplass hvor ansatte ikke er vant til å ha personer psykiske utfordringer som kollega. Her kan det være nødvendig å avverge misforståelser og potensiell diskriminering.  Kanskje kan en kollegial «mentor» på arbeidsplassen bidra. Her handler det om å skape god dialog og gjensidig respekt mellom alle partene i prosessen. Veilederen må sette sammen kunnskap om psykiske problemer, arbeidslivets spilleregler og betingelser for god kommunikasjon, og finne løsninger som svarer til mål om god arbeidsinkludering og faglig og etisk forsvarlig praksis. 

Slik kompetanse kan ikke skapes gjennom magefølelse og ren erfaringsbasert kunnskap. Av hensyn til både kvalitet og rettssikkerhet må viktige beslutninger i førstelinjen kunne begrunnes i mer allmenngyldige standarder. Slik kompetanse opparbeides ikke utelukkende gjennom utdanning. Det finnes kunnskap og kompetanse hos dem som utøver tjenestene i dag, men det synes å mangle en systematisk innsats for å utvinne og utvikle denne. 

Det trengs derfor ikke bare en politikk for å utvikle kunnskap for en forsterket arbeidslinje, men også en politikk for hva slags kvalifisering og kompetanse som skal finnes i de organisasjonene som skal realisere denne.