– Ukrainerne er, overordnet sett, utrolig godt fornøyde med mottaket i Norge, og enda mer fornøyd enn før, sier Vilde Hernes, forsker ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved OsloMet.
Hun er prosjektleder for den nye studien som undersøker ukrainske flyktningers opplevelser av mottak, bosetting og integrasjon i Norge, samt erfaringene til dem som har tatt dem imot.
NIBR har utført studien på oppdrag fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), og er en oppfølger av prosjektet «Ukrainian refugees – experiences from the first phase in Norway» (oda.oslomet.no).
– Norske aktører på alle nivåer, nasjonale myndigheter, lokale flyktningkontor, skoler, frivillige og lokalsamfunn, har på en god måte klart å ta imot sårbare mennesker som har fått sine liv snudd opp ned, sier Hernes.
Rekordmange flyktninger
I kjølvannet av Russlands invasjon av Ukraina i februar 2022, har det vært en betydelig økning i antallet ukrainske flyktninger til Norge.
Foreløpige tall viser at 72.381 ukrainske flyktninger har søkt om kollektiv beskyttelse i Norge (udi.no). Det er et rekordhøyt antall flyktninger sammenlignet med tidligere år, og ukrainske flyktninger bor nå i kommuner over hele landet.
Norge har også mottatt flere ukrainske flyktninger sammenlignet med sine skandinaviske naboland. Ukrainerne oppgir mange ulike grunner for hvorfor de valgte å komme til Norge.
Hvorfor Norge?
De tre mest populære var beskyttelse av rettigheter for ukrainske flyktninger, at Norge framstod som et bedre valg sammenlignet med andre land, samt at de allerede hadde ukrainsk familie eller et nettverk i Norge.
De som kom i den første fasen av krigen hadde i større grad eksisterende nettverk i Norge, mens blant dem som har kommet til Norge i senere tid, består nettverket oftere av andre ukrainske flyktninger som flyktet før dem. Disse oppgir også oftere å ha vurdert ulike land før de valgte Norge.
33 prosent av flyktningene i studien vurderte ulike land, og landet på at Norge framstod som det beste alternativet.
En ukrainsk flyktning i studien forklarer valget slik: «Lover respekteres her, menneskene er fantastiske, og naturen er fantastisk. Jeg visste også at Norge har et godt introduksjonsprogram.»
En annen sier: «I Polen ble jeg angrepet på grunn av min seksuelle orientering, og jeg valgte Norge fordi her har jeg de samme rettighetene som andre mennesker.»
Framtiden til barna ble også trukket fram som en årsak til at valget falt på Norge: «De beste forholdene for mine barns fremtid. Høy grad av hjelp og sikkerhet for barn. Flott holdning overfor barn.»
Svært godt mottatt
Ukrainske flyktninger er generelt svært tilfreds med mottak i Norge. De har positive opplevelser med offentlige og sivile aktører som politiet, Utlendingsdirektoratet (UDI) og IMDi. Det samme gjelder lokale og ikke-statlige aktører.
På en skala fra en til fem, der fem er svært tilfreds, får både nasjonale og lokale aktører over fire.
Resultatene viser at de som har ankommet mer nylig er mer fornøyde med mottaket enn de som kom i den første fasen i 2022.
– Registreringsprosessen har blitt forbedret, og ikke minst mener ukrainerne at informasjonen er bedre enn tidligere. Det var en av hovedutfordringene vi fant i den første fasen, sier Hernes.
Hun legger til:
– Samtidig påpeker flere at det nå er blitt et økt press på kommunale tjenester og utfordringer knyttet til dette, som for eksempel forsinkelser og kommunikasjonsutfordringer.
Hvem er de ukrainske flyktningene i Norge?
- Det en overvekt av kvinner, men det har blitt en jevnere balanse mellom kjønnene etter de første måneden i 2022. Kjønnsbalansen er nå på rundt 60 prosent kvinner og 40 prosent menn. De fleste er i arbeidsfør alder (18-65 år), og omtrent en tredjedel er barn.
- To av tre av de ukrainske flyktningene i studien har slektninger fra Ukraina som bor sammen med dem i Norge, og nesten halvparten er i Norge med sin partner.
- Ukrainske flyktninger har generelt høyt utdanningsnivå. 75 prosent har høyere utdannelse, men det var en noe lavere andel for de som ankom senere i 2023. Imidlertid snakker bare 36 prosent grunnleggende engelsk, men 85 prosent snakker både russisk og ukrainsk.
Norske aktører på alle nivåer har på en god måte klart å ta imot sårbare mennesker som har fått sine liv snudd opp ned.– Vilde Hernes
Uklar informasjon og utfordringer
Studien viser at det fortsatt er utfordringer knyttet til uklar eller utilstrekkelig informasjon fra det offentlige. Det gjelder særlig informasjon om høyere utdanning i Norge, hva som skjer etter introduksjonsprogrammet, eller hvordan starte en bedrift i Norge.
Tjenester som registrering, skole, barnehage, økonomisk assistanse og offentlig hjelp til bosetting er ifølge flyktningene av høy kvalitet, mens andre tjenester - som helsetjenester, tilgang til nødvendige medisiner, godkjenning av utdanning eller hjelp til å finne eller søke på jobb - skårer lavere.
– At helsetjenester skårer lavt kan både være grunnet tilgang, men også at det er en «kulturkræsj» i forventinger og praksis i ukrainsk og norsk helsevesen, sier Hernes.
Bra bolig, mer sprik i språk og jobb
– De ukrainske flyktningene er stort sett godt fornøyde med bosettingsprosessen, og boligen de er tildelt, sier Hernes.
Hun viser til at flere sier det varmet å bli møtt av en bolig som var klar til å bli et hjem.
En respondent sier: «Da vi ankom, var det nylig kjøpt møbler der. En ny sofa, nye senger, to sofaer, et spisebord, en komfyr var allerede i huset, nye tallerkener var kjøpt, gafler, til og med en gryteklut (…). Vi ble veldig rørt av dette.»
– De som er bosatt i avsidesliggende, landlige områder er ikke mindre fornøyd med boligen enn dem i mer sentrale strøk. Men de bekymrer seg for lange avstander til både tjenester og jobbmuligheter, sier Hernes.
Den største barrieren for å få seg jobb i Norge er mangel på norskkunnskaper, hvor 83 prosent oppgir dette som et hinder for å komme inn på det norske arbeidsmarkedet.
Ifølge studien ønsker mange ukrainere å lære seg norsk, siden de mener det direkte påvirker mulighetene for å få en relevant jobb.
– De fleste opplever at det er god kvalitet på norskopplæringen, men ønsker seg mer struktur og progresjon, sier Hernes.
70 prosent av de ukrainske flyktningene var i arbeid før krigen, og de aller fleste ukrainerne sier de er villig til å ta jobb som ikke samsvarer med tidligere utdanning og erfaring.
Likevel er det noen som knytter det å få brukt kompetansen sin til muligheten for å få bli i Norge på sikt, hvis den midlertidige oppholdstillatelsen går ut:
«Det går rykter om at muligheten til å bli i landet bare vil være for de som [utfører] arbeid [basert] på sin utdanning, diplom.»
Det er også stor usikkerhet knyttet til hva man bygger opp i Norge: «Da kan alt jeg bygger, setter opp, kollapse igjen. Og jeg må returnere til Ukraina og begynne å bygge et nytt liv igjen.»
Om lag en tredjedel oppgir at de får brukt tidligere utdanning eller erfaring i ny jobb i Norge, men det er fortsatt mange som sier de ikke får brukt kompetansen, ca. 36 prosent.
– Den kanskje naive forventingen om at ukrainske flyktninger bare skulle gli ut i det norske arbeidsmarkedet, har vist seg å ikke stemme, sier Hernes.
Kompetanse matcher ikke behov
Fra kommunenes perspektiv er også språk helt klart den største barrieren for å få en jobb.
Kommunene opplever at enkelte ukrainere ikke er villig til «å ta hvilken som helst jobb», men peker også på strukturelle faktorer som hindrer inngangen til arbeid.
– Det er ofte mismatch mellom ukrainernes kompetanse og lokale arbeidsmarkedsbehov. I spesielt små og rurale kommuner kan det være få jobber lokalt og manglende kollektiv transport for å komme seg til jobb, sier Hernes.
Manglende kapasitet til oppfølgning etter introduksjonsprogram, særlig i NAV, gjør det også vanskelig å hjelpe ukrainere inn i arbeid. Samtidig har en jobb stor innvirkning på opplevelsen av stabilitet i livet til enkeltpersoner:
«Jeg vil også lete etter arbeid fordi det er viktig å ha litt stabilitet. Alt jeg ønsker er litt stabilitet og et normalt liv for min datter først og fremst, og for meg.»
Usikker framtid
Det er fortsatt usikkerhet knyttet til hvorvidt ukrainere ønsker å reise tilbake til Ukraina etter krigen. 54 prosent (2023) vet ikke om de vil bli i Norge eller reise hjem, 13 prosent vil tilbake og 33 prosent vil ikke returnere.
– Selv om majoriteten er usikre, er det flere som ønsker å bli i Norge nå enn da vi stilte samme spørsmål for ett år siden, sier Hernes.
Her er det også forskjeller mellom undergrupper i studien. Blant dem som ønsker å bli i Norge er det flest
- Menn
- Foreldre med barn under 18 år
- Yngre aldersgrupper
- Ukrainere som har økt botid i Norge
- Ukrainere med gode engelskkunnskaper
De som ønsker å reise tilbake til Ukraina har barn eller ektefelle igjen i Ukraina og har tro på kortvarig krig (slutt innen 2025).
Usikkerheten skaper frykt
Den midlertidig og usikre statusen skaper stor usikkerhet og direkte frykt for mange ukrainere, sier Hernes. Mange kjenner på en frykt for å bli sendt hjem:
«Det setter meg i et hjørne. Jeg vet ikke. Hvordan kan jeg ta en beslutning uten fakta å jobbe med? Jeg vet ikke om krigen vil ta slutt, eller når den vil ta slutt. Hva vil skje med de okkuperte områdene? Når de blir frigjort, er det stor sannsynlighet for at det vil være store ødeleggelser.»
Likevel er det svært ulike oppfatninger blant både ukrainerne og kommunene. De har alle ulike strategier, tidsperspektiver og forventinger.
Usikkerheten skaper også dilemmaer knyttet til hvorvidt de bør skaffe seg mer kvalifisering til arbeid og språk, eller om de og Norge er mest tjent med at ukrainerne tar en «hvilken som helst jobb».
– Vi ser at flere har et langsiktig perspektiv på oppholdet i Norge og tar valg deretter, som ikke alltid samsvarer med regjeringens mer kortsiktige fokus, sier Hernes.
Ikke nødvendigvis bedre behandling
– Det er en oppfatning at ukrainske flyktninger har fått en bedre mottakelse i samfunnet enn andre flyktninggrupper, og dette er særlig utbredt blant førstelinjen, sier Hernes.
Hun mener inntrykket må nyanseres.
– Ukrainske flyktninger har mindre langsiktige rettigheter i Norge på grunn av den midlertidige statusen deres, noe flyktningene selv er opptatt av, sier Hernes.
En ukrainsk flyktning beskriver det slik:
«Andre flyktninger behandles bedre her, slik vi ser det – nettopp fordi de har individuell beskyttelse. Vi har midlertidig beskyttelse, og de tror at vi skal hjem. Når krigen er slutt, drar vi hjem. Og disse flyktningene fra Sudan, fra Afrika, de har en annen situasjon. De er her for alltid. Derfor får de ulik behandling.»
Hernes sier at selv om det er de voksnes behov for språkopplæring og jobb som har vært i søkelyset i studien, så er samtidig barneperspektivet en rød tråd.
– Hensynet til barna var for mange utslagsgivende for at ukrainske flyktninger kom til Norge, de er svært fornøyde med barnehager og skoler, og hensynet til barna påvirker i stor grad om de vurderer å bli her eller reise hjem, sier Hernes.
Usikkerheten tilknyttet framtiden er likevel framtredende for denne gruppen også. 37 prosent svarer at barna fortsatt følger ukrainsk skole online, som oftest i tillegg til å følge norsk skole.
– Men det er manglende kunnskap om hvordan usikkerheten og midlertidigheten påvirker barna. Her er det behov for mer forskning, sier Hernes.
Her kan du lese hele rapporten (imdi.no).
Ukrainere og introduksjonsprogrammet
- De aller fleste ukrainske flyktningene i studien tar introduksjonsprogrammet. Ukrainere har hatt mulighet til å gå inn og ut av program og ta programmet på deltid, noe andre flyktninggrupper ikke har mulighet til.
- 90 prosent har et lengre program enn de seks månedene som opprinnelig er satt opp, men mange utrykker at de opplever stor usikkerhet knyttet til om de får forlenget programmet eller ikke.
- Den store majoriteten opplever programmet som nyttig for å finne jobb.
