Hvor barn vokser opp påvirker deres muligheter til å lykkes i livet.
Er de lokale skolene gode? Vil menneskene de møter gi dem gode fremtidige forbindelser, eller utsette dem for risiko? Er det trygt å leke alene, eller trenger de konstant tilsyn?
Foreldre over hele verden stiller seg disse spørsmålene, og utvikler strategier for å oppmuntre barna sine til å delta i de positive delene av samfunnet, og beskytte dem mot de negative.
Foreldrestrategier er de forskjellige måtene foreldre begrenser eventuelle skadelige virkninger, eller forsterker positive.
– Disse foreldrestrategiene for nabolag driver flyttemønstre og segregering av byene våre, sier Brattbakk.
Foreldres rolle oversett i forskning
Forsker Ingar Brattbakk sier at foreldres rolle i hvordan barn og unge formes av nabolagene sine ofte mangler i studier av nabolag. Dette interesserte ham i hans arbeid med doktorgraden – han ville fortelle foreldrenes side av historien.
Han gikk igjennom litteraturen, og fant tre kategorier av foreldrestrategier, hovedsakelig utviklet av amerikanske forskere som hadde forsket i eget land: Danning, styrking og skjerming.
Hvordan foreldre samhandler med nabolaget sitt, avhenger i stor grad av hvordan de oppfatter kvaliteten på det, forklarer Brattbakk.
Foreldre ser etter gode nabolag for barna sine, noe som er fullt forståelig, men strategiene deres bidrar likevel til å drive segregering.– Inger Brattbakk, forsker ved Senter for bolig- og velferdsforskning, BOVEL, med Velferdsforskningsinstituttet NOVA, OsloMet, som vertsinstitusjon.
Foreldre som aktive deltakere
Stoler de på at nabolaget er trygt og sannsynligvis vil gi barna positive livserfaringer? I dette tilfellet velger foreldrene en strategi der nabolaget får være med på å forme barna.
Foreldre som mener at nabolaget sitt er godt og trygt ser på nærmiljøet som en ressurs som bidrar til å danne barna. Om de oppfattet visse utfordringer i nærmiljøet gikk de inn for å herde barna på forskjellige måter, heller enn å skjerme og flytte dem.
Hvis nabolaget oppleves som mindre trygt, eller foreldrene opplever at mange naboer har behov for hjelp, kan de bruke tid på å bistå samfunnet ved for eksempel å delta i lokale organisasjoner.
Der foreldrene valgte denne strategien, gikk de aktivt inn for å styrke nabolaget, for eksempel ved å engasjere seg politisk, i FAU eller bidra til å bygge andre fellesskap i nabolaget.
De kan fortsatt oppmuntre barna til å involvere seg i lokalsamfunnet, men vil holde et øye med å beskytte dem mot mennesker, steder eller aktiviteter de opplever som negative. Da nærmer vi oss skjerme-strategien.
Når ting går galt
Foreldrene som gikk for den tredje strategien og ville skjerme barna fra nabolaget de bodde i, valgte enten å begrense hvor mye barna ble eksponert for nabolaget eller flyttet til områder de opplevde som mer ressurssterke.
Opplevde utrygge bomiljø, kriminalitet og dårlige skoler kunne være oppgitte flyttegrunner. Blant de foreldrene som valgte skjerming, pågikk det ofte diskusjoner i heimen om de skulle flytte eller å bli boende og fortsette skjermingen.
De som ble værende forsøker å skjerme barna ved å begrense barnas involvering i nabolaget, eller sender dem ut av nabolaget til andre skoler og fritidsaktiviteter. De kan også bestemme seg for at det ikke er mulig å redde situasjonen, og prøve å flytte til et nytt sted.
Denne tredje strategien – å skjerme – bekymrer Brattbakk og andre samfunnsforskere. Foreldre ser etter gode nabolag for barna sine, noe som er fullt forståelig, men strategiene deres bidrar likevel til å drive segregering, sier forskeren.
Når folk forlater lokalsamfunnet sitt, tar de med seg ressursene som kunne hjulpet til med å forbedre nabolaget, og etterlater de som blir igjen, enda verre stilt.
Forskning fra USA
Mye av forskningen Brattbakk brukte i sin avhandling var gjort i såkalte ghettoer i USA, hvor ensrettingen av nabolag er enda sterkere enn i Norge, enn så lenge, fattigdommen ofte er høy og hvor offentlige tjenester har smuldret opp helt.
Da er spørsmålet om disse kategoriene treffer her til lands, hvor velferdssystemet er sterkere?
Til tross for større velferd, er fortsatt de største byene svært delt geografisk av inntekt og andre levekårsindikatorer.– Forsker Ingar Brattbakk
Lavinntektsgrensen, referert til som EU60, er et mye brukt mål på fattigdom, og indikerer at en familie har mindre enn 60 prosent av medianinntekten i tre år.
I de mest velstående nabolagene i Oslo er andelen barn som vokser opp i familier under EU60 bare to prosent, men i de fattigste områdene er andelen barn under denne grensen mer enn 50 prosent.
Skjult fattigdom i Norge
– Dette nivået av segregering ligger et sted mellom København og Stockholm; ikke så ekstremt som i USA, men mye høyere enn de fleste nordmenn og utenforstående tror.
Faktisk fant Brattbakk at mange i Norge blir overrasket over å høre hvor mange familier i Oslo som sliter med å få mat på bordet.
– Fattigdom i Oslo er skjult, og det er en ekstra skam knyttet til det å være fattig i et land der alle tror du har like muligheter og sosial støtte, understreker Brattbakk.
Hvor lenge orker vi dette?
Forskeren fant også et skille mellom individuelle og mer kollektive tilnærminger til oppdragelse av barn i mer krevende nabolag. Noen foreldre fant sammen og dannet fellesskap, mens andre trakk seg mer tilbake fra lokalsamfunnet og engasjerte seg mer i egen familie. Det var også tydelig at de kollektive tilnærmingene avtok jo større problemer nabolaget hadde.
Brattbakk mener at man skal være forsiktig med å overføre akkurat disse funnene til norske lokalsamfunn og nabolag.
– Samfunnene er veldig forskjellige, med radikalt forskjellige samfunnsordninger. I USA er velferdstjenestene mye mer begrensede, og det er mye større forskjeller mellom private og offentlige skoler.
Mange norske middelklasseforeldre tenker at «vi skal sørge for alles barn», og har en mer kollektivistisk tankegang hvor de «tar en for laget» og dermed styrker nabolagsfellesskapet.
Men hvor mange foreldre orker en slik strategi i lengden hvis nabolagsutfordringene blir for store?– Forsker Ingar Brattbakk
