– Økt selvforsyning av mat gir økt trygghet, mener Anders Eika og Einar Braathen.
De er forskere ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR på OsloMet og i EU-prosjektet Fusilli, som utforsker nye måter å produsere og distribuere mat i 12 europeiske byer.
– Selv om nesten alle europeere bryr seg mye om mat, tror jeg Osloborgere er enda mer opptatt av det enn byborgere på kontinentet, sier Eika, og legger til:
– De er også mer villige til å bruke tid og penger på å skaffe seg gode, næringsrike, lokale råvarer. Særlig nå er det mange i Europa som først og fremst er bekymret for om de har mat å spise overhodet. Da blir alt annet sekundært.
Sammen med forskere fra SIFO studerer Eika og Braathen blant annet hvordan innovativ bypolitikk kan bidra til urbane matplaner og sikre sunne og bærekraftige lokale matsystemer.
OsloMet og Oslo kommune er norske partnere i prosjektet, og OsloMet var vertskap da prosjektdeltagerne fra de tolv byene besøkte Oslo i juni i år. Deltagerne fikk blant annet oppleve dyrking på takhager i Oslo sentrum, bybondens seter på Losæter, samt andelsparsellene på Linderud gård i Groruddalen.
Gode grunner til selvforsyning
Til tross for at Oslo har en del matproduksjon å vise frem, har hovedstaden både forutsetninger og mange gode grunner til å øke selvforsyningsgraden, sier Eika.
– I tillegg til det åpenbare; at det vil gi mer trygghet i kriser, og at flere personer får tilgang på mer kortreist, god og sunn mat, er det et sosialt aspekt ved urban matproduksjon, sier han, og viser til en enorm dyrkeinteresse blant Oslofolk.
– Det er allerede tusener på ventelister til de eksisterende kolonihagene. Stiller kommunen grøntområder til disposisjon for nabolagshager, kan det gi grønn glede for svært mange per kvadratmeter. Ingen kan tvile på at felleshager vil ha en stor sosial og integrerende funksjon, sier Eika.
Han mener også at flere skolehager vil være viktige for å øke byens samlede kunnskap om matproduksjon.
– Når vi i snitt kaster 85 kilo mat hver i året, vitner det om en manglende bevissthet. Særlig barn burde lære at mat ikke er noe som kommer fra Kiwi, men som springer ut av bakken og inngår i et gigantisk kretsløp, sier Eika.
Interessante forskjeller
Fusilli-prosjektet pågår ut 2025, men forskerne ser allerede interessante forskjeller mellom byene. For eksempel er dyrkbar jord ikke bare en generell mangelvare i Norge; tilgangen på egnet jord er også mindre i Oslo sammenlignet med mange andre byer, sier Eika. Han mener Oslo derfor bør dyrke mer på mindre plasser.
– Jo større en by er, dess mer er grønne vekster en mangelvare. Jordbruk i byen vil styrke økosystemet: I stedet for store monokulturer som fortrenger skog og våtmark, kan vi dyrke opp små hageflekker i asfaltjungelen, på bygninger og i bakgårder, sier Eika.
En annen åpenbar forskjell er geografisk gitt.
– Klimaet vårt gir Oslo et snevrere spekter av hva man lett kan dyrke utendørs, sier han.
Se til Roma?
Forskerne fremhever blant annet den italienske hovedstaden Roma og Nilufer, et nytt distrikt i Tyrkias fjerde største by, som særdeles gode eksempler på urbane matplanleggere. I Nilufer satser de stort på innovativ bypolitikk som skal bygge kortere vei fra jord til bord og få flere småskalaprodusenter i urbane strøk.
Men innovativ bypolitikk er ikke alltid lett å få til i praksis.
Anders Eika og Einar Braathen ved NIBR forsker på urbane matsystemer. Foto: Tone C. S. Thorgrimsen/NIBR/OsloMet
– I Oslo og de fleste andre byene er det bred politisk enighet om at lokal matproduksjon er et gode. Men mange byer har så steile politiske fronter at det er vanskelig for kommunen å gjennomføre noen form for politisk drevet mattransformasjon, sier Eika, og legger til:
– I Roma er det sivilsamfunnet som har presset gjennom en resolusjon for et bærekraftig matsystem. Alle de politiske partiene har underskrevet – til tross for at de stort sett er uenige i alt – noe som gir håp om at det faktisk kan vare gjennom de turbulente tidene i italiensk politikk.
I tillegg til mange og høye mål for matproduksjon og bærekraft, har resolusjonen blant annet etablert et eget matråd, et Food Governance Council, som skjærer gjennom de forskjellige offentlige «siloene» som styrer forskjellige sektorer av matforsyningssystemet i Roma.
– Oslo går i riktig retning
Oslo er en av byene hvor det er både interesse og muligheter til å få til politiske løsninger, sier forskerne. Byrådet i Oslo har en rekke tiltak for å øke andelen økologisk og lokalprodusert mat i sin siste handlingsplan for bærekraftig og sunn mat.
– Det fortjener de honnør for. Det er et steg i riktig retning mot en mer selvforsynt by, sier Braathen.
Braathen sier det er mange indirekte måter en kommune kan støtte lokal matproduksjon på, for eksempel gjennom innkjøpsregler og moms.
– Kantinene i kommunale og statlige virksomheter representerer for eksempel en stor andel av matforbruket i Oslo. Det samme gjør andre storkjøkken, som cateringselskaper. Om storkjøkkenene får en momsreduksjon dersom de bruker lokale råvarer, vil etterspørselen etter lokalprodusert mat øke, og da vil produksjonen følge etter, sier Braathen.
