Christian Ringnes måtte stå i det da debatten rundt den nye skulpturparken på Ekeberg stod på som verst. Da parken omsider ble åpnet for allmenheten ble det derimot stille.
– Kritikken mot parken var også med på å forme den slik den er i dag, mener forsker Håkon Larsen.
Larsen har sammen med Ida Uppstrøm Berg og andre forskere undersøkt hvordan privat finansiering av kunst fungerer i Norge og har blant annet tatt for seg Ekebergparken som case.
Park i seg selv ikke et problem
Det var først da planene for hva den nye parken på Ekeberg skulle inneholde ble kjent at kritikken i media dukket opp. Og den kom fra flere hold.
– Tanken om en park i seg selv var det ikke så mye motstand mot. Mer hva den skulle inneholde. Og selve debatten var ganske polarisert da den pågikk som verst, sier Larsen.
Folkeaksjonen for bevaring av Ekebergskogen protesterte sammen med flere andre organisasjoner. De ønsket ikke at naturen skulle vike for en skulpturpark.
– De ønsket ikke å gjøre natur om til kultur, forteller Larsen.
Og så var det kritikken mot å skape det Christian Ringnes opprinnelig ønsket: En skulpturpark til «kvinnens pris» basert på hans private samling av skulpturer av kvinner.
Motstanden formet parken
Motstanden mot parken gjorde også sitt i å forme det endelige resultatet. Det ble nedsatt en kunstfaglig komité, der også Ringnes selv fikk delta. Komiteen skulle enes om det kunstneriske uttrykket.
– I stedet for en park til kvinnens pris ble det en skulpturpark med det feminine som tema, og det kan defineres ganske vidt, forteller Larsen.
Selv om de mest kritiske røstene kanskje ikke opplevde at de ble hørt hadde de en innvirkning, ifølge forskeren.
– De sterke kritikerne klarte å påvirke prosessen selv om de nok ikke opplevde det slik der og da. De var med på å moderere det estetiske uttrykket og hvor omfattende parken skulle bli.
Størrelsen på parken ble moderert og kunstfaglig ekspertise kom tydeligere inn i estetikken i parken, ifølge Larsen.
"Park til kvinnens pris"
Christian Ringnes mener i ettertid bruken av begrepet "park til kvinnens pris" ikke var heldig og påpeker at beskrivelsen av parken tidlig ble forandret til "en feminint inspirert kulturpark".
– Det kunstfaglige utvalget som velger ut parkens skulpturer, er mer fokusert på kunstnerisk kvalitet enn den feminine røde tråden, men jeg mener fremdeles den er merkbar når man går rundt i parken, sier Ringnes.
Han viser til det kunstfaglige utvalgets leder Lise Mjøs sitt utsagn: "Først ser vi etter gode kunstverk, deretter finner vi den feminine tilknytningen".
– Ikke vesentlig endret
Ringnes mener ikke at parken ble vesentlig endret fra den opprinnelige planen.
– Vannspeilet ble litt mindre, og kommunen stilte til rådighet de to trevillaene i prosjektet og vannreservoaret, men for øvrig ble det meste som opprinnelig tenkt, inklusive innholdet og skulpturene, sier Ringnes.
Rignes anerkjenner at likevel at kritikken skjerpet utbyggerne av parken.
– Kritikken bidro til å skjerpe de utførende. Det ble ekstra viktig å skape en best mulig park, sier han.
Private donasjoner må legitimeres
For å i det hele tatt kunne stille ut privat kunst i det offentlige, kreves det en legitimeringsprosess overfor publikum. For Ekebergparken stod fordommene til folk i kø da konseptet for parken ble lansert.
– Det var en rik mann som skal ta plass i offentligheten ved å vise frem sin private kunstsamling i en offentlig park. Det er noe som skaper reaksjoner, mener Larsen.
Han påpeker også at Oslo Kommune ikke hadde noe formalisert regelverk for mottak av slike kunstgaver.
– Det er noe som ble formulert i etterkant av denne prosessen. Oslo kommune utviklet systemer som skulle være bedre rigget for å ta imot denne typen gaver i fremtiden, sier han.
– Udemokratisk, rik eksentriker med dårlig smak
Ringnes kjenner seg også igjen i fordommene forsker Håkon Larsen peker på.
– At det var en betydelig skepsis til det private initiativ, fremkom meget tydelig i en rekke innlegg i aviser og øvrige medier. Det var vanskelig å få frem at prosessen, herunder valget av skulpturer, faktisk ble styrt av de relevante organer i Oslo Kommune, sier Ringnes.
– Det negative fokuset havnet ofte på meg som "udemokratisk, rik eksentriker med dårlig smak", sier han.
Nabolagsprotestgruppen har vi ikke hørt noe fra siden parken ble åpnet.– Håkon Larsen
Kommunen hadde også en utfordring med at de hadde en pågående saksbehandlingsprosess i forbindelse med parken og ikke kunne delta i det offentlige ordskiftet rundt den.
– Det var en utfordring for Oslo kommune å overbevise offentligheten om at de hadde kontroll over dette prosjektet, og at det ikke ble oppfattet slik at Christian Ringnes fikk bestemme alt, forteller han.
Noen av klagene gikk til og med på korrupsjon i kommunen, ifølge Larsen.
– Altså at pengene rår over kommunen, forteller han.
Mange eksempler på private donasjoner
Det er ikke bare Oslo Kommune som stiller ut privateid kunst. Det statlige Nasjonalmuseet skal stille ut The Fredriksen Family Art Collection, som tilhører Kathrine og Cecilie Fredriksen, døtrene til skipsreder John Fredriksen.
– Nasjonalmuseet er jo statlig, så det er litt ulikt fra Oslo Kommune og Ekebergparken. Så prosessen rundt dette er litt annerledes, forteller stipendiat Ida Uppstrøm Berg.
I sin avhandling skal hun se på hva som karakteriserer synet på offentlig-privat samarbeid bland sentrale aktører i kunstverden, da slike typer samarbeid er noe som trolig blir mer vanlig i tiden fremover. Hun peker på flere ulike eksempler i Norge der dette skjer.
Den eldste delen av Kunstindustrimuseets samling, som nå er en del av Nasjonalmuseet, er i stor grad bygget opp gjennom donasjoner– Stine Högkvist, avdelingsdirektør ved Nasjonalmuseet
– Nikolai Tangen har donert en del av sin kunstsamling til Kunstsiloen og Kristiansand kommune. Der skal Sørlandets kunstmuseum bruke en gammel kornsilo til å vise fram kunst fra en av Norges rikeste. Dette skapte store debatter i Kristiansand kommune da det ble kjent for offentligheten. Så der er det litt tilsvarende diskusjoner som Ekebergparken, sier hun.
Mye av kritikken rettet mot offentlig-privat samarbeid handler om frykten for at private aktører tar over museene
– Kritikerne frykter at de private aktørene vil få for stor definisjonsmakt over hvilken kunst som skal vises ved museene. At det er den private smaken som definerer den norske kulturarven og ikke de ansatte ved museene. Derfor er det viktig for museets ledere at prosessene rundt slike donasjoner er ryddige, sier Uppstrøm Berg.
Må ha hjelp
Uppstrøm Berg sier at Nasjonalmuseet må ha hjelp fra det private for å kunne konkurrere i markedet for samtidskunst.
– For å konkurrere må de gjøre det gjennom samarbeid med private samlere, sier hun.
De midlene Nasjonalmuseet får til å kjøpe inn kunst er ikke nok til å kjøpe kjente utenlandske verker, ifølge Berg Uppstrøm.
– Om de skal basere seg på å kjøpe internasjonal kunst må de enten spare opp midler, eller kjøpe inn kunst de tenker blir aktuelt 50 år frem i tid. Da må de riske litt, sier hun.
– Private aktører er viktige
Nasjonalmuseet ved avdelingsdirektør for samling, Stine Högkvist, peker selv på at private donasjoner har vært viktige for museet i et historisk perspektiv.
– For eksempel er den eldste delen av Kunstindustrimuseets samling, som nå er en del av Nasjonalmuseet, i stor grad bygget opp gjennom donasjoner, sier Högkvist.
Nasjonalmuseet mottar også private donasjoner relativt ofte.
– Eksempelvis har vi ganske nylig fått 40 verk fra Galleri Dobloug i Oslo, og 20 verk fra enkemannen til kunstner Solveig Lohne. Men vi tar ikke imot alle verk vi får tilbud om bare fordi det er gratis, forteller hun.
Donasjoner til museet må gjennom de samme faglige interne prosessene som ved ordinære innkjøp.
– Hjelper å kritisere
Skulpturparken på Ekeberg hadde nok ikke vært hva den er i dag uten kritikken mot den, ifølge Larsen. Samtidig var det noen kritikere som angret seg på den harde tonen mot parkplanene etter at parken ble en realitet.
– Det var folk som erkjente at parken ble mye bedre enn hva de fryktet. Nabolagsprotestgruppen har vi ikke hørt noe fra siden parken ble åpnet. Om det er fordi de følte at de hadde brukt opp alle kanalene for innflytelse og har gitt opp, eller hvorvidt de ikke syntes det ble så gærent likevel, vet vi ikke, sier Håkon Larsen.
Christian Ringnes syntes det er raust av kritikere å trekke kritikken.
– Det letteste hadde jo vært å holde munn, sier Ringnes.
Men at det hjalp å komme med kritikk er Håkon Larsen ikke i tvil om.
– Ulike elementer ved prosjektet ble tatt opp og kritisert i ulike faser. Det har hatt innvirkning. Og skogen er i stor grad bevart der, sier han.
Referanser
- Håkon Larsen, Sigrid Stokstad, Boel Christensen-Scheel og Ida Uppstrøm Berg (2021): Private kunstdonasjoner og lokal politikk: Kontroversene rundt etablering av skulpturpark på Ekeberg i Oslo (idunn.no).
- Håkon Larsen (2022): Private taste and public space: the heated media debate about a privately initiated sculpture park in Oslo (tandfonline.com).
