– Det er helt tydelig at norsk barnevernspraksis har fått med seg det som har skjedd, sier Ingunn Festøy Alvik.
Ingunn Festøy Alvik står bak rapporten «Samvær etter omsorgsovertakelse – en undersøkelse av praksis fra fylkesnemnder og lagmannsretter» (skriftserien.oslomet.no) og har gjort en juridisk undersøkelse av 69 saker fra andre halvdel av 2020. Hovedfunnet i rapporten er at praksisen i sakene som er gjennomgått i stor grad er i tråd med avgjørelser fra Høyesterett og EMD.
– Det er totalt 43 barnevernssaker mot Norge, og vi har blitt felt i elleve av dem. Mye tyder på at norsk praksis om samværsfastsettelse i domstoler og fylkesnemnder tidligere har vært ganske standardpreget, og at man for tidlig i saksforløpene har lagt til grunn at omsorgsplasseringene av barn skulle bli langvarige, sier Alvik.
Rapporten konkluderer med at det nå gjennomgående blir tilrettelagt for mer samvær mellom barn og foreldre enn hva som var vanlig i fylkesnemndene før EMD-dommene. Målet om gjenforening mellom barn og foreldre opprettholdes også i de aller fleste sakene.
– Det har tidligere blitt utmålt forholdsvis lite samvær mellom barn og foreldre i disse sakene. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen er opptatt av gjenforening mellom foreldre og barn, og for å få til en tilknytning som gjør gjenforening mulig, må det gis mer samvær mellom foreldrene og barna i disse sakene, sier hun.
Dette har Norge fått kritikk for
Norge har flere ganger blitt dømt av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) for «brudd på retten til familieliv» i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 8 (lovdata.no).
Art 8. Retten til respekt for privatliv og familieliv sier:
- Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.
- Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter
Norge er felt i 11 av 43 saker som i hovedsak gjelder spørsmål om samvær etter omsorgsovertakelse og tvangsadopsjon. Kritikken mot Norge har gått på at omsorgsovertakelse av et barn i utgangspunktet må sees på som noe midlertidig og gjenforening med foreldrene skal være målet. Samværsfastsettelsen må bygge opp under målet om gjenforening.
– Begrunnelsene for vedtakene har vært for svake og ikke grundige nok som grunnlag for samværsfastsettelse. Altså om barna får nok tid med foreldrene i disse sakene. Dette er hovedkritikken fra EMD mot Norge, sier Alvik.
Høyesterett har etter tre dommer i 2020 fastslått hvordan norsk rettstilstand skal være fremover ved slike saker.
Ingunn Festøy Alvik påpeker at tidligere forskning har konkludert med at begrunnelsene for vedtakene i en del av sakene før EMD-dommene virket standardiserte – Det har vært en salgs normering av hvor mye samvær som skulle utmåles når man antok at omsorgsovertakelsen ville bli langvarig. Foto: Pål Arne Kvalnes
– Høyesterett sier mye av det samme som EMD: At gjenforening med foreldrene skal være utgangspunktet, og at samvær skal fastsettes etter grundige avveininger av den konkrete saken, sier hun.
Alvik forteller at det må spesielle og sterke grunner til for at man skal kunne gå vekk fra målet om å gjenforene barn og foreldre.
– Det er tre vilkår som er utviklet av EMD som må oppfylles for at man skal kunne gå vekk fra målet om å gjenforene barn og foreldre: 1. At foreldrene er særlig uegnet 2. at et fortsatt gjenforeningsmål vil kunne skade barnets helse eller utvikling 3. at det har gått betydelig tid siden omsorgsovertakelsen slik at barnets interesse i stabilitet veier tyngre enn gjenforeningsmålet, sier hun.
Dette har blitt bedre
Ifølge rapporten er praksis langt på vei i samsvar med høyesterettsdommer som bygger på dommer fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD).
– Hovedinntrykket mitt er at begrunnelsene for samværsfastsettelse er grundige og konkrete, sier hun.
Alvik konkluderer med at det fastsettes mer samvær enn hva som var praksis tidligere. Det legges også til grunn at omsorgsovertakelsen blir langvarig i mye færre saker enn det som synes å ha vært praksis tidligere. Gjenforeningsmålet står sterkt, og det utmåles mye samvær sammenlignet med tidligere.
– EMD-dommene handler om retten til familieliv etter EMK artikkel 8. Idet et barn blir fratatt foreldrene sine skjer det et inngrep i retten til familieliv. Men jo mer samvær som gis, desto mer blir det inngrepet i familielivet, sier Alvik.
Grundigere begrunnelser
– Begrunnelsene for samværsfastsettelsene er nå grundige og konkrete. De vurderer hvert enkelt barn for seg opp imot hver enkelt av foreldrene når det er nødvendig, og man ser i fylkesnemndsakene og i lagmannsrettdommene at de trekker inn EMD-dommer og Høyesterettsdommer. Det er helt tydelig at praksis har fått med seg endringene som har skjedd i gjeldende rett, sier Alvik.
Det fastsettes mer samvær enn tidligere, samværet som fastsettes varierer i omfang og er ikke baserte på standardiserte kriterier.
– Og i sakene der man ikke sikter på gjenforening mellom barn og foreldre er vilkårene for dette oppfylt, sier hun.
Er Norge for flinke?
– Men man kan stille spørsmål om Norge har blitt for flinke. I noen av sakene beskrives foreldrene med veldig svak omsorgsevne, det har blitt satt inn betydelige hjelpetiltak og det er lite som tyder på at foreldrenes omsorgsevne vil kunne bedres, sier Alvik.
Hun mener det i noen tilfeller burde blitt grundigere vurdert om vilkårene for å forlate målet om familiegjenforening var oppfylt.
– I disse tilfellene kunne man vurdert dette slik at barnet kunne få ro i sin nye omsorgsbase, og at man kunne fastsatt samvær uten målet om gjenforening for øye. Når gjenforeningsmålet opprettholdes, må det som utgangspunkt fastsettes relativt mye samvær, sier Alvik.
Vold og overgrep må undersøkes bedre
Alvik kommer også med kritikk av fylkesnemndene i noen av sakene der det kan være en sannsynlighet for at barna har blitt utsatt for vold eller overgrep.
– Det er ikke mange av sakene, men jeg er bekymret for barn man ikke vet om har vært utsatt for vold eller overgrep under foreldrenes omsorg, sier hun.
Hun påpeker at det er momenter i saksfremstillingene i noen få saker som tyder på at barna kan ha blitt utsatt for dette. Det kan være uttalelser fra barna selv om hva foreldrene har gjort med dem.
– Uttalelsene er såpass tydelige og utdypende at man kan lure på om det faktisk har skjedd. Det er litt påfallende at nemnda eller domstolen ikke går inn i vurderingen av om barnet har blitt utsatt for vold eller overgrep i disse sakene, sier Alvik.
I ganske mange av vedtakene som gjelder barn under syv år sies det bare at barnet ikke er hørt på grunn av barnets alder– Ingunn Festøy Alvik
Ved å ikke ta til følge at vold eller overgrep har skjedd risikerer barnet dette gjelder å måtte ha mye samvær med foreldrene, eller i verste fall å bli gjenforent med foreldre som har utsatt dem for vold eller overgrep.
– Man kan lure på om barnas rett til beskyttelse ivaretas i tilstrekkelig grad når myndighetene ikke går ordentlig inn i bevisvurderingene, sier hun.
Men Alvik påpeker også at utsagn og beskrivelser fra barna ikke nødvendigvis trenger å være riktige heller.
– Det viktige er at dette ses nøye på, sier hun.
Kulturell bakgrunn må vurderes
Hun skriver også at det i noen tilfeller ikke vurderes grundig nok om barns etniske, språklige, religiøse og kulturelle rettigheter ivaretas.
– Barn med en etnisk minoritetsbakgrunn har en rett til å opprettholde sin religion, sitt språk, sin etniske bakgrunn og kultur.
Dette skal også vektlegges i forbindelse med en omsorgsovertakelse, sier hun.
Dette kan for eksempel ivaretas gjennom kontakt med foreldre eller annen familie eller morsmålsundervisning der også oppfølging med kultur og språk inngår.
– I noen av sakene stod det at hensynet til dette skulle bli ivaretatt gjennom samvær med foreldrene. Men særlig i noen få fylkesnemndvedtak vektlegges ikke dette i det hele tatt, sier Alvik.
De yngste får ikke medvirke
Ifølge Alvik er det en tendens til at barn under syv år ikke blir hørt i samsvar med deres rett til medvirkning. Både Grunnloven og FNs barnekonvensjon gir barn en rett til å bli hørt i saker som gjelder dem, og deres mening skal vektlegges i samsvar med deres alder og utvikling. Alvik mener avgjørelsene gir et inntrykk av at barn under syv år ikke er blitt hørt.
– Alle barn, uavhengig av alder, har rett til å medvirke i saker som berører dem. Dette gjelder også i barnevernssaker og når det da skal fastsettes samvær med foreldrene, sier hun.
Alvik mener fylkesnemndene og lagmannsretter opererer med en slags syvårsgrense, med noen unntak.
– Man ser at alle barna som er over syv år, med et par unntak, har fått mulighet til å medvirke og bli hørt. I ganske mange av vedtakene som gjelder barn under syv år sies det bare at barnet ikke er hørt på grunn av barnets alder, sier Alvik.
Seks anbefalinger
Oppsummert kommer rapporten med seks anbefalinger til praksisen:
- Praksis bør i noe større grad vurdere om vilkårene for å forlate målet om gjenforening av barn og foreldre er oppfylt. Dette gjelder særlig i saker hvor et mål om gjenforening kan bety at barnet må ha mer samvær enn hva barnet isolert sett er best tjent med der og da. Barnets egen mening vil her være viktig.
- Praksis bør i større grad begrunne, utrede og vurdere årsakene til barnas reaksjoner på samvær.
- Praksis bør oftere vurdere om barna har vært utsatt for vold/overgrep der det er tegn til at dette kan ha skjedd under foreldrenes omsorg, og hvilken vekt det bør tillegges ved samværsavgjørelsen.
- Barns kulturelle rettigheter bør konkretiseres og vektlegges tydeligere enn det gjøres i noen saker.
- Barn under syv år som er i stand til å danne seg egne synspunkter bør sikres bedre ivaretakelse av retten til medvirkning, og deres uttalelser bør komme frem i avgjørelsene.
- Tilsyn under samvær bør begrunnes bedre. Tilsyn er en begrensning i retten til familieliv og bør derfor begrunnes særskilt.
Referanse:
Ingunn Festøy Alvik 2021: Samvær etter omsorgsovertakelse - en undersøkelse av praksis av fylkesnemnder og lagmannsretter
