Evidensbasert praksis
Evidensbasert praksis, eller kunnskapsbasert praksis, stammer fra medisinfeltet og har gjennom 1990-tallet beveget seg inn i sosialfagene. Det går ut på at man søker opp aktuell forskning innen et gitt felt for å besvare kliniske spørsmål. Forskningen må vurderes som gjeldende, relevant og anvendbar i den gitte saksbehandlingen. Dersom forskningen kan anvendes skal den sammen med saksbehandlers kompetanse, erfaring, klientens omstendigheter og konteksten avgjøre utfallet i saken en jobber med. I etterkant skal utfallet vurderes og beste praksis etterstrebes.
– Evidensbasert praksis stammer fra det medisinske fagfelt, og har siden 1990 tallet-beveget seg inn i andre fagfelt, også sosialfagene, forteller Finne.
Når en jobber evidensbasert, trekker man inn forskning i behandling av brukere og pasienter.
– Evidensbasert praksis, eller kunnskapsbasert praksis, handler om å bruke forskningsresultater, klinisk ekspertise og brukermedvirkning, sier Finne.
Hvordan fungerer det i sosialfagene?
– I praksis handler det om at du søker opp best tilgjengelig kunnskap for å besvare kliniske spørsmål. Du ønsker å finne best mulig forskning på temaet, sier Finne.
Deretter må du kritisk vurdere forskningen du har funnet frem til.
– Du må vurdere forskningen basert på kriterier som validitet, klinisk signifikans og hvorvidt det er gjennomførbart. Og så skal du integrere denne kunnskapen med din profesjonelle kompetanse, klientens omstendigheter og konteksten. Så må du vurdere utfallet, og alltid etterstrebe beste praksis, sier Finne.
Finne kaller denne måten å jobbe på for en praksismodell.
– Som lege eller sykepleier på et sykehus er dette i større grad implementert, men vi er ikke helt der ennå i sosialfagene, sier Finne.
Ser til kollegaer
Finne gjorde en studie der han så på de vanligste kunnskapskildene blant sosionomer og barnevernsarbeidere, og der var ikke ny forskning den vanligste kunnskapskilden i saksbehandlingen.
– De tre vanligste kunnskapskildene når de skulle fatte beslutninger i praksis var informasjon fra klienter, egen arbeidserfaring og informasjon fra kollegaer, sier Finne.
– Og det er ikke noe galt i å jobbe slik. I evidensbasert praksis skal man også forholde seg til disse faktorene, sier han.
Men det var ikke mange som så etter relevant forskning.
– Det som kommer frem er at det er at få som følger de første stegene beskrevet i modellen, det vil si å søke etter den best tilgjengelige litteratur for å besvare kliniske spørsmål i praksis. I undersøkelsen gikk de mer etter hva som har vært rutiner, hva andre har gjort tidligere og egen praksiserfaring, sier Finne.
De tre vanligste kunnskapskildene når de skulle fatte beslutninger i praksis var informasjon fra klienter, egen arbeidserfaring og informasjon fra kollegaer– Joakim Finne
Det er ikke enkelt å skulle innføre evidensbasert praksis på arbeidsplasser, mener Finne.
– Tid er utfordringen. De ansatte sier ofte at de ikke har tid til å lese forskningslitteratur eller delta på kurs, selv om mange sier at de ønsker dette, sier han.
Finne tror det kan være en løsning å integrere evidensbasert praksis i undervisningen på bachelorgradene og under praksis på studiene.
– Det kan også være en idé å integrere det med praksisen. At du har praksisveiledere som er trent i denne prosessen.
Finne påpeker også at det finnes mange forskningsbaserte tiltak i barneverntjenesten og NAV allerede.
– Men at de bruker av forskningsbaserte intervensjoner er ikke er det samme som at de har implementert evidensbasert praksis, sier han.
Mindre medmenneskelighet
– Det er skepsis til å jobbe mer evidensbasert i sosialfagene. Og det går nok litt på at det er mange som er redd for at statistikk og metode skal ta over for tradisjonelle verdier og det medmenneskelige, sier Finne.
Det mener han er en misforståelse.
– Du skal ikke slutte å snakke med klientene dine, kollegaene dine eller ignorere klinisk ekspertise. Evidensbasert praksis må innlemmes i det man allerede gjør på feltet, sier han.
– Men det er heller ikke lett å være nyutdannet, komme inn på en ny arbeidsplass og skulle utfordre etablert praksis.
Mer positiv med master
– I sosialfagene er det mye forskning og kunnskap. Men jeg tror bruken av evidensbasert praksis må tidligere inn i studieløpet og studentene må øve seg på å søke systematisk etter forskning og vurdere den for å besvare kliniske spørsmål, sier Finne.
Undersøkelsene til Finne viser også at masterstudenter i sosialfag var mer positive til evidensbasert praksis enn de med bachelorgrad som høyeste utdanning.
– Det å studere videre etter en bachelorgrad, enten det er videreutdanning eller en mastergrad, er assosiert med mindre kritiske holdninger til kunnskap om evidensbasering. Det er også logisk siden man har mer kjennskap til denne type praksis, sier han.
Forskjell på sosialt arbeid og barnevern
– Det er også et skille mellom barnevern og sosialt arbeid her. De som studerer barnevern, er mindre kritiske til evidensbasert praksis enn de som studerer sosialt arbeid. Det har tre studier vist hittil, sier Finne.
Finne tror grunnen til det er at man i klinisk praksis i barnevernet oftere benytter seg av forskningsbaserte intervensjoner.
– Barnevernsarbeidere er kanskje mindre kritiske til denne tilnærmingen fordi de har mer kjennskap og kunnskap til det, sier han.
Referanser
Finne, Joakim, Ekeland, Tor-Johan, Malmberg-Heimonen, Ira (2020). Sosialarbeideres Kunnskapsanvendelse i et Evidensbasert Rammeverk: En Mixed-Methods studie (tandfonline.com).
Finne, Joakim og Malmberg-Heimonen, Ira (2021): Norwegian Social Work and Child Welfare Students’ Attitudes Toward Research-Supported Treatments (tandfonline.com).
Finne, Joakim (2020): Evidence-based practice in social work: Who are the critics? (sagepub.com).
