Bærekraftig utvikling av samfunnet preger både debatten og tiltakene rundt samfunnsutviklingen.
De siste årene har interessen for tiltak som gjør at folk trives der de bor, økt. Tiltakene rommer både relasjonelle og følelsesmessige betingelser, samt fysiske.
At sosiale aspekter ved lokalsamfunn er viktig høres kanskje åpenbart ut, men sosial bærekraft er likevel vanskelig å konkretisere.
Derfor har kommunene Kristiansand, Stavanger og Fredrikstad, sammen med forskere fra By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved OsloMet og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) utforsket hva sosial bærekraft betyr i en konkret lokal setting.
– Gjennom prosjektet ser vi hvordan det ulne begrepet sosial bærekraft forvandles til grunnleggende, menneskelige behov, sier Hege Hofstad, forsker ved NIBR.
For folk er opptatt av å ha tilgjengelighet til tjenester og fasiliteter som dekker hverdagslivets viktigste behov.
Grunnleggende behov
Folk ønsker seg et nærmiljø hvor de kan gå til legen og tannlegen der de bor, og at det er skoler og barnehager tilgjengelig i nærheten.
Det er også viktig for folk å ha natur og grøntområder tilgjengelig, samt at de kan handle mat og gå på kafé.
– Vi mennesker er opptatt av omgivelsene våre. Det er viktig for folk at det er trygt i nærmiljøet. Det betyr mye å ha gode naboer, sier Hilde Hatleskog Zeiner, forsker ved NIBR.
Zeiner påpeker at det er viktig at omgivelsene oppleves som vedlikeholdte. Det er betyr mye at det ikke er nedslitt, og at det er estetisk fine bygg.
Ulik tilgjengelighet
Prosjektet viser hvordan tilgjengeligheten til ulike ressurser er gjensidig avhengig av den sosiale robustheten til lokalsamfunnet. Og lokalsamfunn er veldig forskjellige når det kommer til sosial robusthet.
Tilgangen til og kvaliteten på tjenestene varierer nemlig mellom ulike lokalsamfunn. Det er et viktig og interessant aspekt som forskerne undersøker.
– Vi kan ikke ha de samme forventninger til lokalsamfunn som ikke er sosialt bærekraftige fra før, som til de som aktivt stiller motkrav ved uenighet om lokal utvikling, sier Stine Busborg Sagen, prosjektleder og strategisk rådgiver i Kristiansand kommune.
Et rettferdighetsspørsmål ligger med andre ord bakt inn i spørsmålet om hva sosial bærekraft er og hvordan det kan utvikles.
Gjennom prosjektet ser vi hvordan det ulne begrepet sosial bærekraft forvandles til grunnleggende, menneskelige behov.– Hege Hofstad
Minimumskrav
Hva er da et minimum når det gjelder tilgjengelige tjenester, og kvaliteten til det sosiale og fysiske miljøet? Og hvem skal garantere dette?
– Siden det er helt grunnleggende tjenester som er viktige for innbyggerne i lokalsamfunnene, så vil en samtale om minimumskrav være en samtale mellom flere aktører, sier Sagen.
Aktører kan være aktuelle tjenesteområder i kommunen, frivillige aktører, næringsaktører og innbyggere selv i lokalområdene.
Sagen sier at et minimumskrav for tilgjengelige tjenester og kvalitet må vedtas politisk for å ha gjennomslagskraft og stå seg over tid.
– Garantisten blir da i stor grad lokalpolitikeren, men også kommunen og eventuelle næringsdrivende i lokalsamfunnet, sier hun.
Sagen sier det likevel er viktig at lokalsamfunn tar en større rolle i samfunnsutviklingen.
Lokalt engasjement
Folk kan spille en større rolle i samfunnsutviklingen ved å delta i bydelsråd, lokalsamfunnsutvalg og velforeninger. Dette er viktige strukturer for å stå samlet som et nærmiljø og for å påvirke prosesser i kommunen.
– Det kan være verdifullt med felles arenaer der innbyggere skaper relasjoner og bryter meninger, sier Sagen.
Det er Hofstad og Zeiner enig i. Felles arenaer kan også være nærbutikken og lokale kafeer.
– Når folk møtes og utveksler erfaringer skaper det grunnlag for lokalt engasjement som er en essensiell faktor for å bli prioritert av kommunen, sier Zeiner.
Det kan gjøre lokalsamfunnet bedre rustet til å fremme egne interesser, for eksempel i møte med kommunen i byutviklingssaker.
Vi kan ikke ha de samme forventninger til lokalsamfunn som ikke er sosialt bærekraftige fra før, som til de som aktivt stiller motkrav ved uenighet om lokal utvikling.– Stine Busborg Sagen
Hvilket ansvar har kommunen?
Det offentlige må likevel være sin samfunnsutviklerrolle bevisst. Kommunen må styrke innbyggerdialogen og prosesser i administrasjonen.
Kommunen kan ta en koordinerende rolle. De kan sorterer i roller og ansvar mellom ulike aktører i konkrete saker.
– Rolleavklaring og ansvarfordeling gjør det tydeligere for innbyggere og andre aktører hva de faktisk kan påvirke i lokalsamfunnet, for å bedre fysiske og sosiale forhold, sier Sagen.
Kommunen kan invitere folk til å diskutere hvilke krav som bør gjelde sosiale forhold i lokalsamfunnene.
Forhold som kan bli diskutert kan for eksempel være: Hvilket ansvar har kommunen for det lokale torget? Hva kan frivillige organisasjoner og næringsdrivende gjøre for å skape mer liv i området? Og hvordan vil folk i nærmiljøet ha det?
Ved å legge til rette for kontinuerlig dialog mellom kommune og lokalsamfunn vil det bli lettere for innbyggere å si sin mening og å bidra med konkrete tiltak.
– Kommunen vil dermed vite mer om hvor skoen trykker lokalt og være en bedre veileder hvis det er behov, sier Sagen.
Når folk møtes og utveksler erfaringer skaper det grunnlag for lokalt engasjement som er en essensiell faktor for å bli prioritert av kommunen.– Hilde Hatleskog Zeiner
Om prosjektet:
- Kristiansand, Stavanger og Fredrikstad er tre norske kommuner som sammen med nasjonale og internasjonale samarbeidspartnere fikk støtte til et felles prosjekt fra Norges forskningsråd.
- Prosjektet heter «SOSLOKAL - Sosial bærekraft som ny drivkraft i lokalsamfunnsutviklingen».
- Kristiansand kommune leder prosjektet.
- I tillegg deltar en rekke andre partnere, fra WHOs norske og danske nettverk for «Healthy Cities», By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved OsloMet, og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).
- National Health Service (NHS) og Dundee kommune i Skottland deltar også.
