– Vi har liten tid og svært store utslipp å kvitte oss med. Men det er fortsatt fullt mulig å bli et lavutslippsland innen 2050, sier Gro Sandkjær Hanssen.
Hun er forsker ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR på OsloMet. Hun er også medlem av Klimautvalget 2050, og dermed en av dem regjeringen ba om å finne ut av hvordan Norge kan bli et lavutslippsland på mindre enn 30 år.
Klimarekordåret 2023
Da utvalget leverte sine anbefalinger til regjeringen i slutten av oktober, var det allerede klart at 2023 var et rekordvarmt år. Ekstremværvarslene sto nærmest i kø, det var rekordlite havis i Antarktis, rekordhøy havnivåstigning og rekordmye klimagasser i atmosfæren. For å nevne noe.
Politisk redaktør i Aftenposten, Kjetil Alstadheim, oppsummerte året som «en øredøvende kakofoni av brutte rekorder».
– Vi må omstille samfunnet for å få til lavere utslipp, så vi kan bøte på naturkrisen. Og det må skje raskere, sier Hanssen.
Hva betyr lavutslipp for Norge?
Klimamålene er skrevet inn i norsk lov. Norge skal være et lavutslippssamfunn i 2050.
Alle på Stortinget vedtok klimaloven. Den gjelder fra 2018, og lovfester våre internasjonale forpliktelser. Forpliktelsene Norge skrev under på i den kjente Paris-avtalen.
Rent teknisk har vi lovet oss selv at vi i 2050 kun skal slippe ut fem til ti prosent av mengden klimagasser vi slapp ut i 1990.
Det tilsvarer mellom 2,5 og 5 millioner tonn CO₂ i året.
Nå slipper Norge ut nesten 50 millioner tonn klimagasser hvert år. Da teller vi ikke klimagassene som slippes ut i andre land, på grunn av ting vi selger og kjøper. Det mener Klimautvalget for øvrig at vi bør ha et eget regnskap for.
– Vi må med andre ord kutte ut nesten alt vi gjør som slipper ut CO₂ for å nå målet vårt, sier Hanssen.
Hun mener vi må snu dagens tankegang fra å tenke «hva skal kuttes?» til å tenke «hvilke ørsmå utslipp kan vi beholde?».
«Alt» må bli utslippsfritt
Utvalget mener kun én sektor bør få slippe ut CO₂ i 2050: Landbruket.
Siden landbruket aldri kan bli nullutslipp, er det de andre sektorene som må kutte mest.
«Enkelte biologiske prosesser, spesielt knyttet til matproduksjon, medfører utslipp av bl.a. metan og lystgass som det per i dag ikke er mulig å fjerne uten å legge ned aktiviteten», står det i rapporten.
– Dersom vi skal fortsette med landbruk i Norge, og det tror vi det er politisk enighet om at vi skal, har vi i overkant av et tonn CO₂-utslipp å fordele på de andre sektorene, sier Hanssen.
De andre sektorene slipper i dag ut 44,5 millioner tonn klimagasser til sammen.
Det betyr at Norge trenger en kraftig omstilling av olje- og gassutvinning og industri- og transportsektoren.
Regnestykket forutsetter imidlertid at også landbruket klarer å kutte over en million tonn utslipp innen 2050.
Norske klimautslipp i dag
Fordelt på sektor
| Olje- og gassutvinning: | 12,2 millioner tonn CO₂ | ca. 25 prosent av totalt utslipp |
| Industri og bergverk: | 11,7 millioner tonn CO₂ | ca. 24 prosent av totalt utslipp |
| Vegtrafikk: | 8,7 millioner tonn CO₂ | ca. 18 prosent av totalt utslipp |
| Luftfart, sjøfart, fiske, motorredskaper m.m.: | 7,5 millioner tonn CO₂ | ca. 15 prosent av totalt utslipp |
| Jordbruk: | 4,7 millioner tonn CO₂ | ca. 10 prosent av totalt utslipp |
| Energiforsyning: | 1,7 millioner tonn CO₂ | ca. 4 prosent av totalt utslipp |
| Andre kilder: | 2,2 millioner tonn CO₂ | ca. 4 prosent av totalt utslipp |
| Oppvarming i andre næringer og husholdninger: | 0,6 millioner tonn CO₂ | ca. 1 prosent av totale utslipp |
Kilde: NOU 2023: 25 - Omstilling til lavutslipp: Veivalg for klimapolitikken mot 2050
Foreløpig har vi kuttet under fem prosent, målt mot utslippene i 1990.
– I løpet av de seks årene vi har hatt klimaloven, har vi brukt opp nær tjue prosent av tida vi har til å kutte, mens vi har kutta langt under tjue prosent av utslippene, sier Hanssen, og legger til:
– Tempoet må økes betydelig om vi skal nå målet.
Klimaomstilling? UFF!
For å nå målet, mener forskeren vi må tenke bredere enn «olje og gass, kvoter og teknologi».
– Det krever en total omstilling av nær sagt alle samfunnsområder. Verken kvoter eller teknologioptimisme kan bringe oss dit, sier Hanssen.
Utvalget lanserte derfor UFF-prinsippene: Unngå, Flytte og Forbedre.
– Innenfor hver sektor må UFF-prinsippene gjennomsyre alle beslutninger som tas. Vi må prioritere handlinger og tiltak som gjør at vi unngår utslipp, deretter tiltak som kan flytte en aktivitet i en utslippsreduserende retning. Til slutt må vi se på hva vi kan forbedre gjennom teknologiutvikling, sier Hanssen.
Det betyr at investeringer, kompetanse, energi og ressurser fremover må kanaliseres bort fra det som ikke har en rolle i et lavutslippssamfunn, over til nye aktiviteter som har det.
– Vi må ha lavutslippssamfunnet som utgangspunkt, ikke dagens samfunns kortsiktige behov, sier Hanssen.
Krever sterkere ledere
Siden alle sektorer må bli utslippsfrie, vil mange aktører konkurrere om knappe ressurser, som ren energi, naturressurser, arealer og kompetanse. Hvem som skal få dem, krever politisk prioritering, mener Hanssen.
– Det vil kreve sterkere lederskap enn vi har i dag, både på Stortinget, men også i fylker og på lokalt nivå i kommunene, sier Hanssen.
Avgjørelsene politikerne tar nå, låser fremtidige generasjoner til mønstre som kanskje ikke er i tråd med det lav-utslippssamfunnet vi skal ha om bare 26 år.– Gro Sandkjær Hanssen, NIBR-forsker
Hun mener særlig lokalpolitikere har en nøkkelrolle i omstillingen.
– Økonomien må vris i en mer sirkulær retning, hvor vi bruker alle ressurser, for å redusere belastningen på naturen mest mulig. Her kan kommunene spille en stor rolle i å stimulere til en raskere omstilling, sier Hanssen.
Hun eksemplifiserer:
– Hvilke krav de stiller når de skal kjøpe møbler, mat og utstyr, og om de stimulerer til dele-løsninger som reduserer forbruk, er viktige avgjørelser som kan påvirke produsenter til å måtte levere varer, materialer til bygg og infrastruktur basert på mer sirkulære metoder.
Lokalpolitikken binder oss
Det er i stor grad kommunene som bestemmer over stedene våre. De aller fleste arealer i Norge er det en kommune som rår over.
– Når en kommune bestemmer at et område skal brukes, til for eksempel å bygge et nytt kjøpesenter eller en hyttegrend, forplikter det. De fleste avgjørelser kommunen tar, binder oss inn i handlingsmønstre for minst 70 til 100 år frem i tid, sier Hanssen.
Kommunen låser med andre ord fremtidige generasjoner inn i rammer for hvordan de skal oppføre seg: Hvor de skal bo, hvor de skal handle og hvordan de skal forflytte seg mellom stedene.
– De avgjørelsene lokalpolitikerne tar nå, låser fremtidige generasjoner til mønstre som kanskje ikke er i tråd med det lavutslippssamfunnet vi skal ha om bare 26 år, sier Hanssen.
Det gjelder for eksempel om folk må ha bil eller om det er mulig å ta kollektivt. Eller om det finnes gang- og sykkelalternativer mellom stedene folk ønsker å dra til og fra.
200 000 fotballbaner
I tillegg er Hanssen bekymret over kommunenes nedbygging av natur.
– Arealendringer er en av de viktigste truslene mot naturen. Naturens kretsløp er svært viktig for å binde opp og lagre CO₂. Derfor er det viktig å bevare natur, sier Hanssen.
Når du bygger et hyttefelt, får du aldri naturen tilbake. Den lokale bit-for-bit-nedbyggingen medfører store naturtap.– Gro Sandkjær Hanssen, NIBR-forsker
Hun viser til den internasjonale naturavtalen fra 2022, hvor Norge har forpliktet seg til å bevare eksisterende natur. I tillegg skal vi restaurere 30 prosent ødelagt natur innen 2030.
– Det er lokalpolitikerne som avgjør om vi når målene. Norske kommuner planlegger et enormt naturtap i årene fremover, gjennom tomtereserver, sier Hanssen.
Tomtereserver er områder hvor kommunen har planlagt at det skal bygges noe som ikke ennå er bygd.
I 2022 fant Norsk institutt for naturforskning (NINA) ut at norske kommuner har satt av områder tilsvarende rundt 200 000 fotballbaner til hytter som ennå ikke er bygd.
– Når du bygger et hyttefelt, får du aldri naturen tilbake. Den lokale bit-for-bit-nedbyggingen medfører store naturtap. I praksis overlater lokalpolitikerne naturen i en dårligere tilstand til sine etterkommere. Valgperiode for valgperiode, sier Hanssen.
Sju viktige valg
Det er sju lokalvalg igjen til vi er i 2050.
– De personene vi velger som folkevalgte de neste sju rundene, vil være veldig viktige i omstillingen til lavutslippssamfunnet. Lokalpolitikerne avgjør til syvende og sist hva som skjer med arealene i sin kommune. Hvem vi velger, betyr enormt mye. Jo lenger vi venter med å omstille oss, dess større blir omstillingsrisikoen, sier Hanssen.
Problemet er at lokalpolitikere ofte havner i en skvis mellom nasjonale interesser og mål på den ene siden og lokale, ofte økonomiske, interesser på den andre siden.
Klimautvalget mener derfor det bør legges tydeligere nasjonale rammer for kommunene.
– Det bør klargjøres og presiseres hvilket omstillingsansvar stat, fylkeskommune og kommune har. Klimaloven presiserer ikke kommunenes rolle, og vi foreslår at loven endres så det kommer tydeligere frem, sier Hanssen.
Utvalget mener at tydeligere krav og mer detaljerte ansvarsområder for kommunene bør presiseres i klimaloven, plan- og bygningsloven, kommuneloven, forurensingsloven, energiloven og i naturmangfoldloven.
– Hvis ikke, risikerer vi at utbygginger som i utgangspunktet er ment å være klimavennlig, for eksempel utbygging av grønn industri, heller forringer naturen som har en viktig rolle for klimaet, sier Hanssen.
Utvalgets hovedvurderinger
- Omstillingen til et lavutslippssamfunn forutsetter at klimapolitikken forsterkes.
- Det er et stort misforhold mellom de uttalte ambisjonene i klimapolitikken og vedtatte tiltak og virkemidler. Troverdigheten til gjennomføring av klimapolitikken må derfor styrkes.
- Tiltak for å redusere utslipp må ikke uthules, gjennomføring av tiltak må ikke utsettes og lavutslippsutvikling må i større grad innarbeides i samfunnsutviklingen generelt. Det er bare politisk lederskap som kan omsette langsiktige mål om lave utslipp til politiske beslutninger i dag.
- Klimapolitikken må favne bredere. Det er ikke nok å arbeide for å redusere utslippene fra norsk territorium. Norges innsats for å redusere utslipp knyttet til norsk eksport, norsk import, bistand og teknologiutvikling må samordnes og intensiveres.
- Klimapolitikken må legge mer vekt på langsiktige hensyn, og i større grad vektlegge varig omstilling til nullutslipp.
- Klimapolitikken må understøttes av et beslutningssystem som er bedre tilpasset målet om en helhetlig omstilling av samfunnet.
- En målrettet omstilling til et lavutslippssamfunn må starte nå. Planlegging, beslutninger og mål må endres nå slik at de er i tråd med hvor det norske samfunnet skal være i 2050. Jo flere gale beslutninger som tas og investeringer som gjøres i feil retning, desto tyngre og bråere blir omstillingen.
- Overgangen til et lavutslippssamfunn krever politisk lederskap. Mange tiltak vil kreve endring og omstilling. Det kan skape motstand. Politisk lederskap kreves for å avveie kryssende hensyn og interesser og for å sørge for inkluderende prosesser som gir legitimitet til beslutningene. Samtidig må tempoet i omstillingen økes.
- Ikke minst kreves det lederskap for å inspirere til handling og å vise at omstilling til lavutslipp er omstilling til noe bedre.
