Norske juletradisjoner har ikke alltid bestått av trivelige nisser, og av ribbe som festmat. Nissen har heller ikke hatt kjent bosted. Det vi har som juletradisjoner i dag har med andre ord hatt flere varianter og forandret seg over tid.
Gris i en gryte
Deler av det vi forbinder med jul kan spores langt tilbake i tid gjennom eventyr, sagaer og gamle viser.
– Bare ta dyr og mat, foreslår zoolog og førstelektor Torfinn Ørmen på OsloMet. Han kan mye om kryptozoologi som er læren om dyr med ubekreftet eller avkreftet eksistens.
– Æsene i Valhall spiste ikke vilt eller hjort, men gris. Faktisk den samme grisen hver dag. De samlet sammen knoklene og skinnet, og fikk liv i den igjen, fortsetter Ørmen, og kommer inn på Snorres kongesagaer.
– Snorre nevner at både gris og andre dyr ble slaktet og kokt i en gryte.
Fattigmannsmat som julemat
For godt over hundre år siden var både gås og and festmat blant de mer bemidlede, mens både hestekjøtt og pinnekjøtt var regnet som festmat i andre lag av samfunnet.
– Rudolf Nilsen nevner hestekjøtt i diktet Arbeidsløs jul. På samme måte var pinnekjøttet festmat blant bønder langs kysten, forklarer Ørmen. Pinnekjøttet ble festmat i byene først i nasjonalromantikken, da det ble viktig med nasjonal identitet, og man trakk inn bondeelementer, utdyper Ørmen.
Det er kanskje ikke tilfeldig at de samme dyrene som er blitt slaktet og fortært i julen går igjen på postkort og i juledekorasjoner.
– En skal ikke se lenge på julekortet med fjøsnissen som rir på en feit og lykkelig gris, før en kan tenke seg koblingene til maten, flirer Ørmen.
Mysteriet fjøsnissen
Nissen er en annen del av norske juletradisjoner Ørmen gjør et forsøk på å rydde opp i. Den norske fjøsnissen skal ifølge kryptozoologen ha vært noe helt annet enn den hyggelige nissen på låven som mange er vant til. Før nissen fikk menneskelige trekk var den i folketroen oppfattet som et skummelt og hårete vesen.
– I Asbjørnsens huldreeventyr som beskriver huldrer, nøkken, fossegrimer, vetter og nisser, har nissene, eller vettene, spisse ører og røde øyne. I tillegg har den ingen tommeltotter, sier en engasjert Ørmen.
I folketroen kunne det gå galt om en ikke stelte pent med fjøsnissen.
– Vi har lært oss til å leve i symbiose med nissen, men ble ikke nissen stelt pent med, kunne den faktisk komme og ta livet av dyrene, sier Ørmen.
Av andre kilder nevner han kongesagaene, der det sies at dragehodet ble fjernet fra skip som vendte hjem etter endt tokt.
– Kom skipene hjem med aggressive ansikt, kunne det fornærme vettene, utdyper Ørmen.
Ingen vet hvor nissen bor
Den mer hyggelige fjøsnissen, som vi gjerne kjenner den som, har gjerne holdt til på gården. Ørmen sier derimot at ingen vet nøyaktig hvor nissen bor.
– Den bor definitivt ikke i huset, men mange mener den bor i under en gulvplanke i uthuset, under tuntreet, eller som i sangen – på låven, sier Ørmen.
Den skal visstnok ha blitt observert i høyet på låven.
– Noen mener å ha hørt den og sett noen røde øyne. Dette har gjerne raskt blitt avfeid med at det var nissen, sier en lattermild Ørmen.
Ukjent bosted har også skapt litt krøll for hvor grøten til nissen skal settes.
– Det beste rådet er å sette ut grøten der du tror nissen bor. Husk også at det ikke holder med å sette ut grøt i julen. Skal du blidgjøre fjøsnissen, skal du egentlig sette ut grøt hver torsdag.
Nordisk nissedisputt
Hva med julenissen? Eller tyrkiske St. Nikolaus, som Ørmen viser til for å skille julenissen fra fjøsnissen. Hvor kommer egentlig den nissen fra?
– Flere krangler om det, inkludert Norge, Danmark og Finland, slår Ørmen fast. Finnene mener nissen bor i Rovaniemi, men danskene hevder at deres «julemand» bor på Grønland. Men hvorfor ikke Svalbard, spør Ørmen, og viser til at nissens slede selvsagt dras av Svalbard-rein.
– I motsetning til Santa Claus’ amerikanske hvitehale- og svarthalehjorter, med slank rådyrkropp, er Svalbard-reinen tjukk som en gris.
